Boka "Til Diognet"

”Det såkalte ”Brevet til Diognet” er blitt karakterisert som ”det fineste av de tidlige kristne skrifter” (J.B. Lightfoot) og som ”perlen fra antikkens kristendom” (W. Heinzelmann). Men det er ikke bare i innhold og form det er bemerkelsesverdig. Også på andre måter står dette skriftet i en særstilling: Lite eller ingenting er kjent om skriftets tilblivelse. Det er aldri sitert eller nevnt av noen oldkirkelig forfatter. Og det er overlevert i ett eneste manuskript – som nå er gått tapt (Baasland & Hvalvik, 1984, s. 239).”

 

”Til Diognet”

1.Diognets spørsmål

Høyt ærede Diognet! Jeg hører at du av hjertet ønsker å lære å kjenne den gudstro som de kristne har, og at du meget klart og inngående stiller spørsmål om dem, nemlig: Hvilken guddom de tror på og hvorledes de dyrker ham, ettersom de alle ringeakter denne verden og ikke enser døden, og verken tror på grekernes guder eller holder seg til jødenes overtro, og videre, hva deres innbyrdes kjærlighet innebærer, og hvorfor egentlig dette nye folkeferd – eller levevis – er oppstått nå og ikke tidligere. Dette ditt vitebegjær gleder meg. Jeg ber Gud, han som skjenker oss evnen til å tale og høre, at det må bli gitt meg å ordlegge meg slik at du, når du har hørt meg, blir et bedre menneske, og at det blir gitt deg å lytte slik at jeg ikke skal angre at jeg har talt.

 

2.Hedningenes gudsdyrkelse

Frigjør deg da fra alle fordommer som behersker ditt sinn, kast av deg forblindende vanetenkning og bli så å si et helt nytt menneske som nå skal høre en ny lære – at den er ny, har du selv innrømmet.

Bruk ikke bare dine øyne, men også din forstand, og tenk over hva disse, som dere kaller guder, består av og hvilken form de har. Er ikke den ene bare en stein lik den som blir tråkket på, den annen kobber, ikke bedre enn det som blir hamret til kobberkar? Er ikke én et trestykke som kanskje allerede er morkent, en annen sølv som må ha et menneske til å vokte seg for ikke å bli stjålet, eller jern tæret av rust, eller leire ikke mer verdt enn den som bearbeides til høyst hverdagslig bruk? Er ikke alt dette av forgjengelig stoff? Er de ikke forarbeidet ved jern og ild? Har ikke steinhuggeren, kobbersmeden, sølvsmeden eller pottemakeren laget dem? Og før de fikk den form de nå har, kunne ikke hver og en av dem ha fått en annen form? Og er ikke det fremdeles mulig? Kunne ikke ting av samme materiale, som nå er vanlige husgeråd, bli til gudebilder hvis de kom i de samme kunstneres hender? Og tilsvarende, kunne ikke disse gudebilder som dere tilber, gjøres om til kopper og kar som alt det andre vi bruker? Er de ikke alle døve, blinde, livløse, følelsesløse, ubevegelige? Råtner de ikke alle i tidens løp og går til grunne? Er det disse ting dere kaller guder? Er det disse dere treller under? Disse tilber dere, for til slutt å bli som dem.

Er det derfor dere hater de kristne, fordi de ikke holder disse for guder? Men dere, som tror på gudene og mener at dere ærer dem, forakter dere dem ikke egentlig? Er det ikke snarere så at dere håner og krenker dem, når dere lar guder av stein og leire stå ubevoktet, men holder dem av sølv og gull innelåst om natten og bevoktet om dagen for at de ikke skal bli stjålet? Hvis de har evnen til å føle, da må de æresbevisninger som dere mener å hedre dem med, snarere være en pine. Og hvis de ingen følelse har, beviser dere nettopp dette ved å dyrke dem med blod og osende fett. Dette skulle en av dere finne seg i! Ville en av dere tåle at dette skjedde med ham? Intet menneske ville frivillig underkaste seg en slik straff, for mennesket har sanser og forstand. Steinen derimot tåler det, for den fornemmer ingenting. Beviser dere ikke ved dette at den er følelsesløs?

