Simeon Stylitten (~390-459)

”Den hellige Simeon Stylitt (Stylites) eller Simeon Syreren ble født ca år 390 i Sis (Sisan, Sesan) på den syriske grensen til Kilikia, det nåværende Tyrkia. Han var sønn av velstående kristne bønder. Allerede som gutt viste han stor intelligens, men også en lengsel etter fullkommen kontroll over kroppen. Han leste i Bibelen og funderte over den, spesielt der hvor Jesus i Bergprekenen snakker om hvordan lidelse kan bringe stor lykke. Han påla seg selv stadig strengere legemlige botsøvelser, især faste. I vel tjue år skulle han nå komme til å leve i forskjellige eremittsamfunn og klostre i det nordlige Syria.

Frem til han var 13 år var han gjeter for familiens dyr, og fikk derfor ingen utdannelse. Da fikk han en visjon hvor han ble bedt om å grave stadig dypere for å lage fundamentet til et hus. Dette tolket han som et kall til et hellig liv, så han gikk til et kloster i nærheten og ba om å bli opptatt der som en tjener. Han ble der i to år, men han fant regimet der for slapt og til og med de strengeste munkene anså hans botsøvelser som overdrevne. Derfor sendte de ham ca 403 bort til et kloster styrt av Helidorus i Eusebona (det moderne Tell'Ada) ved Antiokia.

Der ble han i ti år og han fortsatte å «speke sitt kjød» i stadig økende omfang. Han gikk ut over de tre vanlige fastedagene i uken og tok til seg næring bare på søndager. I ukevis mediterte han i trange hull i jorden eller i brønnsjakter. Til slutt førte hans drastiske botsøvelser til at han nesten døde, etter å ha båret et tau av flettede palmegrener så tett inntil kroppen at det hadde gnagd seg inn i kjøttet. Det tok tre dager med omhyggelig bløtlegging og skjæring før det ble fjernet og han ble reddet. Men da han var blitt helt frisk, bestemte abbeden seg for å vise ham bort som en advarsel mot slik ekstrem og individuell askese. Året var ca 412.

Han flyttet til Dair Sem'an ved foten av fjellet Telanissus, nordøst for Antiokia (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia). Der tilbrakte han sin første fastetid innemurt uten noe mat eller drikke. Presten Bassus visste om hans planer, og etterlot ham ti brød og litt vann for nødstilfelle. Disse ble funnet urørt til påske mens Simeon lå bevisstløs. Han livnet til igjen av eukaristien og ved å spise et par salatblad. Her tilbrakte Simeon tre år, og hver fastetid lot han seg mure inne uten noen næring.

Deretter flyttet han ca 415 til toppen av fjellet, etter ham kalt Kalat Siman, hvor han smidde seg fast til fjellet i en lenke og bodde i en liten bygning uten tak. Her ble han i tre år. Men en eremitt lyktes sjelden å være lenge alene, spesielt når de som Simon fikk rykte for å være hellig. Snart samlet folk seg rundt ham, mest nysgjerrige, men også slike som vil lære av ham hvordan man gjør bot og hvordan man lever for Gud.

Da forsto Simeon at den perfekte ensomheten var midt i folkevrimmelen. Derfor bega han seg ca år 423 til storbyen Aleppo i Nord-Syria. I Kal'at Sim'an (Qalaat Seman) i byens utkant fant han den første av de etter hvert berømte søylene, hvor han skulle tilbringe de siste 36 år av sitt liv.

Simon Stylitten var den første og mest berømte av søyleasketene (gresk: stylos = søyle). Om noen av de gamle eremittene fortjener adjektivet «utrolig» er det Simeon. Han flyktet ikke ut i ørkenen, men opp i høyden. Stylittene var på noen måter det kristne tilsvar til de østlige fakirene. Ingen fantasi i verden kan tenke ut noe slikt, og den utrolige historien er ren historisk sannhet, bekreftet av utallige øyenvitner, noen av dem skrev ned sin historie.

Den første søylen var ca tre meter høy og hadde en diameter øverst på ikke mer enn to meter, og der bodde han i fire år. Den andre var dobbelt så høy, og ble hans hjem i tre år. Den tredje var ti meter høy; der bodde han i ti år, og den fjerde og siste, bygd av folket, var atten meter høy (like høy som Olav Tryggvasons søyle på Torget i Trondheim!). Her bodde han de siste tjue år av sitt liv.

På toppen av søylen var det en plattform som er beregnet til å ha vært 13-14 kvadratmeter. Det fantes ikke annet enn et rekkverk rundt kanten som hindret ham i å falle utenfor. Det er spøkefullt blitt sagt at «da han oppga håpet om å flykte fra verden horisontalt, forsøkte han å flykte fra den vertikalt».

