Visjon 1 av Hadewijch fra Antwerpen (1200-tallet)

Visjon 1 av Hadewijch fra Antwerpen (1200-tallet)

 

Hadewijch fra Antwerpen (13. århundre) tilhørte trolig beginene, kvinner som levde i et klosterlignende fellesskap uten å ha avlagt et regulært klosterløfte. Vi går ut fra at hun har hatt ansvarert for et beginfellesskap, sannsynligvis i Antwerpen, eller at hun i det minste har vært en åndelig leder i et slikt fellesskap. Det er ikke mye vi vet om hennes liv – vi har verken fødselsår eller dødsår. Vi vet også lite om hennes bakgrunn, men hun stammet trolig fra en adelig slekt. Skriftene hennes vitner i hvert fall om en betydelig teologisk og litterær dannelse.

Her følger et utdrag fra teksten ”Visjoner”:

Hadewijch fra Antwerpen skriver i sin "Første visjon":

”Det var på en søndag, åtte dager etter pinsedagen, at man brakte alterets sakrament hjem til meg i sengen, fordi jeg følte en så sterk indre dragning i min ånd at jeg ikke våget å gå så langt ut, av frykt for ikke å kunne beherske meg blant så mange mennesker. Og presset i mitt indre gjaldt lengselen etter å være ett med Gud i en nytende tilstand. Men for det var jeg ennå barnaktig og ennå ikke voksen nok; jeg hadde tatt livet for lett og heller ikke levd i samsvar med den verdighet som den gang tydelig ble foreholdt meg, og som jeg fremdeles ser som et ideal.

Da jeg hadde mottatt Vårherre, tok Han meg til seg, slik at Han tok bort fra mine sanser enhver erindring om fremmede ting, så Han kunne nytes i enhet. Og jeg ble henført til et lende, til en slette som het ”de fullkomne dyders vang”. Der fantes det trær, som jeg ble ført hen til. Jeg lærte navnene deres å kjenne og trærnes egenart, som var antydet av navnene.

Det første treet hadde en morken rot som var ytterst skrøpelig, men hadde en temmelig sterk stamme, og over denne var det en meget yndig og vakker blomst som hadde så dårlig feste at om en storm skulle komme, ville blomsten falle over ende og visne. Og den som ledet meg, var en engel fra Guds trone som hadde dømmekraftens evne. Og nettopp på denne dag var jeg i min utvikling kommet til ham, og jeg hadde mottatt ham for at han skulle beskytte meg og være min ledsager på alle mine veier. Og engelen sa: ”Menneskenatur, forstå og erkjenn hva dette tre er.” Og jeg forstod, og han viste meg at det var selverkjennelsen. Den morkne roten, det var vår skrøpelige natur, og den faste stammen den evige sjel og den vakre blomsten menneskets skjønne skikkelse, som så raskt kan forderves – liksom på et øyeblikk.

Så ledet han meg videre dit hvor det stod et meget lite tre med skjønne, praktfulle blader i mange farger som var vidunderlige å skue. Og over alle disse vakre bladene hang visne blader som dekket alle de skjønne bladene. Og da talte engelen atter en gang: ”Utkårne og lengselsfulle sjel, du som fra det dype har steget til slike høyder og fra de dunkle avveier har nådd frem til denne klarhet og fra den dypeste armod til den største rikdom, forstå nå hva dette er.” Og han viste meg det, og jeg forstod. Det var ydmykheten med sin vise frykt, hvormed den erkjenner Guds storhet og sin egen litenhet. Alle de skjønt smykkede dyder var tildekket, for den føler og erkjenner som om den er ute av stand til å nyte sin elskede, og som om den ikke vet av noe som den kunne rose seg av. Dette er den rene ydmykhet.

Så ledet han meg videre dit hvor et stort tre stod, et sterkt tre med store brede blader; og engelen talte enda en gang til meg: ”Å, du mektige og sterke, du som har nødet den mektige og sterke Gud fra Hans eget opphav av, som var uten begynnelse, og du som sammen med Ham skal herske over evigheten i all evighet, les og forstå.” Og jeg leste og forstod. På hvert blad var det skrevet: Jeg er den fullkomne viljes kraft; intet kan unngå meg.

Og ved siden av stod et høyt tre med mange grener, og alle grenene strakte seg ut og innimellom de andre trærnes grener. Og engelen talte atter til meg: ”Å, du vise, veiledet av forstanden, ja av den store Guds ord, les og forstå disse kloke ord og den visdom som dette tre lærer idet det trenger seg ut gjennom de andre trærne.” Og jeg forstod at på hvert blad stod det å lese: Jeg er dømmekraften; uten meg kan man intet gjøre.

