Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 2

 

Ut-av-kroppen opplevelsen

 

til George G. Ritchie - del 2

 

George G. Ritchie (1923-2007) skriver (fortsettelse):

Der på fortauet til den ukjente byen, utførte jeg litt kritisk tenkning. Den merkeligste og vanskeligste tenkningen jeg noen gang hadde utført. Mannen i kaféen, denne telefonstolpen – kanskje de var helt normale. Tenk om det var jeg som på en eller annen måte var endret. Tenk om jeg, på en umulig, uforestillbar måte, hadde mistet min … fasthet. Min evne til å ta ting, til å ha kontakt med verden. Og også til å bli sett! Den mannen akkurat nå. Det var opplagt at han aldri verken så eller hørte meg.

Det hadde – nå som virkeligheten gikk opp for meg - heller ikke sersjanten på sykehuset gjort. For dem begge var det som om jeg ikke eksisterte.

Og dersom de to ikke hadde sett meg – de forfjamsete tankene fortsatte – hva fikk meg til å tro at menneskene på Medical College of Virginia ville være i stand til å se meg? Hva var hensikten med denne hodekulls bevegelsen mot Richmond, dersom jeg når jeg kom dit ikke ville være i stand til å få noen til å bli oppmerksomme på meg?

Det var jul også. Hva om jeg kom hjem til jul og selv ikke min egen familie kunne se meg? En skremmende ensomhet strøk over meg. På en eller annen måte måtte jeg få tilbake den fastheten som andre mennesker så og responderte på.

Og plutselig kom jeg til å tenke på den unge mannen jeg hadde sett i senga på det lille sykehusværelset. Hva om det var … meg? Eller i alle fall, den materielle, konkrete del av meg som jeg på en uforklarlig måte hadde blitt atskilt fra. Hva om den formen jeg hadde forlatt liggende på et sykehusværelse i Texas var min egen?

Og dersom den var det, hvordan kunne jeg komme tilbake til den igjen? Hvorfor hadde jeg i det hele tatt hastet av sted så tankeløst!

Jeg beveget meg igjen, i rask bevegelse bort fra byen. Under meg var den brede elven. Jeg var tilsynelatende på vei tilbake igjen, tilbake i den retningen jeg hadde kommet fra. For meg virket det som om jeg fór gjennom landskapet enda hurtigere enn før. Åser, innsjøer, gårder forsvant ut av syne under meg i det jeg reiste i en rett linje gjennom det mørke landskapet nattestid.

Til sist ble det lengre mellom trærne og deretter gjenkjente jeg under meg mesquitebuskene og de vannløse elveleiene vest i Texas. Der var brakketakene til Camp Barkeley, lange mørke silhuetter mot den snødekkede bakken. Jeg var lengre nede nå; jeg bremset opp. Så sto jeg foran sykehuset på basen.

Jeg skyndte meg inn. Der var innskrivingskontoret hvor jeg hadde rapportert for ti dager siden. Det var veldig stille midt på natten fordi kontorene var lukket og låst. Jeg startet letingen i korridoren på venstre hånd, men stoppet da jeg så at den førte til det som så ut som et personalspiserom. Hvor var avdelingen hvor jeg hadde våknet tidligere i kveld?

Til sist, i enden av flere ganger, kom jeg til et stort rom som så kjent ut. Det var en sovende form i hver av sengene langs veggene, men den jeg lette etter – den som jeg nå var overbevist om at tilhørte meg – var i étt av de små enkeltværelsene nær døra, det var jeg sikker på. Jeg så ivrig i alle disse tre, men de første to var tomme og i det tredje lå det en mann i traksjon med begge beina i gips.

Jeg vendte tilbake til korridoren og så ubesluttsomt oppover og nedover. Hvor var det lille værelset? Hvilken ving på det store sykehuset var det på?

Jeg la hodet mitt i bløt, forsøkte å huske noe; hva som helst som kunne hjelpe meg til å lokalisere det, men det var ikke til noen hjelp. Jeg må ha vært bevisstløs da de brakte meg dit fra røntgenrommet, og da jeg våknet opp var jeg så opptatt med idéen om å komme meg til Virginia at jeg hadde dratt av gårde uten en gang å kaste et blikk tilbake. Faktum var at ett eller annet sted i over to hundre brakker var det et ørlite rom som var uendelig viktig for meg – og det kunne være i hvilken som helst av dem.

