Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 4

 Ut-av-kroppen opplevelsen

til George G. Ritchie - del 4

 

George G. Ritchie (1923-2007) skriver:

Jeg så meg selv gå frem under et kristent møte da jeg var elleve år gammel, for å be Jesus bli herre i livet mitt. Men jeg så hvor fort den første spenningen ble forvandlet til en kjedelig rutine med kirke-på-søndag. Og verre, jeg så selvgodheten og selvaktelsen som fulgte med denne rutinen. Jeg var bedre enn barna som ikke gikk i kirken. Jeg var også bedre enn mange som gjorde det; og der merket som beviste det, min "perfekt-oppmøte pin" (eng. perfect-attendance pin).

Jeg begynte å peke på mine premed kurs, hvordan jeg skulle bli lege og hjelpe mennesker. Men sammen med klasseromsscenen var det en Caddilacbil og et privatfly – tanker like observerbare som handlinger i det altgjennomtrengende Lyset.

Og samtidig steg det opp et raseri i meg på grunn av spørsmålet. Det var ikke rettferdig! Selvsagt hadde jeg ikke gjort noe med livet mitt! Jeg hadde ikke hatt tid. Hvordan kunne en dømme en person som ikke hadde startet?

Den svargivende tanken inneholdt ikke noen tegn på fordømmelse. Døden, ordet var uendelig fylt med kjærlighet, kan komme i enhver alder.

Vel. Sikkert. Jeg visste at babyer og små barn døde. På en eller annen måte hadde jeg alltid antatt at en full livslengde på en eller annen måte var garantert for meg.

«Hva med forsikringspengene som kommer når jeg er 70?» Ordene var ute, i denne merkelige virkeligheten hvor kommunikasjon fant sted ved hjelp av tanker i stedet for tale, før jeg kunne kalle dem tilbake. For noen få måneder siden hadde jeg tegnet en standard livsforsikring som ble tilbudt til tjenestemenn. Hadde jeg ubevisst trodd at dette dokumentet garanterte for selve livet? Dersom jeg tidligere hadde fått forståelse for at det var en munterhet i Nærværet ved siden av meg, var jeg nå sikker på det: klarheten virket å vibrere og flimre med en slags hellig latter – ikke mot meg og min dumhet, ikke en spottende latter, men en munterhet som virket å uttrykke at til tross for alle feil og tragedier, så var gleden likevel mer vedvarende.

Og i ekstasen av den latteren forsto jeg at det var jeg som dømte hendelsene rundt oss så strengt. Det var jeg som så dem som uvesentlige, selvsentrerte, uviktige. En slik fordømmelse kom ikke fra den herligheten som skinte rundt meg. Han beskyldte og bebreidet ikke. Han simpelthen elsket meg. Han fyller verden med seg selv og likevel viser Han på en måte oppmerksomhet til meg personlig. Ventende på mitt svar på spørsmålet som fremdeles hang i den blendende luften:

Hva kan du å vise Meg av det du har gjort med livet ditt?

Jeg forsto allerede at i mine første avsindige forsøk på å komme med et imponerende svar, hadde jeg totalt misset poenget. Han var ikke ute etter prestasjoner og priser.

Spørsmålet, som alt annet som kom fra Ham, dreiet seg om kjærlighet. Hvor mye hadde du vist kjærlighet i livet ditt? Har du elsket andre slik som Jeg elsker deg? Totalt? Betingelsesløst?

Da jeg hørte spørsmålet på denne måten, så jeg hvor tåpelig det var i det hele tatt å forsøke å finne et svar i scenene rundt oss, fordi jeg ikke hadde visst at en slik form for kjærlighet var mulig. Noen burde ha fortalt det til meg! tenkte jeg indignert. Et fint tidspunkt å oppdage hva livet dreide seg om – som å komme til en avsluttende eksamen og finne ut at du skulle bli testet på et tema som du aldri hadde lest på. Dersom det var dette alt dreide seg om, hvorfor hadde ingen fortalt det til meg?

Men selv om disse tankene reiste seg ut fra selvmedlidenhet og unnskyldninger på egne vegne, inneholdt den svarende tanken ingen irettesettelse, bare et hint av himmelsk latter bak ordene:

Jeg fortalte det til deg.

Men hvordan? Fremdeles ønsket jeg å rettferdiggjøre meg selv. Hvordan kunne Han ha sagt det til meg og jeg ikke hadde fått det med meg?

 

Jeg fortalte deg det gjennom det livet Jeg levde. Jeg fortalte deg det gjennom den døden Jeg døde. Og, dersom du holder dine øyne festet på Meg, så vil du se mer… (Ritchie, 1978/2007, s. 63-65).

 

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.