Og så ledet han meg videre til et usedvanlig vakkert tre som hadde tre rekker med grener, tre i hver rekke: tre øverst, tre i midten og tre nederst. Og engelen talte atter til meg: ”Å, du som bekymrer deg for dine fremtidige mislykkede anstrengelser; å, du som sukker over de feiltrinn menneskene gjør, de som er skapt til Guds kjærlighet, men som er kommet på avveier og havnet annetsteds; å, du som er døende med den død din elskede led, forstå betydningen av disse tre nederste grenene, for ved hjelp av dem har du steget opp til de øverste grenene.” Og jeg la merke til at fargene på alle bladene var mørkegrønne; de var dessuten spisse og lange, og på hvert blad var det tegnet et hjerte. På de tre midterste grenene var alle hjertene røde, og på de tre midterste grenene var hjertene hvite, og hjertene på de tre øverste grenene var gylne.

Og engelen talte atter til meg: ”Du rene søyle i de helliges kirke, den som har holdt ditt legeme rent for alle de ting som ikke hører hjemme i Guds hellige tempel. Å, du uskyldige som trøster enhver som bærer skyld, og derved styrker vår store Guds rene vilje både nå og senere, du som så grundig har fattet vår gode Guds edle natur og allerede tidlig i livet valgte den pure renhet fremfor noe annet som var og er og ikke under noen omstendigheter kom til kort, forstå nå betydningen av disse tre midterste grener.” Og jeg forstod.

Og engelen talte enda en gang til meg: ”Du søker den sanne kjærlighet kun hos din Gud, i den fullkomne oppfyllelse av alle oppdrag som forutsettes i den hellige lov som Gud har helliget med sitt hellige liv på jorden og med sine store oppdrag og høyverdige råd. Du forelskede som således i din kjærlighetstjeneste har utført disse hellige oppdrag til den allmektige Guds velbehag, du standhaftige menneske hos hvem Gud alltid finner den sanne kjærlighets troskap og som han for evig tar i besittelse, forstå nå betydningen av de tre øverste grener.” Og jeg forstod at dette tre var visdommen. Den første av de nederste grenene, de med røde hjerter på bladene, var frykten for å mislykkes, og at de fullkomne dyder dermed skulle utebli. Den annen gren var frykten for at Gud skal lide av mangel på ærefrykt blant menneskene og at så mange skal komme på avveier fra sannheten, som er Han selv. Den tredje gren var bekymringen for å få ethvert menneske til å innse at de må lide den samme død som vår Kjæreste led, ved viselig å virkeliggjøre hver enkelt dyd særskilt og alle dyder i sin alminnelighet; dette må skje ifølge den fullkomne utøvelse av dydene, det vil si i en uavlatelig hendøen fra seg selv, ved å være korset og daglig dø på korset og ved å dø med alle dem som kommer på avveier og dør der.

Den første av de midterste grenene, de med hvite hjerter på bladene, betegnet legemets renhet i ens livsvandel, i ord og gjerninger. Den annen gren var lengselen etter å utføre enhver handling uselvisk og med et rent sinnelag, og se til at alle gjerninger utføres til vår elskedes velbehag. Den tredje gren var på alle måter å forbli uplettet i ånd, begjær og sjel, slik at det ikke oppstår noe uverdig, som villfarelse, hovmod, forfengelig ære, fortvilelse og altfor sterkt håp om noe man ennå ikke har, og dessuten at man må unngå gledesuttrykk som ikke svarer til virkeligheten, overdreven tristhet i forhold til hva man måtte unnvære, at man ikke må falle i affeksjon og heller ikke må si seg fornøyd før den dag man på høvelig vis har båret kjærligheten lenge nok til at den, næret med behørige gjerninger, er blitt så moden at den i en passiv kjærlighetserfaring langt overgår det å bære kjærligheten. For det å bære kjærlighet, det er hengivenhet, lengsel, begjær, ønske om å være tjenestevillig, og den uavlatelige trang til å omsette den brennende vilje i handling. Men kjærlighetens passive erfaring, det å føle kjærlighet, det er å dvele i frihet ved kjærligheten uten hindring av de ovennevnte anstrengelser. Men det å være kjærlighet overgår alt.

