Om å tilegne seg - og beholde - gode karaktertrekk

 

Om å tilegne seg og beholde
gode karaktertrekk
 
Marcus Aurelius skriver i boka Til meg selv:
 
Når du engang har gjort deg fortjent til å kalles god, fintfølende, ærlig, dypttenkende, lydig, høyhjertet, så må du passe på at du ikke får andre betegnelser isteden. Skulle du miste retten til denne karakteristikk, så skynd deg å vinne deg den på nytt. Husk at ”dypttenkende” betyr at du er en mann som skjelner skarpt og tenker tingene grundig igjennom. Å være lydig vil si at man villig tar imot det allnaturen lar falle i ens lodd. Man er høyhjertet når den tenkende del av ens vesen er hevet over kroppens fornemmelser, affekter og pasjoner, over jaget etter berømmelse, over død og den slags. Fortsett å være slik at du fortjener disse ord, uten å trakte etter å høre dem av andre. Da vil du bli et annet menneske og gå inn til et nytt liv. Å fortsette å være som du hittil har vært, splittet i ditt sinn og flekket til av livet, det passer for et avstumpet menneske, for en som klynger seg til tilværelsen for enhver pris. Da ligner man dem som kjemper med ville dyr på arenaen. Halvt oppspiste, med blodige, levrede sår over det hele, tigger de om å bli skånet til neste dag, for så i den tilstand de er i, å bli kastet for rovdyrenes klør og tenner på nytt.
Stig om bord i et skip med disse betegnelser som motto på vimpelen. Klarer du å seile under disse navn, så far videre. Det vil være som om du flyttet til de saliges øyer. Men merker du at du ikke makter å være med lenger og holder på å falle over bord, da må du forsøke å finne deg en liten rolig vik hvor du kan vinne herredømmet over deg selv igjen (Aurelius, 2004, s. 164-165).
 
Kilde: Aurelius, Marcus. (2004). Til meg selv. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.