At de kristne ikke har gjort seg til slaver under slike guder, kunne jeg ha atskillig mer å si om. Men hvis noen mener at dette ikke er nok, finner jeg det hensiktsløst å gå nærmere inn på det her.

 

3.Jødenes gudsdyrkelse

Dernest ønsker du, så vidt jeg forstår, å høre hvorfor de ikke dyrker Gud på samme måte som jødene.

Jødene avstår fra den kultus jeg har talt om, og kan for så vidt med rette hevde at de dyrker én universets Gud og regner ham for Herre, men når de likevel tilber ham på samme måte som grekerne tar de grundig feil. For om grekerne røper sin dårskap ved å ofre til følelsesløse og stumme gudebilder, burde jødene ha enda større grunn til å innse at de viser enfoldighet, ikke fromhet, når de bringer sin Gud offergaver i den tro at han har behov for slikt. Han som har skapt himmelen og jorden og alt som der er, og som skjenker oss alle det vi trenger, han har visselig ikke selv behov for noen av sine egne gaver som mennesker tror de gir ham.

De som tror at de kan ofre til ham ved hjelp av blod, osende fett og brennoffer, og på denne måten mener å tilbe ham, er etter min mening ikke et fnugg bedre enn de som viser stumme billedstøtter den samme ære; de ene bærer fram gaver til noen som ikke er i stand til å ta imot, de andre til ham som intet trenger.

 

4.

Jødenes skrupler når det gjelder mat, den overtro de knytter til sabbaten, deres stolthet av omskjærelsen, hulheten ved fasten og nymånefesten – at alt dette er til å le av og neppe omtalen verd, tror jeg ikke du trenger å lære av meg.

Kan det være annet enn helligbrøde å ta imot som et gode noe av det Gud har skapt til menneskenes bruk, men vrake annet som unyttig og overflødig? Er det ikke ugudelig å tillegge Gud at han forbyr å gjøre godt på sabbatsdagen? Fortjener det annet enn ringeakt når de gjør seg hovmodige av sin legemsskamfering – deres bevis på utvelgelse – som om dette skulle gjøre dem særlig elsket av Gud? Og når de gransker stjernene og månen for å overholde merkedager, og deler opp Guds ordninger og de skiftende årstider etter eget forgodtbefinnende, noen til fest, andre til faste, er ikke dette da snarere et bevis på dårskap enn på gudsfrykt?

Jeg antar at du nå har hørt nok til å innse at de kristne gjør rett i å avholde seg fra den allment utbredte enfoldighet og villfarelse, og også fra jødenes geskjeftighet og selvtilstrekkelighet, men deres egen gudstros hemmelighet må du ikke vente å få lære av noe menneske.

 

5.De kristne som fremmede i verden

Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmed tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre. Og deres lære er ikke frukt av dypsindige lærdes logikk og fantasi, heller ikke representerer de noe menneskelig læresystem, slik som visse andre. De lever blant grekere og barbarer, slik det har falt seg for hver enkelt, de følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og atferd for øvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.

De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og likevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner. De blir ydmyket, men viser ærbødighet. Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene, og forfølges av grekerne; men de som hater dem, kan ikke forklare årsaken til sitt hat.

 

6.De kristne som verdens sjel

For å si det enkelt, hva sjelen er i legemet, det er de kristne i verden. Sjelen er spredt i alle legemets lemmer, og de kristne i alle verdens egne. Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. Og de kristne bor i verden, men er ikke av verden. Usynlig er sjelen og holdes innesluttet i legemet som er synlig. De kristne kan nok kjennes fordi de er i verden, men deres gudsforhold er usynlig. Kjødet hater sjelen og bekjemper den, fordi den hindrer kjødet i å følge sine lyster. Og verden hater de kristne, ikke fordi de har gjort den urett, men fordi de setter seg imot dens lyster. Sjelen elsker det fiendtlige legeme og dets lemmer. Således elsker også de kristne sine fiender. Sjelen er innesperret i legemet, men det er den som holder legemet sammen. Og de kristne holdes som i et fengsel på jorden, men det er de som holder verden sammen. Sjelen er udødelig og bor i en dødelig bolig. De kristne har imidlertid opphold i det forgjengelige mens de ser fram til uforgjengeligheten i himmelen. Om sjelen nektes mat og drikke, blir den foredlet, og om de kristne mishandles, blir de bare enda flere dag for dag. På en så utsatt post har Gud stilt dem, og de har ikke lov å unndra seg.