Den første av de øverste grenene, de med gylne hjerter på bladene, var et bilde på hvorledes man kan finne kjærligheten i hele dens fylde ved å virkeliggjøre tallrike fullkomne dyder og søke den med Kjærligheten selv der hvor den ene og alene finnes. Den annen gren er å oppfylle Guds høye vilje med kjærlighet ifølge Hans velbehag, hvormed Han selv behager alle andre som vier sitt liv til Ham. Den tredje gren var det grunnfestede liv hvori man lar kjærligheten komme fullstendig til sin rett ved å oppleve de mangfoldige dyder som om man tilhører én udelt dyd som plutselig får de elskende til å slynge seg sammen og kaste seg i avgrunnen, hvor de skal søke og finne den evige nytelse.

Så ledet han meg videre til vi fant en kalk fylt med blod. Og engelen talte atter til meg: ”Du store med den store vilje, du som uten protest og med velbehagelig hengivelse har motstått alle tenkelige og utenkelige lidelser – drikk!” Og jeg drakk; det var tålmodets kalk. Der avla jeg løfte om å være Gud uavlatelig til behag i tålmodig troskap.

Så førte han meg til midten av en slette, hvor vi vandret omkring. Der stod det et tre med roten opp og toppen ned. Treet hadde mange grener. Av de nederste grenene, som dannet toppen, betegnet den første grenen troen og den annen håpet, hvor menneskene begynner. Og engelen sa til meg: ”Å, du veilederske, du som bestiger dette tre fra begynnelsen av og helt til de dype røtter av den ufattelige Gud, forstå nå hvorledes dette bilde forestiller veien som nybegynnere må gå, og som de som blir fullkomne også må holde ut.” Og jeg forstod at dette var gudserkjennelsens tre, hvor man begynner med troen og fullbyrdes i kjærligheten.

Ved siden av dette treet stod et annet tre med runde og brede blader, og engelen sa til meg: ”Bli her som fange inntil Han som lot deg kommet hit, sender deg tilbake, og forstå nå hans skjulte vilje, hvormed han vil bruke deg. Og jeg går for å tjene i din mektige tjeneste. Jeg har nemlig i dag fått i oppdrag til enhver tid å stå deg til tjeneste inntil du ikke lenger har behov for meg på den vei jeg til nå har ledet deg, og du selv er fullstendig i stand til å gå veien til ende og erfare den skjulte rådslutning som vår store og allmektige Gud i rette tid vil la deg få vite. Jeg går for å bevare ditt rene legeme i den verdighet jeg fant deg i.”

Og videre talte han: ”Vend deg bort fra meg, og du vil finne Ham du har søkt og for hvis skyld du har vendt deg bort fra alle jordiske og himmelske ting.” Og jeg vendte meg bort fra ham og så foran meg et kors som av krystall, men klarere enn krystall. Gjennom dette kunne man se en stor vidde, og foran korset så jeg en krakk hvis sete lignet på en rund skive som skinte sterkere enn solen på det sterkeste. Og under skiven stod det tre søyler; den første så ut som en brennende ild; den andre lignet på den edelstenen som kalles topas; den har gullets egenskap, og den har en klarhet som luften og besitter alle edelsteners farger. Den tredje lignet på den edelsten som kalles ametyst og har en dyprød farge som rosen og fiolen. Og midt under denne skiven var det en virvel som gikk rundt i så stor hastighet og var så forferdende å se på, at både himmel og jord kunne forbauses og forferdes.

Stolsetet som lignet på en skive, betegnet evigheten. De tre søylene betegnet navnene på de tre personer som vi – vi forbannede som ennå har langt igjen til kjærlighetens mål! – forstår med Gud: Ildsøylen er Den Hellige Ånds navn; søylen som ligner en topas, er Faderens navn, og søylen som ser ut som en ametyst, er Sønnens navn. Den dype virvelstrøm, som er så fryktinngytende mørk, betegner treenigheten i personenes gjensidig lidenskapelige nytelse i sine skjulte stormer. Og over denne lidenskapelige utfoldelse, tronet nettopp Han som jeg søkte, Han som var målet for mitt begjær i nytende enhet. Hans skikkelse lot seg ikke beskrive med fornuftige ord. Hans hode var stort og fyldig og omkranset av hvitt krøllhår og en krone som lignet en sardonykssten; den har tre farger: sort, hvitt og rødt. Hans øyne var ubeskrivelig skjønne og tiltrakk seg alt i kjærlighet. Intet av dette kan jeg uttrykke i ord, for den umåtelige skjønnhets sjelfulle ynde som utgikk fra dette opphøyede og skjønne syn, fratok meg alle muligheter til å beskrive Ham med sammenligninger, og min Elskede skjenket meg seg selv i en åndelig fornemmelse og følelig erfaring. Men da jeg så Ham, falt jeg ned for Hans føtter, for jeg erkjente at jeg på dette tokt hadde latt meg lede helt frem til Ham, ennskjønt jeg i mitt liv ennå hadde så mye å utrette.

