Boka "Jesu oppstandelse og naturlovene" av Ralph Henk Vaags - del 3 (siste del)


Jesu oppstandelse og naturlovene

- del 3 (siste del)


Av Ralph Henk Vaags

 


"Naturlover

Humes definisjon av mirakelet som brudd på naturlover er på ingen måte selvsagt. Det finnes alternative definisjoner, som ville gjøre Humes argument uholdbart. Et nærmere blikk på naturlover viser oss nok en svakhet ved Humes argumentasjon.

Vitenskapsfilosofer trekker gjerne et skille mellom to typer vitenskapelige lover, nemlig universelle lover og statistiske lover. Når vi forsøker å klassifisere naturlover innenfor en av disse to kategoriene, er det ikke fullstendig klart i hvilken kategori vi skal plassere dem, eller om vi kanskje finner naturlover innenfor dem begge. Tradisjonelt har man oppfattet naturlovene som universelle, og det er i det minste klart at Hume oppfatter dem slik.

Det som kjennetegner universelle lover er at de er formulert på universell form, er sanne og uttrykker en lovmessighet. Et typisk eksempel er Pascals lov om gasser, som hevder at en gass skyver utover i lik kraft i alle retninger. Denne loven er på universell form, fordi den vil gjelde for alle gasser og den peker utover det partikulære og stedsbestemte. Denne loven gjør oss i stand til å si hvordan gasser oppfører seg i fremtiden, fortiden og nåtiden. Loven sier videre at det er en naturnødvendighet at hvis en gass skyver utover, så skjer det slik at gassen skyver utover med lik kraft i alle retninger. Statistiske lover, på den annen side, er ikke formulert som generelle påstander, men statistiske eller sannsynlighetspåstander. Hvis vi sier at det er 0,52 % sjanse for at et nyfødt barn er en gutt, har vi uttrykt oss på statistisk form.

Gitt Humes definisjon av mirakler, og siden naturlover i Humes forstand er formulert på generell form (og det er uavhengig av om de uttrykker en lovmessighet eller ikke), impliseres logisk at mirakler ikke skjer. Dette synes å være et paradoks: Hvis det finnes et unntak fra en naturlov, N, vil N per definisjon ikke være en naturlov. Hvis mirakler så defineres som et unntak fra N, vil mirakelhendelsen i samme stund som den skjer vise at N ikke er en naturlov likevel; men dermed følger det logisk at det heller ikke er snakk om et mirakel. Mirakelet blir per definisjon umulig.

Likevel synes det å være slik at Jesu oppstandelse og andre mirakelbeskrivelser er kontingente. Noe er galt, enten ved definisjonen av naturlover eller ved definisjonen av mirakel, og kanskje er det noe galt med begge deler. Spørsmålet blir også om vi kan tenke oss at hendelser som Jesu oppstandelse kan være hendelser som skjer innenfor rammen av fungerende naturlover, dvs. at det er snakk om mirakler i en annen forstand enn den som Hume forutsetter.

Det foreligger bred enighet blant vitenskapsfilosofer om at naturlovene beskriver regulariterer, dvs. en viss regelmessighet i naturen. Det spørsmålet som besvares ulikt er hvorvidt de også beskriver en viss form for naturnødvendighet (lovmessighet). Om man stopper ved regularitet, er det et åpent spørsmål om det dreier seg om en egenskap ved naturen per se, eller om det dreier seg om vår tolkning og systematisering av våre sanseinntrykk. Kanskje dreier det seg bare om en pragmatisk motivasjon, fordi slike lover gjør oss i stand til å forutsi og forklare naturfenomener. Om naturlovene ikke beskriver et trekk ved naturen selv, dvs. at de ikke fungerer som metafysiske påstander, dreier det seg om beskrivelser av instrumenter som vi trenger for å forstå naturen. I så fall vil et brudd med en naturlov bare vise oss at vi trenger å reformulere dem, for å forstå. Dermed foreligger det ingen motstand med forankring i naturen per se mot miraklets mulighet.

Vi ser dermed at vår forståelse av hva naturlover er og hva slike formuleringer beskriver, er avgjørende for Humes argumentasjon mot mirakeltroen. Hume forutsetter at vi har med universelle påstander, og dermed vil mirakelet bli umulig, til tross for at mirakelet er logisk mulig. Men om vi oppfatter naturlover i retning av regulariteter eller som beskrivelser av hvordan tingene vanligvis skjer i naturen, vil vår erfaring bekrefte dette, men ikke implisere logisk at mirakler ikke skjer.

 

Humes prinsipp om å velge det best belagte

Det første premisset i Humes argument ble formulert slik:

 

Premiss 1: Hvis det er rasjonelt (fornuftig) å tro at hendelse X er et mirakel, så foreligger det mer evidens for at X er et brudd med en eller flere naturlover, enn at hendelse X ikke er et brudd med en eller flere naturlover.

