Om hvordan pater Pio fikk sårmerket i siden

 

 

Om hvordan pater Pio

 

fikk sårmerket i siden

 

Jim Gallagher skriver:

«Om kvelden den 5. august 1918, mens han hørte skoleguttenes skriftemål, fikk pateren besøk av en «himmelsk person» som gjennomboret hans hjerte med en lanse.

Det er et fenomen som også andre av Kirkens store helgener har erfart, blant dem den hellige kirkelærer Teresa av Avila, som reformerte karmelittordenen. Det er kjent som «transverberasjon» og lager et merke der hvor Guds Ord på en måte brenner igjennom den helliges hjerte; en forening mellom sjelen og dens Forløser. Teresas medarbeider, den hellige Johannes av Korset, som var en stor mystiker og også var kirkelærer, skrev i sin avhandling «Kjærlighetens levende flamme»: «Det hender at sjelen blir oppflammet av Guds kjærlighet … den føler seg overmannet av en seraf med et kastespyd eller en pil av brennende kjærlighet…» Helgenen bemerker så at dette såret faktisk kan være ytre og fysisk, og ikke bare symbolsk eller åndelig. «Når Gud undertiden tillater at det er synlig for de ytre sanser, viser det seg et merke som tilsvarer det indre sår.»

Siden pater Pio var medlem av en religiøs orden, kapusinergrenen av fransiskanerne, var han også bundet av et lydighetsløfte. Dette løftet oppfylte han trofast gjennom hele sitt liv. Derfor har vi en beretning med paterens egne ord om det som skjedde i august 1918. Det var hans åndelige veileder pater Benedetto fra San Marco i Lamis som hadde pålagt ham å skrive den.

«Mens jeg hørte guttenes skriftemål om kvelden den 5., ble jeg skremt av en himmelsk person som plutselig viste seg for mitt indre blikk. Han hadde et slags våpen i hånden, en meget lang, spiss klinge som lot til å sende ut flammer. I samme øyeblikk som jeg så alt dette, så jeg at personen slynget våpenet inn i min sjel av alle sine krefter. Jeg klarte så vidt å skrike ut, og det kjentes som om jeg skulle dø. Jeg bad guttene gå fordi jeg følte meg dårlig og ikke klarte å fortsette lenger.

Denne vånden vedvarte uten opphold like til morgenen den 7. Jeg kan ikke fortelle Dem hvor meget jeg led i denne pinefulle perioden. Selv innvollene mine hadde våpenet stukket hull på, og ingenting var spart. Fra den dagen av har jeg vært dødelig såret.»

Når vi leser dette, kunne vi tro at den 31 år gamle presten overdrev, eller at han i alle fall talte i bilder for å beskrive en indre, åndelig opplevelse. Han gjorde ikke det!

Han var virkelig såret, han hadde fått en åpning i siden inn til hjertet, et sår som skulle komme til å blø hele resten av hans liv, i enda femti år. På dagen én måned etter at hans hjerte var blitt gjennomboret på denne måten, skrev han:

«Såret har åpnet seg igjen og blør uavbrutt. Det alene er nok til å få meg til å dø tusen ganger.»

Han holdt sengen i tre dager etter at det skjedde, han blødde og håpet å skjule det som hadde hendt med ham. Fra nå av og så lenge han levde, bandasjerte han såret med et lommetørkle. Han måtte skifte det blodige tøystykket flere ganger om dagen.

Pater Pio følte seg meget ille ved over å bli utvalgt på denne måten. Han fryktet også at han kunne ha krenket Herren på noen måte, og at han ble straffet. Pios skriftefar, pater Agostino (som senere ble guardian for klosteret i San Giovanni Rotondo), forsøkte å berolige ham i et brev den 24. august 1918. Han påpekte at transverbasjonen hadde funnet sted på vigilien til festen for Herrens forklarelse, da Gud Faderen ropte ut: «Dette er min egen sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest» (sml. Mt 17,5), og at dette så langt fra å være noen straff, var «et ytterligere bevis på Hans kjærlighet».

Pater Benedetto skrev: «De gjennomgår ikke noen lutring, men en smertefull forening. Såret fullender Deres lidelse, akkurat som det fullendte den elskede Sønns lidelse på Korset.»

Pater Pio er som alltid lydig. Han kommer til å forstå at akkurat som Vårherre utgjød sitt liv for oss, like til døden på Korset, og likesom Vårherres hjerte ble gjennomboret, slik skal han, som er prest for Kristus og Hans Kirke, utgyde sitt eget liv av kjærlighet til Gud og Hans folk. Det skjedde etter at Pio var blitt endelig fritatt for alle forpliktelser til militærtjeneste og dermed hadde påbegynt sitt «endelige» opphold i San Giovanni Rotondo. Og det skjedde mens han meddelte Guds miskunn i botens sakrament (Gallagher, 2006, s.65-70).»

Kilde: Gallagher, Jim. (2006). Pater Pio. Oslo: St. Olav Forlag.