Og Han talte til meg: ”Reis deg, for fra evighet av står du oppreist i meg, fullstendig fri og uten skyld. For du har begjært å være ett med meg, og du har gjort alt, både det mulige og det umulige for å nå dette mål. Og fordi du blir så glødende lidenskapelig i ditt indre, har du som vitnemål meg selv og alle de gjerninger du har utført, når du mente disse var i samsvar med min vilje. Og for dine vise gjerninger har jeg sendt deg en engel fra Tronen. ..Han er vis og vil føre alle som vil rettferd, til fullkommenhet. Han fant deg så vel utrustet i ditt indre at han allesteds ville lede deg, likesom han ville ha ledet deg da du var barn og ville ta dine første skritt. Og han gav deg høyverdige navn som smykker deg i mine øyne.”

”Nå skal jeg la deg få vite hva jeg venter av deg. Jeg vil at du for min skyld skal være beredt til å møte alle slags gjenvordigheter. Og jeg forbyr deg, selv bare for et øyeblikk, å innlate deg med noe som har med avstraffing og hevn å gjøre. Skulle du på en eller annen måte gjøre dette, da er du den som vil undergrave min rett og tilrane seg min makt. Jeg gir deg,” fortsatte Han, ”enda et nytt oppdrag: Vil du være lik meg i min menneskenatur, slik du lenges etter å nyte enheten med meg, da må du begjære å være den fattigste, den usleste og mest foraktede av alle mennesker, og all lidelse vil være deg behageligere enn enhver jordisk tilfredsstillelse. La deg på ingen måte miste motet. For du kommer til å bære umenneskelige lidelser. Vil du følge kjærligheten i overensstemmelse med den stolte natur, slik min gudmenneskelige enhet pålegger deg, så vil du være som en fremmed blant menneskene, så foraktet og ulykkelig at du ikke vil vite hvor du skal finne husly for natten, og alle mennesker vil endog vende seg bort fra deg og la deg i stikken, og ingen vil følge med deg i din nød og dine kvaler. For din vandring gjennom alt dette i den korte tid du har igjen å leve, står jeg borg. For din time er ennå ikke kommet.

Men jeg har én ting imot deg som delvis gjør meg noe mismodig, noe jeg vil ta opp med deg. Du er ennå ung av år, og du vil at jeg skal erkjenne dine store legemlige påkjenninger og det trofaste arbeidet du utfører med dine hender og likeså din nye vilje som alltid strømmer over av nestekjærlighet, alt begjær som ditt hjerte er fylt av, dine sansers lengsler og din sjels elskov. Alt dette erkjenner jeg. Erkjenn da du også at jeg som menneske levde et rent liv og at mitt legeme led store smerter, at mine hender arbeidet trofast for andre, at min nye vilje flommet over av nestekjærlighet i hele verden både for venner og fiender, at mine sanser vansmektet, at mitt hjerte begjærte og at min sjel elsket. Og i denne tilstand forble jeg hele min tid på jorden inntil min time kom da min Fader tok meg til seg. Stundom sa du til meg at det jo må ha vært behagelig for meg å leve som menneske fordi jeg jo hadde de syv gaver. Og det er sant: Jeg ikke bare besatt dem; jeg var selv Den Hellige Ånds gaver. Og du har sagt at min Fader var med meg; det er sant. Ikke et øyeblikk var vi skilt fra hverandre. Men jeg vil la deg få kjennskap til en sannhet om meg som var skjult, men vel tydelig nok for den som burde ha forstått det: Ikke et øyeblikk gjorde jeg meg bruk av min guddommelige makt for å gjøre det lettere for meg selv, hvilke vanskeligheter jeg enn befant meg i. Heller ikke fikk jeg noen hjelp av min Ånds gaver, men før den dag da timen for avslutningen av mitt jordiske liv kom, ervervet jeg meg hjelpen ved lidelsens smerte, og nettopp ved min Fader, med hvem jeg var fullkomment ett med, likesom vi nå òg er ett. Jeg har aldri søkt å gjøre min lidelse og mine smerter lettere ved hjelp av min fullkommenhet. Nå har du beklaget deg over din nød og at du av meg ikke får det du begjærer. Og jeg spør deg om når du har manglet min Ånds syv gaver, og jeg spør også om når du på en eller annen måte var sviktet av min Fader, om min Fader ikke alltid var med deg, slik Han alltid var med meg og jeg med Ham da jeg levde som menneske. Ettersom du nå er menneske, så lev i vanskeligheter som et menneske. Det jeg ønsker av deg, er at du så fullkomment etterfølger meg i alle jordelivets dyder at du på intet punkt kommer til kort i forhold til min virkelighet. Råd du over min Ånds syv gaver og min Faders kraft og støtte i dydenes fullkomne virkeliggjørelse, hvorved man blir som Gud og forblir evig. Men husk at du er menneskelig i all din utilstrekkelighet, hvilket er eget for menneskets vesen. All nød som er forbundet med det å være menneske, har jeg gjennomgått da jeg levde som menneske, uten synden alene. Jeg skaffet meg aldri ved min guddommelige makt en indre sikkerhet, bortsett fra min Faders trøst, som jeg var viss på. Du har også vel forstått at jeg levde lenge på jorderiket før man dro kjensel på meg i folkemengden og før jeg gjorde mine mirakler. Og da jeg gjorde disse og man kjente meg bedre, da ble det meg bare få venner igjen i verden. Og nesten alle blant de levende lot meg i stikken ved min død. Derfor må du ikke mistet motet om nå alle mennesker skulle svikte deg for din fullkomne kjærlighets skyld og fordi du lever etter min vilje. Skjønne undere og mirakler er av fri gunst i løpet av dine levedager blitt deg til større del enn noe annet menneske som er født siden jeg døde. Synlige undre og evner hadde tidlig vist seg hos deg, men du avviste dem, du forsaket dem og ville ikke vite av dem, og for min skyld har du ofret alt. For kjærlighetens skyld tok du avstand fra dem og vil ellers intet annet enn meg; for min skyld har du forsaket alt for en nytelse og en fryd i en alt overstigende forening med meg. Men dine dagers antall inntil dette skjer, er på langt nær oppfylt. Jeg skal,” fortsatte Han, ”min kjæreste elskede, i det skjulte hengi meg til deg når du vil ha meg. For du vil ikke at fremmede kommer for å trøste deg eller erkjenne deg. Derfor skal jeg lære deg å forstå min vilje og den rette kjærlighets kunst, nemlig å oppleve enheten med meg i timelange kjærlighetsstormer, når du ikke lenger kan holde det ut, uten å føle meg, og når kjærlighetskvalene blir for tunge.

