-Jesus møtte meg og forvandlet mitt liv

 

-Jesus møtte meg

 

og forvandlet mitt liv

 

Misjonær Liv Toril Rinding Skjeggestad skriver:

Fengselets kapellan holder det store nøkkelknippet i hånda. Velrutinert låser han opp porten inn til avdelingen hvor de kvinnelige fangene i Kericho fengsel holder til. Kericho er en middels stor by i Kenya. Den ligger på rundt 2000 moh. Det er en grå og regntung dag, og inne i fengselet er det kaldt og rått. Gulvet er ikke annet enn hardtrampet, rød jord. Nå er denne jorda fuktig, og man må passe seg for ikke å skli og falle. Stedet oppleves ganske enkelt utrivelig. Så befinner vi oss i et primitivt rom sammen med rundt 15 kvinner i forskjellig alder. Alle er kledd i fengselsdrakter som en gang var hvite, men som nå fremstår i alle slangs nyanser fra hvitt til temmelig gråsort. Enten har de ikke hatt tilgang på vann og såpe, eller så har apatien ført til at de ikke har funnet det nødvendig med noe klesvask. Jeg gripes av en merkelig, uforklarlig følelse: Tristhet, fremmedfølelse, vemod og medfølelse pluss litt uhygge. Kvinnene kommer mot meg, tar meg i hånda og hilser. Noen smiler forlegent, mens andre hilser av plikt med uttrykksløse ansikter. Så får jeg øye på en kvinneskikkelse, eller rettere sagt en ung jente som nærmest ser ut som en søvngjenger. Hun gjør ikke tegn til å hilse, og virker fraværende. Lyset i øynene har sluknet, og ansiktsmimikken har stivnet til et livløst uttrykk. Hun ser ut som en levende død. Jeg forskrekkes så inderlig av det jeg ser at ved frste anledning må jeg spørre kapellanen hva som feiler denne unge jenta.

Han forteller at den unge kvinnen som trolig er i underkant av 20 år, hadde blitt voldtatt. Voldtekten medførte graviditet. Dette gjorde jenta dypt fortvilet. Hun ble livredd for hva familien ville si og gjøre. Hun ville være uønsket som enslig mor med et barn avlet i voldtekt. Hun så ingen annen utvei enn å oppsøke noen «kloke kvinner» som kunne hjelpe henne å abortere fosteret.

Abort er ulovlig i Kenya. Den ulykkelige jenta ble arrestert, anklaget i rettsapparatet for fosterdrap og deretter dømt til flere års fengsel. Livet gikk i svart for henne. Hun som hadde hatt helt andre drømmer fikk hele sin framtid ødelagt. Hun som skulle ha fullført utdannelse, fått seg jobb og bygd en fremtid, blir brutalt frarøvet sin jomfruelige uskyld, sin verdighet og sin tro på menneskers godhet. I tillegg blir hun dømt som den simpleste forbryter.

-Jeg kjenner at hjertet mitt gråter for henne, min medsøster som livet har fart så hardt med, skriver Liv Toril Rinding Skjeggestad.

Etter at vi har sunget noen sanger, bedt, lest fra Bibelen og delt trøsterike tanker fra skriftavsnittet, går jeg rundt og småsnakker med fangene. Nådestundene når evangeliet deles oppleves så uendelige rike. Tenk å få komme med et budskap som er livskraftig og relevant selv i dette mørke hvor ordet håp er som et fremmedord å regne.

Oppmerksomheten min er rettet mot ungjenta som tilsynelatende har sluttet å leve. Jeg tar mot til meg, går bort til henne, tar henne varsomt i armen og hvisker henne i øret:

-Kan jeg få be for deg? Hun svarer meg ikke, men etter en stund merker jeg et forsiktig nikk. Inni meg roper jeg til Gud om visdom og rette ord. Jeg ber en enkel bønn og stryker henne varsomt over kinnet mens jeg ber om at kjærlighetens gjenskapermakt må røre ved hennes indre. Det er nesten noe uvirkelig over hele situasjonen den korte, intense stunden den varer. Kapellanen informerer meg om at vår tid hos de kvinnelige fangene er ute. Vi går samme vei ut som vi kom inn, og snart er døra forsvarlig låst bak oss.

(…) Noen uker senere er det igjen tid for å gjeste fengselet i Kericho. Etter ført å ha besøkt de store avdelingene med mannlige fanger, er det til slutt den lille kvinneavdelingen som står for tur. Vi kommer inn, møter de samme kvinnene som sist, hilser, snakker og finner tonen. Plutselig kommer det en ung kvinne strålende imot meg. Hun har ikke den skitne, gråhvite fangedrakten på seg, hun har skjørt og bluse, ser ren og velstelt ut. Ansiktet stråler. Så spør hun:

-Kjenner du meg igjen?

Jeg svarer som sant er:

-Nei.

Jeg har ikke noe minne om noen gang å ha sett denne strålende unge damen. Så kommer det fra kvinnen med de skinnende øyne og smil om munnen:

-Jeg er henne du ba for da du var her sist. Jesus møtte meg og forvandlet mitt liv.

Jeg ble stum av glede og grepet av takknemlighet. Jesus hadde berget henne som alt hadde gått i stykker for. Et enkelt ord om Jesus, formidlet i kjærlighet, var nok til å skape tro og gi livet nytt håp og ny retning. Romerbrevet 10, 8-11 forteller oss:

«Dette er troens ord, det som vi forkynner.»

Og tenk at «Ingen som tror på ham, skal bli til skamme».

Du og jeg kalles til fortsatt å formidle troens ord, så la oss gjøre det villig og med stor glede. Den unge jenta i fengselet er bevis på at det nytter.

 

Kilde: IBRA magasinet nr. 5, 2016, s. 12-13.