Og så begynte ett av de merkeligste søk som noen gang kan ha funnet sted: letingen etter meg selv. Jeg hastet fra den ene avdelingen til den neste i det enorme komplekset, stoppet opp i hvert av de små værelsene, lente meg over personen som lå der og skyndte meg videre. Der var hundreder på hundreder av disse smale avlukkene med én enkelt seng, og hver av dem var så like til de andre, og vaktene var så like, at jeg snart ble forvirret i forhold til hvilke rom jeg hadde vært på, og om jeg simpelthen besøkte de samme stedene om og om igjen.

Og sakte begynte en mer alarmerende sannhet å gjøre seg gjeldende.

Jeg hadde aldri sett meg selv.

Ikke egentlig. Ikke på den måten jeg så andre mennesker. Fra brystkassen min og ned hadde jeg selvsagt sett meg selv tredimensjonalt (in the round), men fra skuldrene og opp, innså jeg nå, hadde jeg bare sett et todimensjonalt speilbilde som så på meg fra et glasstykke. Og iblant et fotografi, også todimensjonalt. Det var alt. Kurvene, det levende romutfyllende nærværet av meg selv, kjente jeg ikke i det hele tatt.

Og det, oppdaget jeg nå, er hvordan vi gjenkjenner hverandre. Ikke av neseformen eller øyenfargen, men av hele det tredimensjonale inntrykket av alle trekkene samtidig.

Jeg kjente selvsagt til min høyde og vekt. ‘188 cm og 81 kg’ gjentok jeg, som om jeg memorerte beskrivelsen av en fremmed. Men hvilken hjelp var det når personen lå i senga? Her var det rekke på rekke med soldater i omtrent den størrelsen. Alle sammen var – som meg - i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tyveårene. Alle lå i sykehuspyjamas under brune militærtepper og alle hadde G. I. hårsveis.

Det eneste jeg hadde å gå etter var at den formen jeg lette etter måtte være i ett av de tre små enkeltværelsene i fronten av hver avdeling. Men i de rommene hadde jeg allerede sett et dusin menn som så nøyaktig ut slik som jeg forestilte meg at jeg selv så ut – og jeg hadde så vidt begynt å lete i denne labyrinten av et sted. Hvordan ville jeg vite det når jeg fant meg selv? Kunne jeg ha passert meg selv uten å vite det?

Jeg gikk videre og videre, stoppet opp, studerte ansikter, gikk. Ensomheten jeg hadde følt på i den ukjente byen var nå blitt til en økende panikk. Jeg var avskåret fra alle i verden, fra fastheten i den fysiske jordkloden, og nå også fra min egen identitet.

Dersom personen i senga var tykk, eller dersom han hadde blondt hår, eller fregner, skyndte jeg meg raskt videre. Men fra det svake lyset fra nattlampa var det ikke alltid lett å skjelne selv det. Det var håpløst. Jeg lente meg mot veggen (Jeg hadde vendt meg til det faktum at veggene og møblene ikke holdt meg oppe, men posisjonen var en vane), og lette i bevisstheten min etter et merke, et fysisk karaktertrekk, som kunne identifisere bare meg blant alle disse sovende tyve år gamle soldatene. Et merke i ansiktet eller på hendene? En vorte, kanskje, eller et arr.

Phi Gamma Delta ringen.

Selvsagt! Den sorte eggformete onyks med gullugle. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før! Jeg måtte starte helt på nytt nå, bli nødt til å gå tilbake til hvert rom hvor fyren i senga lignet på slik jeg trodde at jeg så ut. Jeg startet i den rekkefølgen jeg nettopp hadde kommet fra.

Det vil si at jeg trodde at dette var veien. Det var så forvirrende: identiske avdelinger med identiske korridorer. Inn og ut av de små enkeltværelsene skyndte jeg meg og tok kun et blikk dersom den venstre hånden var på utsiden av dyna. Oftere enn ikke var hånden imidlertid under dyna og da måtte jeg bare vente til den sovende skiftet stilling.

