Leoparden vek først i Jesu Kristi navn, men ga deretter munken tre slag med poten

Leoparden vek først i Jesu Kristi navn, men ga deretter munken tre slag med poten

 

Harald Olsen skriver i boka Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre:

”I enkelte legender er dyra også fremstilt som idealer og eksempler til etterfølgelse. Abba Xanthias er tillagt følgende utsagn:

”Hunden er bedre enn jeg, for den nærer kjærlighet og dømmer ikke.”

(…)Nilus Asketen (365-430), som holdt til i Sinai-ørkenen, er i skriftsamlingen ”Filokalia” tillagt følgende vurderinger av ørkenasketenes forhold til natur og ville dyr: ”De flyktet fra menneskers utstuderte ondskap og alle de unaturlige ting som byene er fulle av, og ønsket ikke å bli feid over ende og dratt med alle andre inn i forvirringens malstrøm. De var i stedet glade for å leve sammen med ville dyr, og betraktet dem som mindre farlige enn sine medmennesker. De unngikk mennesker som de betraktet som forræderske, mens de stolte på ville dyr som sine venner. For dyrene lærer oss ikke å synde, men å respektere og høyakte hellighet. Derfor ønsket mennesker å drepe Daniel, mens løvene berget ham og beskyttet ham da han av ondskap ble urettferdig dømt. Da den menneskelige domstol tok feil, erklærte dyra hans uskyld. Mens Daniels hellighet vakte strid og misunnelse blant menneskene, vakte den beundring og respekt blant de ville dyra.

(…) Relasjonen til dyra kunne også representere korrektiver og kilde til lærdom. Ved et av klostrene i Judeas fjellørken hendte det at besøkende var redde for å bli angrepet av leoparder. Men da fikk de høre at det hadde skjedd bare én gang i klosterets historie. Det hadde foregått slik: En dag hadde en av munkene møtt en leopard på en smal sti i ei fjellside. Stien var så smal at de ikke kunne passere hverandre, og ingen av dem ville vike plass for den andre. Munken bønnfalt da dyret om å vike plassen i Jesu Kristi navn. Da hoppet leoparden straks ned fjellsida og ned i dalen. Men munken, som ikke viste noen gudsfrykt, begynte å kaste store steiner etter leoparden. Dyret ble rasende, og løp en annen vei opp på stien igjen. Her ga den munken tre slag med poten, men den rørte ham ikke med tennene. Brødrene i klosteret fant etter en stund munken liggende på stien. De brakte ham til hospitalet, der han i løpet av noen dager ble leget. Men både munken og brødrene hadde fått en viktig lærdom.

(…) I naturen kunne man også finne bilder og symboler for åndelig erkjennelse og innsikt. Amma Teodora benyttet følgende bilde: ”La oss streve for å komme inn gjennom den trange port. Trær som ikke har mestret vinterens stormer kan ikke bære frukt. Slik er det også med oss. Vi lever i en stormfull tid, og det er bare ved å gjennomleve fristelser og prøvelser at vi kan skaffe oss en arv i det himmelske kongedømme” (Olsen, 2008, s. 114-115).”

Selv om dyrene ikke alltid er fredfulle og også jakter på og spiser hverandre, kan beretningene over allikevel være til lærdom.

 

Kilde: Olsen, Harald. 2008. Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum