Lot seg kastrere for himlenes rikes skyld

 Lot seg kastrere for

himlenes rikes skyld

 

Harald Olsen skriver i boka «Ørkenvind»:

Origenes (185-253) er en av kristenhetens største tenkere og filosofer. Han behersket omtrent hele sin samtids kunnskapstilfang og filosofi, men var samtidig en from troende. Han var sønn av en kristen martyr, og var for all ettertid preget av dette. Origenes ble forstander for den kristne kateketskolen i Alexandria bare 18 år gammel, og bygde denne opp til et av de viktigste lærdomssentrene i kristenheten. Han reiste også mye, og møtte beundring og anerkjennelse over alt. Han ble presteviet av biskopene i Jerusalem og Cæsarea.

Men Origenes hadde også sine motstandere, ikke minst i hjembyen Alexandria. Det førte til at han ble fratatt presteembetet og utstøtt av menigheten her i 231. Da dro han fra byen og slo seg ned i Cæsarea, der han bygde opp en skole som han ledet i over 20 år, og som fikk tilsvarende ry som den i Alexandria. Han hadde en enorm skriftlig produksjon – mer enn 2000 skrifter er kjent – og påvirket i stor grad samtidas tro og tenkning gjennom dette. Men i likhet med sin far ble også Origenes offer for kristenforfølgelser. Under keiser Decius’ forfølgelser omkring 250 ble han fengslet og torturert, og av skadene han da ble påført døde han i 253.

Origenes’ teologi var omdiskutert først og fremst fordi han gikk langt i å integrere den sekulære antikke filosofien i sin tenkning. Utfra den logos-teologien som finnes i Johannesevangeliet så Origenes i mye av den antikke filosofien spor av den visdom (logos) som Gud har nedlagt i sitt skaperverk, men som fullt ut blir åpenbart først når denne visdommen – dette Ordet fra evighet – blir menneske i Jesus Kristus. Origenes’ form var i stor grad platonsk, mens innholdet var evangelisk. Han åpnet også for en allegorisk og åndelig – og ikke bare bokstavelig – tolkning av de hellige skrifter.

Disse forholdene – og nok en god del misunnelse – gjorde Origenes kontroversiell. Hans teologi ble derfor forkastet som vranglære på kirkemøtet i Alexandria i 400 og i Konstantinopel i 543. Like fullt hadde Origenes’ tenkning sterk innflytelse i både samtid og ettertid. Ikke minst hadde han sterk innvirkning på ørkenens menn og kvinner. Han er blitt kalt ørkenbevegelsens fremste teolog. Dette skyldes nok først og fremst hans vektlegging av det kontemplative livet som kilde til visdom og forening med Gud. Han hadde selv latt seg kastrere i sin ungdom, for helt og fullt å kunne vie seg til et liv i Kristi etterfølgelse. Han levde også et strengt asketisk liv. Denne forening av stor visdom og asketisk fromhet har åpenbart inspirert mange. Og selv om det nok var delte oppfatninger av Origenes’ teologi også i ørkenen, ble mye av hans tenkning videreført av noen av ørkenens fremste vismenn og teologer – som Evagrius fra Pontus (345-399). Det at en så kontroversiell tenker som Origenes oppnådde så stor anerkjennelse blant ørkenens kvinner og menn bidro også til å markere ørkenbevegelsens autonomi og uavhengighet i kirkebildet.

De interne motsetningene i ørkenen om Origenes’ teologi ser i stor grad ut til å være et spørsmål om skolering og utdanning. Ørkenens velutdannede menn og kvinner var i hovedsak tilhengere av Origenes, mens analfabeter og uskolerte var blant motstanderne. Noen av disse lot seg også mobilisere i voldelige aksjoner. I 399 marsjerte en gruppe ørkenmunker – i protest mot et hyrdebrev fra erkebiskop Teofilus – til Alexandria, der de truet erkebiskopen på livet, og presset ham til å sette i gang en kampanje mot Origenes’ teologi og hans tilhengere. Dette kom til å gå hardt ut over noen av ørkenens fremste teologer og lærde, som måtte flykte og som ble utstøtt fra kirken. Og flere av deres klostre ble ødelagt (Olsen, 2008, s. 54-56).

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum forlag.