Lysende kors over Sachsenhausen 1. påskedag 1944

Lysende kors over Sachsenhausen 1. påskedag 1944 Den stillfarne og beskjedne Edvind Børresen betrodde meg på sine eldre dager to helt spesielle erfaringer fra sitt lange liv. Det første meget spesielle tilfellet, får du del i her. Rolig, klart og sindig begynner denne hedersmann sin beretning…og forteller sterkt engasjert: ”I en alder av 84 år kan jeg i dag se tilbake på et liv i troen på min Herre og Gud. Min frelsesopplevelse fikk jeg alt i tenårene. Det skjedde under en vekkelsestid på Justøya utenfor Kristiansand. Glemmer det aldri. Jeg falt på kne ved en hoggestabbe i et skjul, helt alene. Jesus flyttet inn i mitt hjerte, og jeg ble – hva de kaller: Født på ny! Ja, jeg fikk virkelig liv i Gud…hvor ufattelig stort. Og inntil denne dag er jeg blitt bevart, tross både harde og langvarige prøvelser. Men her skal du få høre hva som skjedde etter at jeg i 1943 ble arrestert av tyskerne. De tok meg for en ren bagatell. Slik var okkupasjonsmakten. Etter diverse forhør i det lokale fengsel på ”Arkivet” i Kristiansand, gikk ferden til Grini. Derfra ble jeg sendt til den beryktede tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det mareritt av fornedrelse, redsel og gru vi måtte leve i der, er vel skildret av mange nok. Derfor vil jeg gå rett på sak og her bare berette om påsken 1944! Tyskerne gjorde ingen forskjell på helligdag og høytid. Slaveriet, torturen og myrderiene fortsatte uansett. At jeg var en kristen og fra ungdommens dager hadde lært å gå bønneveien, var til stor hjelp og styrke for meg. Å, hva skulle jeg gjort uten Jesus…! Men blant massen rådet bitterhet og hat. Ikke bare mot tyskerne, men også mot Gud. De vanlige anklagene lød omtrent slik: -Gud? Nei, hvis Han er til, så bor Han høyt der oppe et sted uten å bry seg om oss og våre piner… Men tross alt ondt: 1. påskedag opprant. Jeg vil aldri kunne glemme det. Og jeg har gitt Gud det løftet, at jeg skal vitne om det resten av mitt liv. Vi norske bodde i en egen brakke, og som alle andre fanger, ble vi purret grytidlig (ja, sent på natten). Jeg hadde tørn ved bordet for å ordne med kaffesurrogatet med mer. Da er det at mine kamerater roper: -Kom og se! Jeg kom meg da straks ut, og hva er det jeg får se? –Jo: På denne tidlige 1. påskedags morgen – høyt oppe på himmelen, sto et stort lysende kors! Det fantes ingen skyer på himmelen den dagen. Korset var dannet med fullstendig skarpe konturer, og det lyste mot oss med en forunderlig klarhet. Det strålte mot titusener av forkomne, utarmede fanger – det strålte mot oss og talte…ja, det talte – om den Gud og Herre som ble prøvet i alt i likhet med oss; som frivillig tok på seg den dypeste fornedring, skam og forakt, og som til sist gikk gjennom den mest pinefulle korsdød – og på den måten sonet synden, seiret over satans velde og forvandlet korsets forbannelse til et seierens og LIVETS symbol! I flere timer lyste korset på himmelen over Sachsenhausen denne påskedag. Alle snudde seg og stirret. Da vi senere flere tusen fanger sto oppstilt på appellplassen, lyste det like klart. Til og med den tyske kommandanten og hans drabanter sto på sin veranda og studerte synet sterkt engasjert. Tegnet på himmelen fascinerte og undret alle. Også våre vaktsoldater som skulle kommandere oss til dagens arbeid, hadde problemer med å rive seg løs… Opplevelsen var fantastisk – midt i all nød og elendighet. Da tyskerne ville overse og neglisjere hele høytiden, grep altså Gud Selv inn…og stadfestet påskens innhold og budskap – og det på en måte som utelukker og avvæpner all tvil og snusfornuft. Både ”jøder og hedninger” ble konfrontert med korsets evangelium denne påsken…som en hilsen fra Ham som har lidd mer enn alle – og som av ren og opphøyet kjærlighet ga Sitt eget liv. Jeg overlevde den grusomme tid i Sachsenhausen. Vi ble reddet av de ”Hvite bussene” – som sikkert mange har hørt om. Ja, jeg overlevde…og kan i dag være med å vitne om Korset – dette Frelsens banner, som riktig nok er et anstøt og en dårskap for verden, men som er anerkjent av Gud i Himmelen – slik vi opplevde det rent konkret påsken 1944! I dagsavisen ”Fædrelandsvennen” ble nålevende vitner til dette påskeunder i Sachsenhausen etterlyst. Børresen meldte seg. Også en eldre mann ved navn Elsebutangen på 86, kunne bekrefte alt i detalj. Kilde: Bladet ”Tro og Fakta”, nr. 3, 1994 og nr. 4, 1999, Fredrikstad.