Sabas (438-532) fikk beskjed om å dra til Kedron av en engel

Sabas (438-532) fikk beskjed om å dra til Kedron av en engel

 

Harald Olsen (2008) skriver at til tross for trengsler og ikke få herjinger fra ulike beduinstammers side har Sabas’ kloster overlevd, og representerer en ubrutt tradisjon helt fram til i dag. Sabas-klosteret har gjennom århundrene vært et av de aller viktigste liturgiske sentrene i østkirken. I hundreårene etter at den egyptiske monastisismen forfalt, og før ”det hellige fjell” Athos vokste fram som det nye åndelige kraftsenteret, var Sabas-klosteret og de øvrige palestinske klostrene de fremste bærerne av ørkenimpulsen i østkirkene.

I 456 kom det en ung gutt fra Kappadokia i Lilleasia til Euthymius’ lavra i Palestina. Han het Sabas (438-532), og kom fra et kloster ved foten av fjellet Argaeus, der han hadde bodd fra han var 7 år gammel, etter som faren var offiser i tjeneste utenlands. Som han hadde for vane sendte Euthymius gutten videre til Teoctistus for opplæring i hans kenobittiske kloster. Der var han lenge klosterets eselgutt. Da en av brødrene skulle gjøre en reise til Alexandria, fikk Sabas lov til å være med. I Alexandria møtte han igjen sine foreldre. Faren prøvde å få ham til å bli i Alexandria og gå inn i prestetjeneste der, men han lyktes ikke. Sabas dro tilbake til ørkenen og Wadi Mukellik igjen. Her fikk han i 469 tillatelse til å trekke seg tilbake til en hule på motsatt side av dalen, og leve som eneboer. I de neste 5 årene levde han uten mat fra mandag til fredag, og han produserte 50 flettede kurver i uka. Etter disse årene i bønn, askese og arbeid betraktet Euthymius ham moden nok til å bli med på den årlige faste-retreaten i ørkenen ved Rouba. Han fikk altså være med på den siste av disse retreatene som Euthymius ledet, og som kom til å samle så mange kjente framtidige kloster- og kirkeledere.

Etter Euthymius’ død opplevde Sabas at tidene hadde endret seg, og han trakk seg tilbake fra Wadi Mukellik til fjellørkenen ved Dødehavet. Her var han i 4 år. Etter dette ørkenoppholdet møter vi i 478 Sabas igjen ved Jebel Muntar sørøst for Jerusalem, der han tilbrakte en natt i bønn i keiserinne Eudocias tårn. I et syn fikk han se en engel som pekte ut for ham Kedron-dalføret i sørvest, og som ba ham om å dra dit og stille seg opp på dalens østre side. Han gjorde som engelen hadde befalt, og fikk da øye på en ubrukt hule som han slo seg ned i. Han måtte utstyre huleåpningen med et reip for letter å komme opp til den, og vann fant han i en kilde i nærheten. Etter en tid ble han oppdaget av folk fra en arabisk stamme i nærheten. De begynte å forsyne ham med tørt brød, ost og dadler. Her tilbrakte han 5 år i ensomhet. Han ble oppsøkt av mange eneboere og vandrende mennesker, og noen slo seg ned. Disse ble tildelt sin egen hule med en liten celle i åpningen. Til slutt var det 70 medlemmer av denne nye lavraen. Dette tallet økte betraktelig etter som årene gikk.

Vannforsyningen var et problem, men en natt da Sabas var i kapellet for å be, hørte han bankingen fra en eselhov. Da han så etter, oppdaget han et villesel som gravde iherdig i bunnen av dalen nedenfor. Snart bøyde dyret seg ned for å drikke. Da Sabas fikk ned til stedet, fant han en kilde der. Det viste seg å være en kilde som aldri gikk tom, og dermed var lavraens vannproblem løst.

Da foreldrene døde benyttet Sabas arven til å bygge et gjestehus i lavraen og et herberge med hage i Jeriko. 

En rekke klostre vokste etter hvert frem i dette området, mange av dem som en følge av Sabas virksomhet.

Den 5. desember 532 ba Sabas om å få og fikk sitt siste nattverdsmåltid, og med ordene ”Herre, i dine hender overgir jeg min ånd” døde han, 94 år gammel (Olsen, 2008, s. 127-131).”

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.