-Ludvig, stå opp

 

-Ludvig, stå opp!

 

Ludvig Monsen ble født 3. oktober 1874 og vokste opp i Stavanger. Hans far var skipskaptein, men omkom på sjøen da Ludvig var liten. Han hadde en ni år eldre bror som tok seg godt av ham og lærte ham å lese slik at han kunne lese flytende da han var fem år gammel. Hans kjæreste lesestoff var salmeboken og en stor bibel han hadde etter sin bestemor. Den store bibelen tok han ofte med til sykehuset for å lese om Jesus for de syke. Blant annet skal en mann med tyfus ha blitt frisk etter at Ludvig – som da var ni år gammel – hadde lagt hånden sin på hodet hans og ropt til Jesus om at mannen skulle bli frisk.

 

Da Frelsesarmeen kom til Norge ble han inspirert av deres iver og meldte seg inn. Han fikk imidlertid også sin del av trakasseringen som denne organisasjonen opplevde i sin første tid. En gang tok noen lua hans, la råtne egg oppi og klasket den ned på hodet hans. En annen gang tvang et par sterke karer opp munnen hans og spyttet skråtobakk inn. Dette førte imidlertid bare til at Ludvig Monsen ble enda mer ivrig i tjenesten. Faktisk så ble han så ivrig at hans mor syntes at det gikk for vidt og sendte ham til sjøs da han var 16 ½ år gammel. Her lærte han å lage god, kraftig hverdagsmat og fin selskapsmat. Han hadde også utdannelse som feier og var ellers en dyktig håndverker og kunne blant annet male og mure.

 

Etter tiden til sjøs kom han bort fra det evangeliske arbeid, giftet seg og stiftet familie. I 1903 var han skorsteinsfeier i Skien. En kald natt da det var is overalt, falt han ned fra et tak, et fall på cirka 19 meter. Han overlevde, men ble blind og lammet i store deler av kroppen. Ryggen var brukket på to steder og han kunne bare bruke sin høyre hånd og arm. Ludvig Monsen fikk trygd fra Rikstrygdeverket på grunn av at han var invalid, og hans tilstand ble regnet for å være uhelbredelig.

 

Haakon Storm ble født 9. juni 1879 og vokste opp i et høyt kultivert hjem i Stavanger. Familien var ikke religiøs, men respekterte kristendommen. To av onklene hans var professorer og hans far Fredrik Storm (1847-1911) var major og hadde samtidig en privat skole i Stavanger (Storms skole). Morens bror var Thorvald Christensen i Arendal som var kammerherre hos kong Oscar II. Haakon var melankoliker og idealist, og viste tidlig talent for kunstmaling. Han leste Søren Kierkegaards verker som 12-åring og studerte kunst i Danmark og Italia. Edvard Munch, Gustav Vigeland og Vilhelm Krag var blant vennene hans. «Ingen har kjent Gustav Vigeland så godt som jeg», skal Haakon Storm ha uttalt. I forhold til det religiøse betegnet Haakon Storm seg som en ærlig tviler, helt til han natt til 12. oktober 1902 opplevde at Gud åpenbarte seg for ham på et fjell utenfor Stavanger. Fra da av begynte han å reise fra hus til hus og spurte om han fikk lov til å lese et ord fra bibelen. Videre talte og sang han på møter, og utførte ærend som han opplevde at han fikk av Gud. Han forelsket seg i en ung, gudfryktig og vakker kvinne som gjengjeldte hans kjærlighet. Etter å ha søkt Gud i forhold til giftermål, ble det klart for ham at det ikke var Guds vilje for ham at han skulle gifte seg. Kvinnen forble også ugift hele livet. Haakon Storm fikk seg etter hvert arbeid ved en teknisk aftenskole i Stavanger.

 

Ludvig Monsen og Haakon Storm hadde blitt kjent i oppveksten, men hadde i mange år ingen kontakt med hverandre. I 1909 opplevde de imidlertid at Gud ville at de sammen skulle reise rundt og holde møter. For at Ludvig Monsen skulle bli mer mobil, fikk de laget en vogn. Dermed kunne Haakon Storm trille den blinde og lamme Ludvig Monsen rundt fra sted til sted. Vogna fungerte også som talerstol for Ludvig Monsen, og de to begynte nå å reise rundt for å tale på møter. De startet også et blad, «Nattmissionæren». Det første nummeret kom ut 15. desember 1909. Et årsabonnement av bladet kostet 30 øre. I løpet av noen få uker hadde de hele 6000 abonnenter. Senere fikk bladet navnet «Den klare morgenstjerne», og dette ble gitt ut helt til 1999. I Bergen ble de kjent med det hjelpearbeid som fra kristent hold ble drevet for å hjelpe alkoholikere og andre grupper som hadde falt utenfor samfunnet. De bestemte seg for å gjøre noe liknende i sin hjemby og startet derfor opp Stavanger Nattmission. 6. februar 1910 åpnet de «Herberget», et kursted for å hjelpe alkoholiserte menn tilbake til arbeidslivet. Deretter ble det lagt dem på hjertet å hjelpe gutter, og guttehjemmet «Betlehem» ble åpnet i november 1912. Arbeidet vokste, og de trengte et større sted. De fikk da kjøpt en øy, Marøen, som de kalte «Berøa», og som ble åpnet 23. juni 1913. De hadde også et hjem for kvinner. Det var den lamme og blinde Ludvig Monsen som administrerte arbeidet. Haakon Storm skrev om ham: «Din dyktighet i praktisk arbeid var fortreffelig. Hadde du satt deg en ting fore, så skulle den drives igjennom. Din administrative evne og kraft når det gjaldt ting i Guds rike, var simpelthen ypperlig. Du hadde en enestående innsikt, arbeidsevne og årvåkenhet, og som du kunne sette folk i arbeid og ved Guds nåde få fart på dem, var forbløffende. Når jeg ser tilbake på arbeidet i vår fødeby: Herberget, Guttehjemmet, Kvinnehjemmet, øya for drankerne, da var det du, som ved Guds kraft, enda du lå blind og lam i vognen, som var initiativtaker for det hele. Du var faktisk talt et fenomen.» Haakon Storm hadde et sjeldent tjenersinn. Om dagen utførte og overvåket han hjelpearbeidet for de forkomne menneskene, og om kvelden arbeidet han på den tekniske aftenskolen. I tillegg trillet han rundt på Ludvig Monsen.