En gang satt jeg lenge ved siden av en mørkhåret ung mann hvis munn og hake lignet på min fars i det svake lyset. Han stønnet svakt, sov på sin venstre side med den venstre armen under puta, og desto mer jeg stirret desto mer var jeg sikker på at dette var mitt eget fysiske jeg. Igjen og igjen tok jeg etter puta og forsøkte å dytte den vekk. Fingrene mine lukket seg imidlertid kun i løse lufta. Til sist hevet han seg opp på den ene albuen for å ta etter vannflaska på nattbordet. På hans venstre hånd var det en giftering av gull.

Fra avdeling til avdeling fortsatte jeg søket mitt. En rekke av soldatene jeg passerte var våkne; de lå og så mot taket eller satt på sengekanten og røykte en sigarett. Og det var disse våkne menneskene som gjorde min ensomhet så fryktelig. Det er én ting å gå inn i et rom hvor noen sover. Noe helt annet er det når noen ser rett på deg uten å vise noe tegn på at du eksisterer. I korridorene fortsatte jeg med å hoppe til siden når en sykepleier eller en tjenestegjørende nærmet seg. Jeg visste nå at vi ikke ville kollidere – kunne ikke en gang berøre hverandre – men på en eller annen måte var tanken på å ha noen gående gjennom akkurat der hvor jeg sto mer enn jeg kunne takle.

Til sist i min vandring kom jeg til røntgenavdelingen. Den hvitkledde teknikeren jeg hadde møtt tidligere satt ved et skrivebord og leste noen papirer i en clipboard (skriveplate med papirholder). Her var det siste mennesket som hadde snakket til meg.

-Se på meg! Ropte jeg til ham. –Jeg står rett her!

Han tok pennen og noterte noe på papiret. Var det bare noen få timer siden jeg hadde blitt båret inn på dette rommet på en båre? Det var helt sikkert flere uker siden. Flere år siden. Eller, var det kun minutter? Noe var rart i forhold til tid også, i denne verden hvor lover om rom og fart og solid masse alle var satt ut av kraft. Jeg hadde mistet all sans i forhold til om en opplevelse tok et brøkdels sekund eller om den varte i timevis.

Jeg følte motvilje mot å forlate den eneste personen jeg så langt hadde kjent igjen. Men til sist, etter hvor lenge vet jeg ikke, gikk jeg videre. Flere korridorer, flere avdelinger: tolv senger langs høyre vegg, tolv langs venstre, tre kontorer i enden nær døren, tre rom overfor dem. Sovende menn, vid våkne menn, menn som kjedet seg, menn som var redde. Men aldri ringen med ugla.

I et lite avlukke gråt en ung mann. Hjemlengsel kanskje. Mange av oss gråt når vi tenkte at ingen så oss, spesielt nå rundt juletider. I det neste avlukket, ingen. Sengeklærne var tatt bort fra senga. I den siste –

Jeg trakk meg oppjaget tilbake. Det var riktignok noen i den senga, men lakenet hadde blitt trukket hele veien opp over hodet slik at det kun var armene som var utenfor sengetøyet. De armene så merkelig stive og rigide ut, unaturlige. På hendene var håndflatene vendt nedover…

På den tredje fingeren på venstre hånd var en liten ugle av gull på en eggformet sort onyks.

Sakte listet jeg meg fremover med øyene naglet til den hånden. Det var noe fryktelig med den. Selv i det svake nattlyset kunne jeg se at den var for hvit, for glatt. Hvor hadde jeg sett en slik hånd tidligere? Da husket jeg det: Papa Dabney som lå i dagligstuen i Moss Side.

Jeg rygget tilbake mot døra. Den mannen i den senga var død! Jeg følte den samme motlysten som jeg hadde følt sist gang jeg var i et rom med en død person. Men, dersom det var min ring, da – da var det meg, den atskilte delen av meg som lå under det lakenet. Betydde det at jeg var …?

Det var første gang under hele opplevelsen at ordet død falt meg inn i forbindelse med det som skjedde (Ritchie, 1978/2007, s. 49-56).

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.