Det motsatte ble selvfølgelig resultatet: Mange flere mennesker kom til ham, både pilegrimer og rene turister, ja, selv keiserne Theodosios, Leo og Marcian kom for å be om hans råd. Keiser Marcian (450-57) hadde etter den hellige pave Leo Is ønske innkalt et konsil til Khalkedon i 451, og han kom da for å søke Simeons råd. Det kom nysgjerrige helt fra Atlanterhavets kyst, fra Spania og til og med fra de britiske øyer, og det kom regelrette pilegrimstog fra Persia og Etiopia for å se den hellige, og han fikk brev fra hele den kristne verden og dikterte utallige svarbrev.

Tusentalls nysgjerrige beleiret dag og natt søylen for å bevitne hvordan han tygde på sitt daglige salatblad. For bare en gang i uken fikk han heist opp litt mat, og bare sjelden unnet han seg søvn. Dag og natt tilbrakte Simeon på søylen, uten ly mot sol eller regn, hete eller kulde, i streng faste og gjerne med armene utstrakt i bønn. Hver dag bøyde han hodet gjentagne ganger i bønn; en besøkende talte til 1244 ganger på én dag.

To ganger pr dag sto han til tilhørernes rådighet, underviste, formante og besvarte spørsmål. Han var full av vennlighet og medfølelse, og hans samtaler og belæringer var praktiske, preget av sunn fornuft og fri for fanatisme, til tross for den ekstreme måte han selv levde på. Han advarte mot sverging, gambling og åger, og ba menneskene heller vende sin oppmerksomhet mot rettferdighet, bønn og nestekjærlighet. Han ble anledning til at mange hedninger omvendte seg til kristendommen etter å ha sett og hørt ham, særlig blant de arabiske beduinene.

Hans ry ble spredt langt utenfor Syria, og folk som ikke kunne gjøre den lange reisen, konsulterte ham pr. brev. I en tidsalder og et land med tøylesløshet og luksus vitnet Simeon om kravet om godhet og uselviskhet på en så slående møte at ingen kunne unngå å legge merke til det. Han ga et unikt og vedvarende vitnesbyrd om behovet for bot og bønn, men hans måte å leve på var samtidig utfordrende, frastøtende og ærefryktinngytende. Fastetiden var alltid en tid for ekstrem askese, og i de siste 40 årene av sitt liv spiste han aldri under fasten. De to første ukene lovpriste han Gud oppreist, de to neste sittende, de to siste liggende på grunn av den økende utmattelsen etter den totale fasten.

Det sies at de strenge munkene i et nærliggende kloster ville finne ut om Simeon kanskje ble drevet av åndelig hovmod til å vise frem sin botgjøring på en så uvanlig måte. Derfor sendte de den yngste novisen til ham med befaling om umiddelbart å klatre ned. Uten et ord slapp Simeon ned en taustige og begynte å klatre ned. «Du får bli der du er», sa novisen, «din lydighet beviser at du er drevet av Guds Ånd».

I år 459 døde han, noen kilder sier 25. juli, andre 1. september (2. september og 24. juli nevnes også). Han døde knelende på sin søyle, tilsynelatende i bønn; det tok tre dager før tilskuerne skjønte at han var død. Det brøt ut alvorlig uro med kamp om den helliges legeme, og myndighetene måtte gripe inn. Han ble gravlagt i Antiokia, fulgt av provinsens biskoper og mange av de troende.

Keiser Zenon (474-91) bygde et kloster på stedet hvor han hadde levd, og rundt søylen ble det bygd den prektige valfartskirken Kalat Simân, som med sin lengde på 100 m og bredde på 88 var en av den kristne oldtidens største kirker. Midt i de imponerende ruiner kan foten av en søyle ennå ses, angivelig Simeons. Søylen var omgitt av en oktogonal plass som ble omsluttet av fire treskipede basilikaer.

Det gikk ikke lenge før det sto menn oppe på søyler overalt i den syriske ørken; selv askese kan bli en motesak. De mest berømte av Simeons etterfølgere var de hellige Simeon Stylitt den Yngre (d. 592) og Daniel Stylitt (d. 493). Simeons eksempel har alltid siden vært forlokkende for etterfølgere; enda på 1800-tallet fantes det stylitter. I Meteora i det sentrale Hellas finnes det fremdeles klostre som ligner moderne arvtakere etter stylittenes søyler - med hvert sitt hus kneisende på toppen av en massiv bergtind.

Simeons fest er den 5. januar i vest, mens han i øst minnes den 1. september. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Deler av hans ben kom til Konstantinopel, og det befinner seg relikvier i Firenze og Venezia. Simeon fremstilles nesten alltid på sin søyle.”

Kilde: http://www.katolsk.no/biografi/sstylite.htm, lest 17.06.2010