-Hvordan vil dere reagere hvis Gud helbreder gutten?

-Hvordan vil dere reagere

hvis Gud helbreder gutten?

 

Albert Hibbert skriver:

”Smith Wigglesworth og jeg kom først i kontakt med hverandre etter at jeg var blitt mirakuløst helbredet.

Da jeg var gutt, gikk min mor og jeg på vekkelsesmøte i Wakefield, en liten by i Vest-Yorkshire i England. Dette var en kald og fuktig torsdagskveld i februar 1923. Jeg husker helt tydelig alt det som skjedde den kvelden, til og med salmen som ble sunget da vi kom inn på møtet.

Min mor gikk trofast på gudstjeneste i Den anglikanske kirken, men likevel hadde hun aldri tatt imot Frelseren personlig. Men den kvelden fikk hun lære Ham å kjenne. Da vi kom hjem fra møtet, fortalte hun familien at hun var blitt ”frelst”, men de forsto ikke hva det ville si. Min far var en hard type. Han arbeidet i kullgruvene (sammen med mine tre eldste brødre), og han var distriktets beste biljardspiller og en lidenskapelig kortspiller. Men samtidig var han klokker og kirketjener i kirken som vi tilhørte. Brødrene mine var også aktive i menigheten. De sang i koret.

Min far reagerte negativt på det min mor sa. Han forbød henne å gå på vekkelsesmøtene igjen. Men etter påtrykk fra brødrene mine, fortsatte mor og jeg å gå på møtene.

Da det nærmet seg påske, ble jeg syk. Sykdommen virket ikke så alvorlig til å begynne med. Men senere fikk jeg dobbeltsidig lungebetennelse, og på den tiden var det svært alvorlig. Jeg gikk inn i dyp koma. Etter å ha undersøkt meg, sa hjernespesialisten at jeg aldri ville komme til bevissthet igjen. Han antydet også at det kanskje var det beste. Fordi hjernen min var så alvorlig skadet, kunne jeg bli både mentalt og fysisk handikappet for resten av livet, hvis jeg i det hele tatt hadde noe håp om å komme tilbake til bevissthet igjen.

Den lille menigheten der mor og jeg hadde gått på møter, holdt en påskekonferanse i en av landsbyene i nærheten. Første påskedag hadde jeg vært i koma i en uke. Legen sa at det gikk raskt nedover med meg, og at jeg etter hans mening ikke kom til å overleve den dagen. Da reiste mor til konferansen for å be om forbønn.

Pastoren, herr Richardson – som var en god venn av Smith Wigglesworth, og Charles Buckley, en av talerne på konferansen, ble med min mor hjem. Da de kom dit, skulle legen akkurat til å gå. På spørsmål fra Richardson sa legen at jeg umulig kunne leve lenger enn en time, eller i det lengste to timer. Hele familien var samlet i sykerommet. Alle sammen, bortsett fra min mor, trodde at dette var slutten. Selv om jeg var så alvorlig syk, ville de se meg. Fordi jeg var den yngste, var jeg også yndling for resten av familien.

Richardson og Buckley gikk inn i sykerommet. Og så henvendte Buckley seg til familien.

-Gud har vist meg at det kommer til å skje et mirakel i dag, sa han. -Hvordan vil dere reagere hvis Gud helbreder gutten?

Min eldste bror, en fin ung mann, svarte:

-Hvis Gud helbreder ham, vil vi tjene Ham.

Da sa Buckley:

-Er du klar over at dette er et løfte til Gud, ikke til meg?

-Vi er klar over det, svarte min bror.

-Nå skal vi be, sa Buckley. -Men det er ikke sikkert at helbredelsen skjer med en gang, så bli ikke skuffet om det skulle være tilfelle. Gud kommer til å gi oss et tegn før vi går.

Da de hadde bedt, skjedde det ingen ting – tilsynelatende. Etterpå gikk de ned for å drikke en kopp te som min søster hadde laget til dem. Fordi de hadde gått glipp av ettermiddagsmøtet, skulle de gå rett på kveldsmøtet.

Brødrene mine hadde gitt meg en påskekylling av sjokolade, og den sto på kommoden. Jeg husker at jeg våknet fra koma og ropte:

-Mamma, hvor er sjokoladekyllingen min?

Jeg var fullstendig helbredet. Hele familien fulgte med Richardson og Buckley til møtet, og der ble de frelst. Min far var den første. Dette miraklet var så overbevisende at i løpet av kort tid var 57 familiemedlemmer og nære slektninger blitt frelst.

Men Djevelen ville selvfølgelig ikke tåle et slikt nederlag uten et forsøk på å ødelegge det Gud hadde gjort. Kort tid etter ble jeg rammet av akutt blindtarmbetennelse. Legen kom, og han sa at hvis jeg skulle redde livet mitt, måtte han legge meg inn til operasjon med en gang.

Da sa min mor:

-Hvis ikke Gud har helbredet ham innen to timer, vil jeg gå med på en operasjon.

Men legen svarte at han ikke kunne gå med på en slik betingelse.

-Vel, vel, svarte min mor, -hvis du ikke kan gå med på å vente i to timer, så vil jeg ta det hele og fulle ansvar for det som måtte skje.

Legen sa at han ville måtte komme tilbake etter to timer. Da han kom, lå jeg og sov. Og enda en gang var jeg blitt mirakuløst helbredet.

Selv om Wigglesworth bodde bare litt over tre mil fra hjemmet vårt, hadde vi ennå ikke truffet ham. Men ikke lenge etter at dette hadde skjedd, møttes vi, og da ville han høre om miraklet jeg hadde opplevd.

Han frydet seg like mye over det Gud hadde gjort, som om han selv skulle ha vært Guds redskap i helbredelsen. Fra da av ble han og familien min gode venner (Hibbert, 2005, s. 4-6).”

 

Kilde: Hibbert, Albert. (2005). Hemmeligheten til hans kraft. Fevik: Forlaget www.himmelen.info.