 

I oktober 1914 startet Haakon Storm og Ludvig Monsen opp med å arrangere møter på søndager kl. 15.00, der hensikten var å vekke folks interesse for det som er edelt og godt. De innbød alle religiøse partier, avholdsfolk, fredsvenner og byens ledende og styrende menn og kvinner. Samtidig med dette ble Ludvig Monsen svakere, og det så ut til at han skulle bli helt lammet. Han klarte ikke lenger å ta et glass vann. Søndag 17. januar 1915 kl. 15.00 hadde de invitert til et spesielt møte med temaet «Er evangeliet sannhet? Er Jesus sann Gud?» Det var Ludvig Monsen som talte under møtet, og da han var ferdig med å tale, var han helt utmattet.

 

Da opplevde Ludvig at Jesus sa til ham: «Ludvig, stå opp.» Det som så skjedde må kunne kalles en sensasjon: Ludvig Monsen, som hadde vært blind og lam siden 1903, fikk med ett full førlighet i kroppen og reiste seg opp foran 2500 mennesker, blant dem flere journalister. Blindheten forsvant også. Neste dag sto dette omtalt i Stavanger-avisene med overskrifter som «En lam mann står opp og går» og «Et bevæget optrin paa Natmissionens møte igaar».

 

Denne hendelsen ble omtalt i medier i flere land, og førte til at de utvidet sitt geografiske virkeområde. Storm-Monsen ble nå invitert til å tale på forskjellige steder blant annet i Norge, Sverige, Danmark og USA. De ba også for syke, og i Stockholm åpnet de et hvilehjem – Eben Ezer – som ble innviet 17. januar 1916, nøyaktig ett år etter helbredelsesmirakelet i Stavanger. I løpet av en periode på seks uker i 1916 skal over 100 syke ha blitt friske fra sine sykdommer. «Den frie evangeliske Alliance mission» var det nye navnet på arbeidet deres. På grunn av at arbeidet nå ble så kraftig utvidet nasjonalt og internasjonalt, deltok de ikke lenger i arbeidet blant de forkomne i Stavanger. Eiendommene ble solgt for en symbolsk pris til Stavanger kommune.

 

I tillegg til hjemmet i Sverige, ble det nå behov for et hjem også i Norge. 28. august 1919 kjøpte de en eiendom på Svartskog i Oppegård kommune i Akershus fylke. Eieren hadde bedt til Gud om at huset måtte komme i troendes hender. Dette huset fikk navnet «Iasin Terata», ble offisielt åpnet 17. januar 1920, og var i drift til 30. april 1943. I 1925 kom frøken Marie Torjussen til hvilehjemmet på Svartskog og ville snakke med Storm-Monsen som da var i Stockholm. Hun fortalte da til oversøsteren at hun hadde en eiendom på Sørlandet som hun ville skulle bli benyttet til å bygge et tuberkulosehjem på. Hennes bror var død og selv hadde hun sitt virke på Vestlandet. Søster Hildur på hjemmet sa da:

-Ja, men det er så langt fra Oslo.

-Ja, men kan de ikke bruke den til tuberkulosehjem, så kan de bruke den til noe annet. Jeg vil gi den til deres misjon, sa Marie Torjussen.

 

På denne måten fikk Ludvig Monsen og Haakon Storm tilknytning til Grimstad. Da de kom til Hesnes og skulle velge ut det nøyaktige stedet for bygging av tuberkulosehjemmet, opplevde de at de ble ledet opp på en fjellknaus. De knelte da ned og innviet stedet. Senere viste det seg at fjellknausen de hadde sett seg ut for bygging, tilhørte naboeiendommen. Fjellknausen lå imidlertid så inneklemt i eiendommen til alliansemisjonen at naboen hadde bestemt seg for å gi den til dem, og dermed kunne eiendomsgrensen trekkes i rett linje.

 

I 1928 startet så byggingen av tuberkulosehjemmet «Rafa» på Hesnes (der som Drottningborg vgs. holder til i dag). Tuberkulose tok livet av rundt 7000 nordmenn årlig på begynnelsen av 1900-tallet – i en befolkning på rundt to millioner – og det ble bygget en rekke offentlige og private behandlingsinstitusjoner for å hjelpe de som var rammet av sykdommen. Rafa var et slikt privat behandlingshjem. Både finansieringen av bygningsmassen og selve driften av virksomheten var av det ikke-tradisjonelle slaget. Dette er imidlertid en annen del av historien om Storm-Monsen.

 

Kilde:

Agderposten Xtra (9. mars 2016, s. 27)