Litt om og av Johannes av Korset (1542-1591)

Litt om og av

Johannes av Korset (1542-1591)

 

Johannes av Korset, eller Juan de la Cruz som han kalles på spansk, kom fra Fontiveros, en liten by i Castilla. Han vokste opp i Medina del Campo, der han i 1563 sluttet seg til den kontemplativt orienterte Karmelitterordenen som hadde et kloster i byen.

Året etter begynte Johannes på et treårig studium ved universitetet og ved ordenens kollegium i Salamanca, der han blant annet studerte verker av middelaldermystikerne. På slutten av studietiden ble han viet til prest.

Som så mange andre mystikere representerte Johannes av Korset en syntese av et indre kontemplativt og et ytre aktivt liv. Han engasjerte seg sterkt i arbeidet for klosterreformer, grunnla klostre og virket som prior, åndelig veileder og skriftefar, og i 1579 grunnla han et kollegium i Baeza som han ledet frem til 1582. Men reformarbeidet møtte bitter motstand, og det oppsto dramatiske konflikter mellom tilhengere og motstandere. Det var først etter hans død den offisielle anerkjennelsen kom: I 1675 ble han saligkåret, i 1726 kanonisert og i 1926 gjort til kirkelærer. Johannes er først og fremst kjent som dikter. Dikt som ”Den åndelige sang”, ”Den mørke natt” og ”Kjærlighets levende flamme” tilhører klassikerne i spansk diktning. Men fordi mange syntes at de var for vanskelige å forstå, skrev han forklaringer til dem, forklaringer som er blitt stående som sentrale referanser i den kontemplative litteraturen. Her følger et utdrag av teksten ”Oppstigningen til Karmel”, som er en kommentar til diktet ”Den mørke natt”:

Dette kapitlet viser rent generelt hvordan også sjelen bør befinne seg i nattens mørke for at troen skal kunne lede den trygt til høyeste kontemplasjon:

IV

1. Nå tror jeg det begynner å bli mer forståelig for enhver at for sjelen er troen en mørk natt, og at også sjelen bør være mørk eller befinne seg i mørke, utenfor sitt eget lys, for å kunne la seg lede av troen til det høye målet, som er foreningen med Gud. Men for at sjelen skal kunne la seg lede, er det antagelig nødvendig å forklare noe mer inngående hva dette mørket er, det sjelen må omgi seg med for å kunne gå inn i denne troens avgrunn. I dette kapitlet vil jeg derfor tale rent generelt om dette, og siden vil jeg med Guds hjelp prøve å gå mer detaljert inn på hvordan sjelen bør forholde seg for ikke å forville seg i mørket eller selv å komme til å hindre troen i utøvelsen av det å lede.

2. Jeg mener altså at hvis sjelen skal la seg lede trygt av troen til det høye stadium det her er tale om, må den befinne seg i mørke, og det gjelder ikke bare den del av sjelen som forholder seg til det skapte og det verdslige, det som tilhører det sansbare og den lavere del, slik den tidligere er omtalt, men sjelen må også være blind og i mørke når det gjelder forholdet til Gud og det åndelige, det som har med fornuften og den høyere del å gjøre, det vi nå skal se litt nærmere på. For hvis en sjel ønsker å oppnå denne overnaturlige forvandlingen, er det en selvfølge at den må fjerne seg fra og ta avstand fra det daglige liv, både det sansbare og det fornuftsmessige.

Men da denne forvandlingen og foreningen med Gud ikke beror på menneskelig forstand eller evne, må sjelen frivillig kvitte seg helt og fullstendig med alt den måtte huse av følelser og vilje tilhørende disse områdene, både høyere og lavere. Det er dette som ventes av den. Og hvem vil siden kunne hindre Gud i å gjøre det han selv måtte ønske med denne selvoppgivende, tilintetgjorte og nakne sjelen?

Sjelen må kvitte seg med alt det dens fatteevne kan tenkes å romme, og selv om den etter hvert skulle komme til å oppleve tegn på guddommelig nåde, må den fortsatt se på seg selv som om disse tegnene aldri var blitt gitt. Fremdeles omgitt av mørke og som en blind må sjelen støtte seg til den mørke troen og bruke den som sitt lys og sin leder og ikke stole på og la seg lede av forstand, lyster, følelser eller fantasi. For dette siste  er et tussmørke som lett fører den på villspor, mens troen står over alt som kan forstås, nytes, føles og fantaseres om.

Og gjør ikke sjelen seg blind overfor dette, og forblir den ikke fullstendig i mørke, oppnår den aldri det som mer er, nemlig det troen viser oss.

