Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 10

 Ut-av-kroppen opplevelsen

til George G. Ritchie - del 10

 

Etter at George G. Ritchie (1923-2007) vendte tilbake til kroppen sin morgenen 21. desember 1943, var han fortsatt syk i flere uker og hadde store smerter. Da han var utenfor kroppen, hadde han imidlertid ikke kjent noe til disse smertene.

De gangene han forsøkte å fortelle det han hadde opplevd til personellet på sykehuset, opplevde han at de ikke var interessert i å høre på det han hadde å fortelle.

Tre uker etter at han hadde hatt ut-av-kroppen opplevelsen sin, fikk han beskjed om at studieplassen på Medical College of Virginia fremdeles var reservert for ham, og at han kunne starte så fort han helsemessig var sterk nok til å foreta reisen østover. Så, på en vindig dag i slutten av januar 1944, ble han utskrevet fra Camp Barkeley Hospital og dro med tog østover. Han hadde langt fra kommet seg helt etter sykdomsperioden og fikk derfor bo i sovekupé. Selv om han var 1,9 meter høy, veide han kun 61 kg ved utskrivelsen. Da han ankom Camp Barkeley, veide han til sammenligning 81 kg.

 

To døgn etter at han gikk på toget i Abilene (Texas) var han fremme i Richmond (Virginia). Han startet på medisinstudiet én måned etter resten av kullet, men så seg etter hvert nødt til avbryte studiene. I tillegg til den uoverkommelige oppgaven med å ta igjen de andre, medvirket hans nedsatte helsetilstand også til at det ble for tøft for ham. I august 1944 fikk George beskjed om at dersom han ikke minst oppnådde karakteren B i både biokjemi og bakteriologi før utløpet av semesteret, ville han umiddelbart bli sendt tilbake til aktiv militærtjeneste. Til tross for hardt arbeid, fikk han slutt karakterene D og E på de to emnene.

25. september 1944 - på sin 21 års dag - ble han så kalt inn på kontoret til skoleledelsen og fikk beskjed om at han umiddelbart ville bli overført tilbake til aktiv tjeneste i den amerikanske hæren, med tanke på aktiv tjeneste i Europa under 2. verdenskrig.

Nær tre uker senere fikk han beskjed om å møte opp ved Camp Barkeley, for å gjenoppta militærtjenesten. Så, en oktobermorgen i 1944 kjørte han - sammen med tre andre studenter som heller ikke hadde mestret studiene - i retning Camp Barkeley (Texas). Den første dagen kom de til Cincinatti. Deretter kjørte de gjennom Louisville og Memphis. På ettermiddagen den tredje dagen nådde de Mississippis elvebredd og kjørte sydover langs den østlige elvebredden mot kryssingen ved Vicksburg (Mississippi).

Da de nærmet seg Vicksburg, følte George G. Ritchie at det på en merkelig måte var noe kjent med denne byen som han - så vidt han visste -  aldri hadde vært i tidligere. Etter hvert viste det seg at det var i denne byen - i Vicksburg (Mississippi) at han i sin ut-av-kroppen opplevelse hadde bestemt seg for å vende tilbake til militærsykehuset i Camp Barkeley. Det var her han hadde sett kaféen i det hvite trehuset med rødt tak og med lysende neonlys.Da de kjørte forbi kaféen, var det dagslys, og neonlyset over døra var derfor slått av. Han så også Pabst-skiltet i vinduet på høyre side. Deretter så han også fortauet hvor han hadde gått ved siden av en mann som ikke kunne se ham, samt telefonstolpen hvor han hadde stått så lenge. Samtidig meldte spørsmålene seg om hva slags tid og hvilken type kropp han hadde befunnet seg i.

-Jeg trodde ikke at du hadde vært i Mississippi, sa Pete som kjørte bilen da George viste så stor interesse for den tilsynelatende ordinære gata de kjørte gjennom.

-Det trodde ikke jeg heller, sa George G. Ritchie mens han holdt sin svette hånd på dørhåndtaket.

George lurte på hva annet han kunne si. Skulle han si at han hadde vært her samtidig som at han hadde lagt i en sykehusseng i Texas? Han hadde lyst til å gå ut av bilen, løpe over gata bort til telefonstolpen, ta tak i vaieren og riste den, lyst til å åpne døra til kaféen, gå inn og observere at de som var der løftet hodet som et tegn på at de la merke til ham. Lyst til å spørre om hvor mye klokka var. Hva som helst, bare for å høre sin egen stemme og høre andre mennesker gi et svar tilbake (Ritchie, 1978/2007, s. 90-115).

(George G. Ritchie reiste til Europa og deltok i 2. verdenskrig på alliert side. Deretter vendte han hjem til USA, giftet seg, fikk barn, ble lege og arbeidet som lege hele sitt yrkesaktige liv. Det han opplevde utenfor kroppen sin 21. desember 1943, ble etter hvert skrevet ned og offentliggjort i ulike medier. Legen Raymond A. Moody ble så fascinert av denne historien at han begynte å forske på ut-av-kroppen opplevelser og senere ga ut boka "Life after Life" (på norsk "Livet etter livet").

 

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.