Torsdag 12 Desember
Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 5
Ut-av-kroppen opplevelsen
til George G. Ritchie - del 5
George G. Ritchie (1923-2007) skriver:
Med et rykk merket jeg at vi var i bevegelse. Jeg hadde ikke vært klar over at vi hadde forlatt sykehuset, men nå var det ute av syne. De levende begivenhetene fra livet mitt som hadde omgitt oss, var også borte. I stedet virket vi å være høyt oppe over jorden, i akselerasjon mot en liten lys prikk langt borte.
Det var ikke som den ut-av-kroppen reisen jeg hadde opplevd tidligere. Da hadde tankene mine plaget meg og jeg hadde videre vært nesten nær jordens overflate. Nå var vi høyere opp og beveget oss raskere, og med øynene mine festet på Ham, som Han sa, virket denne måten å bevege seg på ikke fremmed eller farlig.
Den fjerne lysprikken vi var på vei mot, viste seg å være en stor by som vi nå hadde kommet frem til og steg ned til. Det var fremdeles natt, men røyken steg ut av fabrikkpiper og mange bygninger hadde lyset på i hver etasje. Det var et hav eller en stor innsjø bak lysene. Det kunne ha vært Boston, Detroit, Toronto – et sted hvor jeg helt sikkert aldri hadde vært. Men tydeligvis tenkte jeg da vi kom nær nok til å se de overfylte gatene, en hvor krigsindustrien opererte døgnet rundt.
Gatene var faktisk ufattelig overfylte. Rett under oss gikk to menn mot hverandre på fortauet og et øyeblikk senere hadde de rett og slett passert rett gjennom hverandre. Samme fenomen gjorde seg gjeldende på innsiden av de travle fabrikkene og kontorbygningene, som jeg kunne se like lett som jeg kunne se gatene. Det var for mange personer ved maskinene og skrivebordene. I ett rom satt en gråhåret mann i en lenestol og dikterte et brev til en roterende sylinder. Stående bak ham, ikke en tomme unna, sto det en annen mann som kanskje var ti år eldre og prøvde gjentatte ganger å gripe diktafonen som om han ville rive den ut av hånden til den sittende mannen.
-Nei! Sa han. –dersom du bestiller hundre gross blir det dyrere. Bestill tusen gross om gangen. Pierce ville ha gitt deg en bedre avtale. [1 gross = tolv dusin. 1 dusin = 12.] Hvorfor sendte du Bill til Treadwelljobben?
Han fortsatte og fortsatte med å korrigere og gi ordre mens mannen i stolen så ut til verken å se eller høre ham.
Jeg registrerte dette fenomenet gjentatte ganger; personer som ikke var klar over andre som befant seg rett ved siden av dem. Jeg så en gruppe samlebåndsarbeidere samlet rundt en kaffemaskin. En av kvinnene spurte en annen om å få en sigarett, tryglet henne faktisk, som om hun ville ha den mer enn noe annet i hele verden. Men den andre kvinnen som snakket med vennene sine, ignorerte henne. Hun tok en pakke sigaretter fra kjeledressen sin. Uten en gang å tilby kvinnen som så ivrig grep etter den, tok hun ut et røyk og tente den. Hurtig som en angripende slange snappet kvinnen som hadde blitt avvist etter den tente sigaretten i den andres munn. Igjen tok hun etter den. Og igjen…
Med en kald liten gysing av gjenkjennelse så jeg at hun ikke var i stand til å gripe den.
Jeg tenkte på bardunvaieren på telefonstolpen. Lakenet på sykehussengen. Jeg husket meg selv skrike til en mann som aldri snudde seg mot meg. Og da husket jeg menneskene i denne byen som forgjeves forsøkte å tiltrekke seg oppmerksomhet mens de gikk langs et fortau uten å oppta plass. Disse menneskene var tydeligvis i den samme substansløse kategori som jeg selv var i.
I likhet med meg var de døde.
Men – det var så veldig annerledes enn måten jeg alltid hadde forstilt meg døden. Jeg så en kvinne på rundt femti som fulgte etter en mann på omtrent samme alder nedover gaten. Hun virket å være høyst levende, beveget og tårefylt, bortsett fra at mannen hun henvendte seg til med sine empatiske ord ikke var klar over hennes eksistens.
-Du får ikke nok søvn. Marjorie krever for mye av deg. Du vet at du aldri har vært sterk. Hvorfor har du ikke på deg skjerf? Du skulle aldri ha giftet deg med en kvinne som bare tenker på seg selv.
Der var mer, mye mer, og fra noen av det regnet jeg ut at hun var hans mor, til tross for det faktum at de virket å være på omtrent samme alder. Hvor lenge hadde hun fulgt etter ham på denne måten? Var det dette døden var – permanent å være usynlig for de levende, og likevel permanent være engasjert i deres gjøremål?
«Samle deg ikke skatter på jorden! For hvor din skatt er, der vil ditt hjerte også være!» Jeg hadde aldri vært god til å memorere skriftsteder, men disse ordene fra Bergprekenen strømmet inn i sinnet mitt nå som et elektrisk sjokk. Kanskje disse substansløse menneskene – forretningsmannen, kvinnen som tryglet om sigaretter, denne moren – selv om de ikke kunne kontakte jorden, fremdeles hadde hjertet sitt der. Hadde jeg det? Med skrekk tenkte jeg på Eagle Scout merket. At jeg var en Phi Gam. At jeg kom inn på medisinstudiet. Var hjertet mitt, fokuset til mitt vesen, fiksert på ting som dette?
Hold dine øyne festet på Meg, hadde Jesus sagt til meg da vi la ut på denne ekstraordinære reisen. Og da jeg gjorde det, når jeg så på Ham, forsvant skrekken selv om det fryktelige spørsmålet ble stående igjen. Uten Ham foran meg, kunne jeg faktisk ikke holdt ut de tingene som Han viste meg... (Ritchie, 1978/2007, s. 65-68).
Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.