 

7.Guds åpenbaring gjennom Ordet

For, som jeg sa, det er ikke et jordisk påfunn som er gitt dem, det er heller ingen dødelig tanke de finner verd å vokte så omhyggelig, og det er ikke forvaltningen av menneskelige hemmeligheter som er dem betrodd. Men Den Allmektige selv, verdens skaper, den usynlige Gud, har latt Sannheten og sitt hellige uutgrunnelige Ord komme ned fra himmelen og ta bolig blant mennesker og slå rot i deres hjerter – ikke, som man kanskje kunne tro, ved å sende en av sine tjenere, en engel eller fyrste eller en med jordisk makt og myndighet, eller en av dem som er satt til å styre de himmelske sfærer, - men Mesteren selv, verdensskaperen, ved hvem han skapte himmelen, ved hvem han satte grenser for havet, og hvis skjulte lover alle naturens elementer trofast følger, fra hvem solen fikk sin daglige bane, hvem månen adlyder når han byr den skinne om natten, og hvem stjernene adlyder når de følger månens bane, han, ved hvem alt er fastlagt og fordelt, hvem alt er underlagt, himlene og alt i himlene, jorden og alt på jorden, havet og alt i havet, ilden, luften, avgrunnen, det som er i det høye, det som er i det dype og det imellom. Ham var det Gud sendte til dem. Da sendte han ham vel, slik mennesker skulle tro, for å herske med makt og vold? Nei! Mild og vennlig sendte han ham. Som en konge sender sin sønn, sendte han ham som konge. Som en gud sendte han ham, og som et menneske sendte han ham til menneskene. Han sendte ham fordi han ville frelse og overtale, ikke tvinge med vold – Gud bruker ikke vold. Han ville kalle, ikke forfølge, elske, ikke dømme. Han skal en gang sende ham for å dømme, og hvem vil da kunne stå seg ved hans komme? ….. (Ser du ikke at) de kastes for ville dyr for at de skal fornekte Herren, men at de ikke lar seg beseire? Ser du ikke at jo flere som blir forfulgt, desto flere nye kommer til? Dette kan ikke være menneskeverk. Det er Guds kraft og vitnesbyrd om hans nærvær.

 

8.

Hvilket menneske visste i det hele hva Gud er, før han kom? Eller godtar du disse troverdige filosofers tomme og tåpelige påstander? Noen av dem hevder at ilden var Gud – det de selv skal gå opp i, kaller de gud! – andre vannet, andre igjen ett av de andre elementer skapt av Gud. Om nå påstander som disse var holdbare, da kunne like gjerne enhver annen skapt ting erklæres for gud. Men slikt er varseltydning og sannsigeres bedrag.

Intet menneske har sett ham eller kjent ham, men han har selv gitt seg til kjenne. Han har gitt seg til kjenne gjennom troen, og ved tro alene er det gitt å se Gud.

 

Guds frelsesplan

For Gud, verdensaltets opphav og herre, som har skapt alle ting og bestemt deres plass, var ikke bare menneskekjærlig, men også langmodig. Slik var han alltid, og er, og vil være: nådig og god og fri for vrede, og sann – ja, han alene er god. Da han hadde tenkt en stor og uutsigelig tanke, meddelte han den til Sønnen alene. Og så lenge han holdt sin vise plan hemmelig, kunne det synes som om han sviktet oss og ikke hadde tanke for oss. Men da han åpenbarte den gjennom sin elskede Sønn og tilkjennega det som var forberedt fra begynnelsen, da ga han oss alt på en gang, lot oss få del i sin nåde, og lot oss se og erkjenne det som ingen av oss hadde kunnet forvente.