3. Hvis den blinde ikke er helt blind, lar han seg ikke lede av blindeføreren, men i og med at han skimter litt, regner han med at den første veien han ser, er den beste, for han ser ingen bedre. Slik kan han komme til å villede sin fører, som ser bedre enn ham, for det er jo han som bestemmer og ikke blindeføreren. Slik er det også med sjelen. Hvis den stoler på sine kunnskaper, sine sanser eller sin viten om Gud, hva det enn måtte være, så vil dette, uansett hvor storartet det er, alltid være meget lite og betydningsløst i forhold til hva Gud virkelig er. Det er lett å gå seg vill eller stanse opp på veien så sant man ikke stoler blindt på troen, som er sjelens virkelige fører.

4. Det er dette også Paulus ville si oss med følgende ord: ”Den som trer frem for Gud, må tro at han er til.” [Heb 11,6]. Det er som om han vil si: Den som streber etter forening med Gud, må ikke gå forstandens vei, ei heller stole på sine lyster, sine følelser eller sin fantasi, men bare tro fullt og fast at Gud eksisterer, for dette har ikke med forstanden å gjøre, eller med lyster, fantasi eller andre følelser og kan overhodet ikke fattes i dette liv. Det som her på jorden føles og anes som det mest opphøyde om Gud, befinner seg uendelig langt fra hva Gud virkelig er og det en gang å kunne eie Ham. Jesaja [64,4] og Paulus [1.Kor 2,9] sier: ”Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke dukket opp i menneskets hjerte eller tanke, det har Gud beredt alle som elsker ham.” Så selv om sjelen allerede i dette liv gjennom nåden streber etter en forening med Gud, den som egentlig først skal finne sted i himmelens herlighet i neste liv – og, som Paulus her sier, intet øye har sett, intet øre har hørt og intet hjerte har følt – så står det klart at sjelen, for å oppnå forening med Ham i dette liv gjennom nåde eller kjærlighet, må befinne seg i mørke både med hensyn til det øyet kan se, det øret kan høre, det fantasien kan frembringe og det hjertet kan fatte, idet dette siste må forstås som sjelen.

Således skaper sjelen store hindringer for seg selv på veien mot det høye mål, som er foreningen med Gud, hvis den holder fast ved sin egen tankegang, følelse, fantasi, forestilling, vilje eller væremåte, annen personlig innsats eller hva det måtte være, og ikke greier å slippe taket i og frigjøre seg fra alt dette. For, som vi allerede har sagt, det mål den streber mot, ligger over alt dette, om det så måtte innebære den største innsikt og den høyeste nytelse her på jorden. Derfor må den legge alt slikt bak seg og gå over i en tilstand uten viten og innsikt.

5. Det er altså slik at på denne vandringen er det å forlate sin egen vei nettopp å finne veien, eller bedre sagt, å gå i retning av målet; og det å forlate sin egenart er å gå inn i det som ikke eier noen slik, nemlig Gud. For en sjel som når dette stadium, har ikke lenger noen egenart eller tenkesett; den fester seg ikke ved noe og er heller ikke i stand til å holde fast ved noe. Med dette mener at den ikke lenger fester seg ved sin måte å forstå, oppleve og føle på, til tross for at den har alt dette i seg. Den blir som én som intet har, men likevel har alt. For ved å ha mot og vilje til å overskride sine naturlige indre og ytre grenser, trer den inn i det overnaturlige, som verken kjenner veier eller metoder, men som i sitt vesen omslutter alt. For å nå frem dit, må man forlate den naturlige tilstand, gå ut av seg selv og hige fra dette lave opp mot det som ligger over det aller høyeste.

6. Samtidig med at sjelen hever seg over alt den ved egen åndelig kraft og natur kan vite og forstå, må den inderlig ønske å nå opp til det den ikke kan vite i dette livet og ikke finner i sitt hjerte. Og når den legger bak seg alt det verdslige og alle åndelige erfaringer og følelser og alt den er i stand til å erfare og føle i dette livet, må den nære et brennende ønske om å nå opp til det som overstiger alle følelser og all glede og nytelse.

Og for å kunne forbli fri og ubundet og nå sitt mål, må sjelen på ingen måte la seg fange av det den måtte motta av inntrykk av åndelig eller følelsesmessig art – noe vi straks skal forklare nærmere idet vi behandler dette punktet – den må tvert imot betrakte disse inntrykkene som verdiløse. For jo mer den tenker på det den forstår, erfarer og forestiller seg og jo høyere den verdsetter det, enten det er av åndelig art eller ikke, desto mer taper den av syne det høyeste gode og desto langsommere vil den nå frem dit. Og jo mindre disse inntrykkene betyr for sjelen, hvor verdifulle de enn måtte være i forhold til det høyeste gode, desto høyere akter den nettopp dette gode og desto nærmere vil den også komme det.