Dette dreier seg om et rasjonalitetskrav, som går ut på å velge den tro som det foreligger mest evidens for. Enkle eksempler bør gjøre oss bekymret på Humes vegne. Anta at Svendsen i flere år har spilt for hundre kroner i Lotto, men aldri vunnet noe. En kveld følger hun trekningen på TV, og oppdager at hun har vunnet over fire millioner kroner. Det er utrolig i en viss forstand, etter over to tusen erfaringer av å ikke vinne noe som helst. Ingen ville kalt Svendsen irrasjonell i å tro at hun har vunnet fire millioner i Lotto. Det er ikke vanskelig å finne lignende eksempler på usannsynlige hendelser, som bryter med det rasjonalitetskrav Hume setter opp. Det finnes altså tilfeller hvor det er rasjonelt å tro, til tross for at det finnes en regularitet som forteller oss det motsatte.

At Humes krav er feilaktig er lettere å se i dag, enn det var den gangen Hume skrev om mirakler. I tiden etter Hume og fram til i dag har sannsynlighetsteori blitt et avansert fag, og viser oss klart hvor Hume begår sin feil.

Det første å merke seg er at Hume har et ensidig kvantitativt forhold til evidens når han setter opp sitt prinsipp om å velge den tro som er best begrunnet. Svendsens tro på at hun har vunnet er faktisk godt begrunnet, bedre begrunnet enn å tro at hun ikke har vunnet, til tross for over to tusen enkelterfaringer av ikke å vinne. Evidens kan ikke telles opp på denne måten, når man beregner sannsynlighet. Et aspekt som må tas i betraktning er evidensens kvalitet. Det kan foreligge enkeltevidens som er så overbevisende at det vil være irrasjonelt å betvile den. Om din nabo, Ole, faller ut fra sjette etasje er det svært lite sannsynlig at han ville overleve. Hvis du imidlertid er vitne til fallet og ser at Ole er ved bevissthet på det tidspunktet ambulansen henter ham, og at han 6 uker senere banker på din dør for å fortelle at han er hjemme igjen, er det irrasjonelt å benekte at Ole er i live. Det er utrolig at Ole overlevde fallet, men det er noe ved den evidens du besitter, som gjør din tro rasjonell. Dette vil fortsatt gjelde om vi antar at fallet var fra syvende etasje, åttende, niende, osv.

Det er dermed et spørsmål om vi kunne være i samme situasjon med hensyn til en oppstandelse fra de døde. Dette bringer oss til disiplenes situasjon. De hadde erfaringer som overbeviste dem, og de var så overbevist at de gikk i døden for sin tro. Var deres tro på at oppstandelsen faktisk skjedde irrasjonell, eller var de i besittelse av evidens med en slik kvalitet at det ville være irrasjonelt å benekte den? Humes argument er ikke til mye hjelp for å besvare det spørsmålet.

Det er imidlertid viktig å skille mellom disiplenes situasjon på den ene side, og den situasjon de som hører disiplenes vitnesbyrd er i, på den annen. Det er rimelig å tro at de som befinner seg i den siste situasjonen, står svakere enn de som befinner seg i den første. Selv om vi kan tenke oss den motsatte situasjonen, er det som regel slik at øyenvitner befinner seg i en privilegert situasjon. I det minste gjelder dette for oppstandelsen, slik den beskrives i NT. Hume forholder seg til spørsmålet om vi bør tro de som vitner om mirakler, og han svarer nei ved å henvise til trekk ved slike vitner – at de mangler utdannelse, er naive, etc. Dette er en annen måte å argumentere på, og som fungerer uavhengig av det argumentet jeg har fokus på. Vi ser imidlertid at en svekkelse av argumentet om naturlover, fører oss over i en historisk argumentasjon, noe som nettopp kjennetegner vår tids forsvar av troen på Jesu oppstandelse.

 

Konklusjon

Det ser derfor ut til at Humes argument mot troen på mirakler verken er avgjørende eller særlig godt. Videre ser det ut til at troen på Jesu oppstandelse ikke må innebære at naturlover er brutt, selv om troen på Guds eksistens og allmakt vil innebære en tro på at Gud kan sette naturlover til side eller oppheve dem. At Gud kan tenkes å handle innenfor rammen av naturlover, ser heller ikke ut til å gjøre oppstandelsen til et mindre mirakel enn om det skulle dreie seg om et brudd (Vaags, 2012)."

 

Litteratur:

Copan, P. & Tacelli, R. Jesus’ Resurrection. Fact or Figment? USA: InterVersity Press 2000.

Craig, W. L. The Problem of Miracles: A Historical and Philosophical Perspective. Finnes i Gospel Perspectives VI, side 9-40. Red. David Wenham og Craig Blomberg. Sheffield England: 1986.

Dawkins, R. The God Delusion. UK: Bantam Press, 2006.

Fogelin, R. J. A Defense of Hume on Miracles. UK: Princeton University Press 2003.

Hempel, C. Philosophy of Natural Science. Engewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall, 1966.

Honderich, T. Hume. The Arguments of the Philosophers. London & New York: Routledge & Kegan Paul plc. 1977.

Hume, D. An Enquiry Concerning Human Understanding. Britannica Great Books, 1952.

Hume, D. Dialogues Concerning Natural Religion (1779). UK: Prentice Hall, 1947.

Lewis, C. S. Miracles. London & Glasgow: Collins/Fontana, 1947.

Popper, K. The Logic of Scientific Discovery. New York: Harper & Row, 1965.



Kilde: Vaags, Ralph Henk. (2012). Jesu oppstandelse og naturlovene. I: Norsk Filosofisk tidsskrift (4).