 

9.

Da han nå sammen med Sønnen hadde planlagt alt, lot han oss inntil denne tid bli revet med av våre vilkårlige drifter, lyster og begjær. Det var slett ikke fordi han fant behag i våre synder, men han bar over med dem, ikke fordi han bifalt den onde tid, men fordi han forberedte rettferdighetens tid som nå er, slik at vi, som hadde vist oss uverdige til Livet ved våre egne gjerninger, nå kunne bli funnet verdige ved Guds nåde. Og når vi hadde gjort det klart at det er umulig ved egen hjelp å komme inn i Guds rike, så skulle den kraft som Gud gir, gjøre det mulig. Da så syndens beger var fullt, og det var blitt åpenbart at straff og død var den lønn som ventet, da var tiden inne som Gud hadde forutbestemt til å åpenbare sin nåde og kraft. Å, hvilken grenseløs godhet og kjærlighet til menneskene Gud viser! Han var langmodig og overbærende; i barmhjertighet tok han selv våre synder på seg, ga sin egen Sønn som løsepenge for oss, den hellige for lovbrytere, den uskyldige for de skyldige, den rettferdige for de urettferdige, den uforgjengelige for de forgjengelige, den udødelige for de dødelige.

For hva annet kunne skjule våre synder enn hans rettferdighet? Hvordan var det vel mulig for oss gudløse syndere å bli erklært rettferdige, om ikke ved Guds Sønn alene? Å, hvilken salig forandring! Underfulle skaperverk! Nåde over all forstand. At manges synd skulle oppveies ved én rettferdig, og den enes rettferdighet gjøre mange syndere rettferdige!

Etter tidligere å ha bevist at vi med vår natur ikke kan oppnå Livet, har han nå vist oss Frelseren som har kraft til å frelse også der det synes umulig – begge deler for at vi skal tro på hans godhet, ha ham som forsørger, far, lærer, rådgiver, lege, forstand, lys, ære, ry, kraft, liv, og ikke bekymre oss om klær og mat.

 

10.Avslutning

Hvis også du lengter etter denne tro og først når fram til erkjennelse om Faderen… For Gud har elsket menneskene, for hvis skyld han skapte verden. Dem underla han alt på jorden, dem ga han talens bruk og forstand, dem alene lot han skue opp til seg, dem formet han i sitt eget bilde, til dem sendte han sin enbårne Sønn, dem lovet han riket i himmelen, og han vil gi det til dem som har elsket ham. Når du har fattet dette, hvilken glede tror du ikke da vil fylle deg? Ja, hvordan vil du ikke elske ham som først har elsket deg?

Men er du kommet til å elske ham, vil du etterligne hans godhet. Du skal ikke undre deg over at et menneske kan ha Gud som forbilde. Han kan når Gud vil. For lykke er ikke å ha makt over medmennesker eller eie mer enn andre eller være rik og undertrykke de fattige. Ved dette kan ingen etterligne Gud, for hans storhet er ikke av denne art. Men den som tar på seg sin nestes byrde, som bruker sin egen overlegenhet til å gjøre godt mot den underlegne, og som gir hva han har fått av Gud til nødlidende, han blir en gud for dem han hjelper. Et slikt menneske har Gud som forbilde.

Da skal du, skjønt du lever her på jorden, innse at Gud bor i himmelen; da vil du begynne å forkynne Guds hemmeligheter, da vil du elske og beundre dem som blir pint fordi de ikke vil fornekte Gud, da vil du fordømme denne verdens bedrag og villfarelse, når du lærer det sanne liv i himmelen å kjenne, når du lærer å ringeakte den tilsynelatende død her, men frykte den virkelige død, den som venter dem som skal dømmes til den evige ild som piner like til det siste. Da vil du beundre dem som for rettferdighetens skyld utholder den kortvarige ild, ja, prise dem lykkelige, når du selv har fått en anelse om den andre ilden.