Slik nærmer sjelen seg i mørke, med raske steg, foreningen ved hjelp av troen, som likeledes er mørk, men som tenner sitt vidunderlige lys for den. Sannelig, såfremt sjelen ønsker å se, vil den mye raskere forblindes og befinne seg i mørke i Guds nærhet enn den som med åpne øyne stirrer rett inn i sollyset.

7. Det er altså ved å sette sine åndsevner ut av funksjon at sjelen kan komme til å se lyset, slik også Frelseren sier det i Evangeliet: ”Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.” [Joh 9,39] I bokstavelig forstand må det, når det gjelder den åndelige vei, forstås slik: Den sjel som befinner seg i mørke og som berøver seg sitt eget naturlige lys, vil komme til å se på en overnaturlig måte, mens den som foretrekker å stole på sitt eget lys, i desto større grad vil forblindes og stanses på veien til forening.

8. Og for å gjøre fremstillingen mer forståelig, finner jeg det nødvendig i følgende kapittel å forklare hva vi mener med denne sjelens forening med Gud. Når det er blitt klart, vil det kunne kaste et skarpere lys over det vi deretter skal behandle. Derfor anser jeg det nå for å være det riktige tidspunkt å utrede dette spørsmålet. Og selv om vi for en stund må kutte tråden i vår fremstilling, ligger det ikke utenfor vårt formål, for det vil tjene til bedre å belyse nettopp det som er vårt egentlige tema. Det innskutte kapittel vil derfor bli en slags parentes, men under samme forutsetning, og etterpå går vi over til å tale om hver enkelt av de tre teologiske dyder i sammenheng med Den annen natt.

V

Hvor det gjennom en sammenligning gis forklaring på hva som menes med sjelens forening med Gud.

1.Gjennom det som allerede er sagt, vil man ha fått en viss oppfatning av hva sjelens forening med Gud er, og det vil være en hjelp til lettere å forstå det vi nå kommer til å si om dette. Men jeg har ikke for øyeblikket til hensikt å prøve å forklare hvordan denne foreningen inndeles eller behandle de enkelte delene av den, for jeg ville nok aldri komme til noen konklusjon hvis jeg nå skulle gi meg til å gjøre rede for hva forstandens forening består i, hva viljens forening er, og hukommelsens, hva det menes med den forbigående forening eller den blivende forening hos disse sjelelige kreftene, og endelig hva den fullstendige og varige foreningen hos alle disse kreftene slått sammen, innebærer. Alt dette skal vi i tur og orden ta opp i denne utlegningen, men akkurat nå betyr det lite for å belyse det jeg ønsker å få sagt. Det vil falle lettere å forklare det senere og på sin rette plass når vi behandler det aktuelle emnet og kan gi et talende eksempel i tillegg til en nyvunnet forståelse. Da vil man lettere se og forstå hver enkelt ting og bedre kunne bedømme det hele.

2. Her skal jeg utelukkende behandle den fullstendige og varige foreningen, beroende på sjelens vesen og muligheter når det er tale om foreningen som en hemmelighetsfull tilstand. Når det gjelder foreningen som handling, skal vi med Guds hjelp se på den senere i og med at det aldri vil kunne finne sted en varig forening mellom sjelen og Gud i vårt jordiske liv, kun en forbigående forening.

3. For derfor å forstå hva denne foreningen som vi taler om består i, må man klart ha for seg at Gud bor i og er substansielt nærværende i hver eneste sjel, om det så måtte være i sjelen til verdens største synder. Denne type forening består alltid mellom Gud og alle skapninger, og derigjennom opprettholder han deres eksistens. Det innebærer at om han hadde unnlatt å være til stede hos dem på denne måten, ville de vært tilintetgjort og opphørt å være til.

Og derfor, når vi nå taler om sjelens forening med Gud, da mener vi ikke den substansielle foreningen som alltid består mellom Gud og hans skapninger, men sjelens forening med Gud og den forvandling sjelen gjennomgår og som ikke er noen selvfølge, men som kun oppstår gjennom likeverdighet i kjærlighet. Og derfor kalles den likhetens forening, liksom den foregående kalles substansiell eller vesensforening. Den siste er naturlig, mens den førstnevnte er overnaturlig. Den finner sted når de to viljene, det vil si sjelens og Guds, går opp i en høyere enhet slik at det ikke finnes noe i den ene som ikke godtas av den andre. Det er slik at når sjelen helt og fullt forkaster alt som er uforenlig med Guds vilje, omskapes den til Gud gjennom kjærlighet.

