-Jeg er Jesus, sa han.

 -Jeg er Jesus

 

-I tillegg til å få Koranen inn fra fødselen av, lærte jeg også hvordan jeg skulle argumentere mot den kristne troen. Jeg var virkelig en motstander av kristendommen og kristne, forteller Ezra fra Øst-Afrika.

Men for 17 år siden opplevde han flere episoder hvor han begynte å stille spørsmål ved sin egen religion.

-Jeg møtte Jesus takket være radiosendingene til Habari Maalum (IBRAs mediesenter i Tanzania) og ble veldig tiltrukket av budskapet om Guds kraft, sier Ezra. Jeg lyttet også til prekener som jeg vurderte og sammenlignet med Koranen. I tillegg kjøpte jeg en Bibel som jeg leste nøye, vers for vers, forteller han. Både Koranen og Bibelen sier at Jesus er den sanne og rette veien, men som muslim hadde jeg lært at Jesus ikke er Gud. Etter lange studier innså jeg at Jesus er Gud, og at jeg ikke kjente den guden jeg som muslim hadde tilbedt i så mange år. Det ble klart for meg at det var den Guden som Bibelen skrev om som var den jeg måtte tro på, sier Ezra.

Like før dette trosvalget, hadde Ezra møtt Jesus på en helt spesiell måte.

-Jeg sov og så at Jesus sto ved siden av sengen min. Tre ganger gjentok han navnet mitt, og sa:

-Du har tjent Satan lenge nok, nå kan du tjene meg.

Jeg svarte ham med ord fra Koranen på arabisk hvor jeg forbannet Jesus som Satan selv. Så forsvant han. Men følgende natt kom han tilbake og sa det samme:

-Ezra, du har tjent Satan lenge nok, nå kan du tjene meg.

Ezra siterer samtalen mellom han og Jesus denne natten:

-Hvem er du? spurte Ezra.

-Jeg er Jesus, svarte han.

-Jeg kan ikke bli en kristen, jeg kan ikke tjene deg, responderte Ezra.

Mannen som kalte seg Jesus, forsvant fra rommet. Men etter en uke, da Ezra var ute og gikk, viste Jesus seg for ham igjen.

-Da jeg møtte ham for tredje gang, var jeg nødt til å anerkjenne det faktum at han fantes og ønsket å åpenbare seg for meg, Jeg ba en venn følge meg til en kirke hvor jeg traff en pastor. Jeg fortalte ham at jeg trengte å ta imot Jesus som frelser i livet mitt. Pastoren trodde ikke på meg i starten, at jeg som var en overbevist muslim ville ta imot Jesus. Men jeg tryglet ham om at det var dette jeg virkelig ville.

Der og da, med knærne bøyd og en pastor som ba sammen med ham, fikk Ezra be Jesus om å ta imot ham. Da han kom hjem senere den dagen, hadde ryktet spredt seg, og naboer og bekjente overøste ham med bebreidelser og advarsler om kristne. Da han kom hjem til familien, ble han truet på livet av faren.

-Pappa sto i spissen for å drepe meg, forteller Ezra. Jeg måtte flykte og gjemme meg i skogen for å komme meg bort fra alle de som ønsket å drepe meg.

Ezra beskriver hvordan Gud hjalp ham ved å sende folk i hans vei som ga ham husly og sørget for at han kunne gå på en ettårig bibelskole. På bibelskolen ble det født frem et ønske om å formidle Jesus til andre. Etterhvert kom han til en storby langs Swahilikysten.

-I denne storbyen ble jeg en del av en gruppe kristne som hadde et brennende ønske om å nå muslimer med evangeliet i byen og langs hele kysten, forteller Ezra. -Først ønsket jeg å argumentere og diskutere med menneskene vi evangeliserte for, men vennene mine hjalp meg til å møte dem på en riktig og kjærlig måte.

To år etter at Ezra hadde forlatt islam, ble han kontaktet av sin far. Ezra hadde i løpet av årene - til tross for drapstruslene fra familien - sendt penger til familien så de kunne ha det bedre økonomisk. Nå fortalte Ezras far at sønnens forvandling hadde gjort et slikt inntrykk på ham at han ikke greide å legge fra seg tanken på om det kunne være noe mer i det de kristne fortalte om Jesus. Han hadde derfor kontaktet naboen som han visste var en kristen, og spurte hvordan han kunne få den samme kjærligheten og freden som sønnen nå hadde i livet sitt. Han fikk be frelsesbønnen med naboen, som også tok ansvar for å følge ham opp i troen på Jesus. Nå ringte Ezras far til sønnen for å invitere ham hjem på julefeiring, for han kunne fortelle:

-Sønnen min, nå har jeg også blitt frelst!

                                                                   

Kilde: IBRA magasinet, nr. 5 2017, s. 12-13.