 

11.Ordets nådegaver

Min tale er ikke om gåtefulle ting og min søken ikke fornuftsstridig, men som apostel-disippel står jeg fram som lærer for folkeslagene. Det som er meg betrodd, gir jeg videre – som rett er – til dem som vil bli sannhetens disipler. For hvem søker vel ikke – om han har mottatt den rette lære og er kommet til å elske Ordet – å få inngående kunnskap om de ting som gjennom Ordet er gjort begripelig for disipler? For dem viste Ordet seg og åpenbarte alt ved å tale fritt ut. Og skjønt det ikke ble forstått av de vantro, var det tydelig for disipler, som, fordi de ble regnet som trofaste, fikk kjenne Faderens hemmeligheter. Derfor sendte han Ordet, for at det skulle bli synlig for verden, Ordet som ble vanæret av det utvalgte folk, forkynt ved apostler, trodd av folkeslagene.

Dette er han som var fra begynnelsen, som så ut som ny og viste seg å være gammel, og som alltid er ung når han fødes i de helliges hjerter. Dette er han som er den evige og som i dag er blitt regnet for en Sønn ved hvem kirken blir rik og nåden utfolder seg og øker blant de hellige. Denne nåde skjenker forstand, åpenbarer hemmeligheter, gir oss å kjenne de rette tider, gleder seg over de trofaste; og den blir gitt dem som søker og som ikke bryter troens løfte eller overtrer fedrenes forskrifter.

Da lovsynges ærefrykt for loven, profetenes nåde blir kjent, troen på evangeliene grunnlegges, overleveringen fra apostlene blir holdt i ære, og livfull er kirkens nåde. Om du ikke gjør denne nåde sorg, vil du komme til å forstå hva Ordet forkynner når det taler gjennom sine utvalgte. For av kjærlighet til det som er blitt oss åpenbart, har vi gjort dere delaktige i alt hva Ordets vilje har drevet oss til med møye å vitne om.

 

12.Kunnskap og liv

Om dere leser disse sannheter og virkelig lytter til dem, da vil dere vite hva Gud skjenker dem som av hjertet elsker ham, dem som er blitt en gledens hage og har latt vokse opp i seg et frodig og blomstrende tre prydet med frukt av alle slag. For i denne hagen står kunnskapens tre og livets tre plantet; og kunnskapens tre dreper ikke, men ulydighet dreper. For det som står skrevet er ikke vanskelig å tyde: I begynnelsen plantet Gud kunnskapens tre og livets tre midt i Edens hage og viste at gjennom kunnskap går veien til livet. Fordi de første mennesker ikke gjorde bruk av denne kunnskap uten synd, ble de nakne ved slangens list. For det er ikke noe liv, det som er uten kunnskap, og det gis ikke sikker kunnskap uten sant liv. Derfor står begge plantet nær hverandre. Og da apostelen innså betydningen av dette, tok han avstand fra kunnskap som øves løsrevet fra den sannhet som ligger i budet og som fører til liv, og sa: ”Kunnskap gjør hovmodig, det er kjærligheten som bygger opp” (1 Kor 8, 1). For den som mener å vite noe uten sann kunnskap – bekreftet ved livet selv, han har intet lært, men blir ført vill av slangen fordi han ikke har elsket livet. Men den som med ærefrykt har fått kunnskap og som søker livet, han planter med håp, for han har frukt i vente. La ditt hjerte være kunnskap og ditt liv sann lære mottatt i hjertet.

Om du lar denne sanne læres tre vokse fram og høster dets frukt, da vil du alltid nyte det som er attråverdig i Guds øyne – det som verken slangen kan føre eller bedrag kan plette; og Eva blir ikke skjendet, men blir trodd som jomfru. Og frelse holdes fram, apostler vinner forståelse, Herrens påske nærmer seg, tider føres sammen og bringes i orden, Ordet gleder seg over å undervise de hellige, og gjennom Ordet forherliges Faderen. Ham være ære i all evighet. Amen.

 

Kilde: Baasland, Ernst  & Hvalvik, Reidar. (1984). De apostoliske fedre. Oslo: Luther Forlag.