4. Dette må forstås dit hen at det sjelen må forkaste, ikke bare har med handling å gjøre, men også med det som følger av vaner. Derfor må den ikke bare unngå frivillige handlinger som viser ufullkommenhet, men må også utrydde tilsvarende vanemessige tilbøyeligheter. Og ettersom ikke en eneste skapning, og intet av det som i handling eller ytelse er knyttet til det skapte, noensinne vil nå opp til eller kunne opphøyes til hva Gud er, må sjelen frigjøre seg fra alt det skapte og egne handlinger og ferdigheter, med andre ord frigjøre seg fra sin måte å bedømme, oppleve og føle. Først når alt som er uforenlig og i uoverensstemmelse med Gud er forkastet, vil sjelen oppnå likhet med Gud, for da inneholder den ikke lenger noe som strider mot Guds vilje, og sjelen blir omskapt til Gud.

Skjønt det er sant og riktig, slik vi allerede har nevnt, at Gud alltid er til stede i sjelen og gjennom sitt nærvær gir den og opprettholder en naturlig eksistens, gir han den likevel ikke alltid en overnaturlig tilværelse. For en slik tilværelse kan bare formidles den som befinner seg i en tilstand av kjærlighet og nåde, og ikke alle er forunt en slik tilstand. Og de sjeler som befinner seg i den, eier heller ikke kjærlighet og nåde i samme grad; noen har mer, noen har mindre kjærlighet. Derfor meddeler Gud seg mer til den sjelen som har nådd lengst når det gjelder kjærlighet, det vil si den hvis vilje er mest i overensstemmelse med Guds. Og den sjelen som har en vilje helt overensstemmende med og lik hans vilje, er også helt forent med og på en overnaturlig måte omskapt til Gud.

Av dette følger, slik det allerede er sagt, at jo mer sjelen ut fra egne følelser og vaner er opptatt av det skapte og dets ferdigheter, desto mindre egnet er den til å oppnå den guddommelige forening, og det er fordi sjelen ikke gir Gud uinnskrenket mulighet til å omskape den på overnaturlig vis. Sjelen behøver bare å avkle seg disse motsetningene og naturlige ulikhetene for at Gud, som allerede står i naturlig forbindelse med sjelen, også på overnaturlig vis skal kunne meddele seg til den gjennom nåden.

5. Det er dette apostelen Johannes har villet meddele oss, når han sier: ”De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.” [Joh 1,13]. De er som om han ville si: Han har gitt alle makt så de kan bli Guds barn, og det betyr at de kan omskapes til Gud, men det gjelder bare dem som ikke er født ved blodet, det vil igjen si dem som ikke er født ved naturlig og kroppslig utfoldelse, heller ikke ved kjødets lyst, det vil si ved menneskets vilje og naturlige evne, og slett ikke ved mannens vilje. Dette omfatter alle måter å bedømme og forstå ting på ut fra fornuften.

Ingen av disse har han gitt makt til å bli Guds barn; bare de som er født av Gud, har fått den makten, det vil si de som er gjenfødt gjennom nåde etter først å ha dødd bort fra alt det som utgjorde det gamle mennesket, de som løfter seg over seg selv opp til det overnaturlige gjennom å motta en slik gjenfødelse og bevisstheten om å være Guds barn, noe som overgår alt man kan forestille seg. Apostelen Johannes sier et annet sted: ”Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.” [Joh 3,5]. Med det menes: Den som ikke gjenfødes ved Den Hellige Ånd, får ikke komme inn i Guds rike, det som er den fullkomne tilstand. Å gjenfødes ved Den Hellige Ånd her på jorden vil si å eie en sjel som er meget lik Gud når det gjelder renhet, uten det minste spor av ufullkommenhet. Det er slik sjelens rene forvandling til Gud gjennom foreningen fullbyrdes, selv om det ikke er tale om en vesensforening.

