Litt om Platons oppfatning av mennesket og utvikling av dydene


Gjennom blant annet de tidlige kirkefedre, hovedsakelig Augustin, er Platons ideer og syn gått inn i den kristne hovedstrømningen som kulminerer med Luther og protestantismen. Platon er derfor mer levende i vår egen tids kultur enn de fleste av oss er klar over.  (Store Norske Leksikon/ Knut Erik Tranøy)

Litt om Platons oppfatning av

mennesket og utvikling av dydene

 

Dr. Ralph Henk Vaags skriver:

”Mennesket er en forening av en forgjengelig kropp og en udødelig sjel. Den dualisme som kommer til uttrykk i idélæren kommer også til uttrykk i Platons syn på mennesket. På samme måte som sanseverdenen er i stadig forandring, er kroppen stadig i utvikling for til slutt å gå til grunne ved døden. Sjelen derimot er som idéverdenen, usynlig og uforgjengelig. Sjelen kan ikke dø, og eksisterer uavhengig av kroppen når mennesket dør. Døden innebærer bare at sjelen frigjøres fra sitt fangenskap i kroppen.

Platon gir argumenter for sjelens udødelighet. Siden sjelen er en enhet, kan den ikke oppløses eller gå til grunne. Videre må sjelens erkjennelsesevne ligne det den erkjenner, ideene, derfor må sjelen være evig.

Sjelen er en enhet, men har tre aspekter: Fornuft, vilje og begjær.

Det er fornuftens oppgave å styre mennesket, og han sammenligner fornuften med en kusk for et hestespann bestående av to hester som symboliserer henholdsvis begjæret og viljen. Begjæret kan imidlertid føre til vanskeligheter for fornuften, som når den ene hesten i hestespannet løper løpsk. Skal fornuften lykkes i å styre begjæret, må den ha viljen på sin side. Ved å sammenligne sjelens aspekter med en kusk (fornuften) og to hester (begjæret og viljen) som til tider drar i ulik retning, gir Platon en beskrivelse av sjelen (psykologi).

Til hvert av sjelens aspekter svarer en dyd: Fornuftens dyd er visdom, viljens mot og begjærets måtehold. Hvis mennesket skal kunne virke på sitt beste, må dydene utvikles. Dermed blir etikken avhengig av innsikt i ideene, siden visdommen innebærer innsikt i det godes idé. Det gode liv er en instans av det godes idé, om enn på en ufullkommen måte.

Hvis sjelens aspekter fungerer harmonisk i forhold til hverandre, i overensstemmelse med dydene, er sjelen harmonisk. Mennesket er dermed rettskaffent, og i ferd med å realisere det godes idé. Resultatet av å utvikle dydene er at mennesket gjør det som er rett (Vaags, 1996, s. 17-19).”

Kilde: Vaags, Ralph Henk. (1996). Repetisjonshefte til Ex. phil. Kort fremstilling av filosofihistorien og vitenskapshistorien. Bergen: Fagbokforlaget.