Med innsikt vil du viselig arbeide for å gjøre min vilje til virkelighet hos dem i din krets som har behov for å lære å kjenne min vilje gjennom deg, men som hittil ikke har hørt om den. Ingen har hittil skuffet deg, og la da heller ingen i stikken inntil den dag da jeg sier til deg: Ditt arbeid er fullbrakt! Med kjærlighet skal du leve i utholdenhet og pleie min skjulte vilje; du er med meg og jeg med deg. Og ved at du føler meg, skal jeg glede deg og du meg. Legg følgelig vinn på å utføre min vilje med innsikt, min aller kjæreste elskede. La meg således være midtpunktet for din kjærlighet, lengtende etter den mest intime forening med meg. Slik skal du nyte meg. Dette er det tre som beskrives i de ord jeg nettopp har talt til deg, og som heter Kjærlighetens Erkjennelse. Ettersom du har hørt så mange prekener om den tyngende underdanighet, så ville jeg selv vist deg hva jeg vil med deg. Vend nå trøstig tilbake og gjør som jeg har befalt deg. Hvis du vil, så ta blader fra dette treet, det vil si: min viljes erkjennelse. Og blir du mismodig, så ta en rose fra toppen og ta fra denne ett blad; det er kjærligheten. Og hvis du ikke holder det ut, ta da et blad fra rosens innerste; det betyr at jeg gir meg selv til deg, så du kan føle meg. Uavbrutt skal du erkjenne min vilje med deg, erkjenne kjærlighetens omfang, og hvis det er nødvendig: erfare meg i nytelsens ekstase. Slik gjorde min Fader da jeg var Hans Sønn; han lot meg lide nød, men sviktet meg aldri. Jeg erfarte Hans søte nærvær. Og jeg tjente dem Han sendte meg til. Hjertet, som i rosen er udelt, betyr: kjærlighetens nytelse i følelsen.

Min kjæreste, stå dem alle – venner og fiender uten forskjell – bi i deres nød. Kjærligheten skal gjøre deg mektig. Gi alt. For alt er ditt

(Hadewijch fra Antwerpen, 2005, s.11-25)."

Kilde: Hadewijch fra Antwerpen. (2005). Utdrag fra Visjoner. I: Hansen, Jan-Erik Ebbestad (red.). Vestens mystikk. Oslo: De norske bokklubbene.