6. Og for at dette skal bli lettere å forstå, kan vi bruke en sammenligning. En solstråle faller på en vindusrute. Hvis glasset har flekker eller uklare partier, kan ikke strålen opplyse ruten eller få den til å skinne på samme måte som om den hadde vært fri for flekker og helt klar. Jo mer tildekket den er av flekker og uklarheter, desto mindre opplyst blir den av sollyset, og jo renere den er, desto mer skinnende blir den. Og dette skyldes ikke solstrålen, men ruten. For hadde ruten vært helt ren og klar, ville sollyset ha forandret den og fått den til å skinne, slik at den ville ha lignet selve solskinnet og avgitt det samme klare lyset. Men selv om glassruten ligner sollyset, er virkeligheten den at ruten har sin naturlige egenart, som er forskjellig fra sollysets. Likevel kan vi si at ruten er solstråler eller solskinn gjennom sin delaktighet.

Og sjelen er som denne vindusruten, for det guddommelige lyset fra Guds væren strømmer alltid inn i sjelen, eller for å si det på en riktigere måte: det har tatt bolig i den.

7. Dersom sjelen nå foretar seg det den bør gjøre, nemlig å rense seg for alt av flekker og urenheter som tilhører det skaptes verden, noe som igjen betyr å forene sin vilje fullstendig og på fullkomment vis med Guds vilje – for å elske Gud er å strebe etter å frigjøre seg fra og avkle seg alt som ikke er Gud – da vil sjelen bli opplyst og omskapt til Gud, og Gud gir sjelen sitt overnaturlige vesen på en slik måte at den synes å være Gud selv og eie det samme som Gud selv eier.

En slik forening virkeliggjøres når Gud innrømmer sjelen den overordentlige nåde som lar Gud og alt hans vesen og sjelen bli ett i en forvandling som begge er delaktige i. Og sjelen synes å være mer Gud enn sjel, ja den blir Gud gjennom sin delaktighet, skjønt det må fastslås at dens naturlige egenart er like forskjellig fra Guds som den tidligere var, til tross for at den er omskapt, slik også vindusruten er forskjellig fra sollyset, som den blir belyst og opplyst av.

8. Av dette ser vi enda tydeligere at forutsetningen for foreningen med Gud, slik vi tidligere har vært inne på, ikke har noe å gjøre med sjelens forståelse av Gud, ikke med dens opplevelser eller følelser, ei heller med sjelens forestillinger om Gud eller noe som helst annet. Det eneste som betyr noe er renheten og kjærligheten, noe som innebærer renselse og fullstendig forsakelse av alt som er, for å finne Gud. Men siden den fullkomne forvandling ikke kan finne sted uten fullkommen renhet, blir sjelens forklarelse, opplysning og forening med Gud større eller mindre i omfang, avhengig av graden av renhet. Den vil ikke bli fullkommen, det må jeg understreke, så lenge sjelen ikke selv er fullkommen, klar og ren.

9. Dette vil man forstå ved en ny sammenligning. Vi ser for oss et bilde som er et mesterverk med sine mange utsøkte og fine detaljer og farger, og blant disse er noen så utsøkte og fine at de knapt kan vurderes høyt nok. Men den som har svakt og dårlig syn, vil ikke kunne se alt det utsøkte og fine i dette bildet; en annen som har bedre syn, vil oppdage flere av detaljene; mens en tredje som har utmerket syn, vil kunne se enda mer av alt det enestående bildet har å by på. For det finnes så mye å se i dette bildet at hvor lenge man enn betrakter det, vil det alltid være mer å beundre.

10. På samme måte er det med sjelens forhold til Gud når det gjelder forklarelse og omskapning til ham. Det er slik at en sjel oppnår forening med Gud ut fra egne større eller mindre forutsetninger, og disse er forskjellige for alle. Dette beror på den nåde Herren forlener hver og en med. Det er på samme måte Gud blir sett i himmelen; noen ser mer, andre mindre, men alle ser Gud og er lykkelige, for hver enkelts evne og kapasitet til å se Gud er tilfredsstilt.

11. Her i vårt dennesidige liv finner vi også sjeler som nyter like stor fred og sinnsro i sin tilstand av fullkommenhet, og som alle er tilfredse, til tross for at én kan ha nådd langt høyere når det gjelder forening enn andre. De er likevel alle tilfredsstilt ut fra hver enkelts kapasitet og evne til å motta. Men den sjelen som ikke oppnår tilstrekkelig renhet overensstemmende med sin iboende kapasitet, vil aldri nå frem til sann fred og tilfredshet, for den har ikke utført den renselsen og ikke skapt det tomrommet i sinnet som kreves for den enkle forening med Gud (Hansen (red.), 2005, s.235 -250).

Kilde: Hansen, Jan-Erik Ebbestad (red.). (2005). Vestens mystikk. Oslo: De norske bokklubbene.