Om helseeffekt av stillhet og sentrerende bønn

 

Om helseeffekt av stillhet

 

og sentrerende bønn

 

Hilde Sanden-Bjønness (2016) skriver:

«I USA, der sentrerende bønn har vært en kjent tradisjon i snart 60 år, er det gjort mye forskning på hva som skjer når grupper eller enkeltpersoner i ulike typer livssituasjoner blir introdusert for denne formen for bønnemeditasjon. Det finnes mange brede forskningsrapporter. Testpersonene har vært alt fra vanlige kirkemedlemmer, psykiatriske pasienter på sykehus, rusavhengige som er med i tolvtrinnsprogrammer, innsatte i fengsel, pasienter på hospice, cellegiftpasienter på kreftsykehus, til enkeltpersoner som har slitt med angst, depresjoner og spiseforstyrrelser. Det interessante i disse forskningsrapportene er at det ikke først og fremst er forsket på hva som skjer i hjernen under sentrerende bønn, men hvordan det oppleves for dem som deltar. Har sentrerende bønn noen virkning i den tilstanden de er i? Er det i så fall en positiv eller negativ virkning? Pasientene som deltok, gjorde det naturligvis frivillig. De ble introdusert for sentrerende bønn, enten enkeltvis eller i grupper, og skulle gjennomføre praksisen to ganger per dag over et forholdsvis langt tidsrom. I gruppene deltok også flere av sykehusets personale. Resultatet var ganske oppsiktsvekkende. Blant dem som slet med angst, kjente mange at angsten avtok og ble lettere å håndtere når de sentrerte, men også i tiden mellom bønnetidene. En person med svært invalidiserende panikkangst kunne fortelle at etter at han begynte å sentrere, ble panikkanfallene ikke like sterke og avtok i mengde. Når han våknet om natten med panikkangst, gikk han øyeblikkelig inn i sentrerende bønn, og dermed gled anfallet raskere over. Etter hvert forsvant de nattlige angstanfallene. Noe av det samme skjedde med enkelte som strevde med depresjoner og spiseforstyrrelser. Om ikke de ble helt fri av det de strevde med, kjente de at noe lettet, og at lidelsene avtok i styrke. I fengslene deltok både ansatte og innsatte av ulike etnisk og religiøs bakgrunn i gruppemeditasjon. Som konklusjon opplevde gruppa at stressnivået sank, det ble en lettere tone både blant de ansatte som deltok, og mellom fangene. Voldelig adferd avtok, stillheten gjorde noe med deres indre kaos. I tillegg ga flere av fangene uttrykk for at siden dette var noe de også kunne gjøre alene på cella hver dag, merket de at det skjedde noe med holdningene deres. Flere plager forsvant, og de fant en hvile i et gudsforhold de aldri hadde hatt før. På hospice introduserte enkelte sykepleiere sentrende bønn for de døende som ønsket det. De opplevde at pasientene ble mer tillitsfulle innfor døden, noe som førte til at den siste tiden fikk ny mening for dem, og at det ble lettere å gå ut av livet når dødsøyeblikket nærmet seg. Sentrerende bønn ga en helt konkret hjelp til å overgi seg til det som var utenfor deres egen kontroll. Blant cellegiftpasienter på et kreftsykehus ga det god hjelp å sentrere mens de mottok nye doser cellegift, og tiden utenom ble lettere å forholde seg til. Blant alkoholikere var det en hjelp å få bruke sentrende bønn som et ledd i rehabiliteringsprosessen for å reise seg igjen. Recovery-programmet kalles også tolvtrinnsprogrammet, og inneholdet muligheten til å overgi seg til en Gud som er større enn en selv, uten å måtte definere ham. I Norge har mange «Sinnsrogudstjenester» i ulike kirker og kirkesamfunn sprunget ut av dette. Tolvtrinnsprogrammet er faktisk det opplegget som scorer best på behandlings- og selvhjelpsprogram for tørrlagte alkoholikere både i Norge og flere andre land i verden. Konklusjonen for forskningsgruppa i USA var at sentrende bønn både har en kroppslig, psykologisk og åndelig effekt, med dempende og i noen tilfeller helbredende virkning på stress. Den konkluderer også med at det er viktig å tilpasse bønnepraksisen til den kulturelle konteksten folk er i, og at dette tillates i den enkeltes praksis uten at hovedelementene tas bort (Sanden-Bjønness, 2016, s. 109-111).»

 

Kilde: Sanden-Bjønness, Hilde. (2016). Bakenfor ord og tanke. Om kontemplasjon og sentrerende bønn. Oslo: Verbum forlag.