Aristides' apologi om kristendom og de kristnes livsførsel

”Aristides' apologi” er en del av skriftsamlingen ”De apostoliske fedre”, en samling tekster fra det 1. og 2. århundre som i dag blir regnet som den eldste kristne litteratur etter Det nye testamente. Den første oversettelsen av denne boken på norsk ble gitt ut som en del av serien "Vidnesbyrd av Kirkefædrene" i perioden 1880-1894. Aristides skal ha vært en filosof fra Aten, og forskerne mener at apologien er skrevet en gang mellom 138 og 147 (Baasland & Hvalvik, 1984, s. 7 & s.224-225).”

 

Aristides' apologi om kristendom

og de kristnes livsførsel

 

De kristne regner sin herkomst fra Herren Jesus Kristus. Han, den høyeste Guds Sønn, steg ned fra himmelen i Den Hellige Ånd for å frelse menneskene. Født av en hellig jomfru i renhet, uten sæd, tok han på seg kjød og åpenbarte seg for menneskene, for å kalle dem tilbake fra flerguderiets  villfarelse. Etter å ha fullført sitt underfulle oppdrag, led han døden på korset, av egen vilje, som ledd i en stor frelsesplan. Men tre dager etter oppsto han fra de døde og fór opp til himmelen. Om hans underfulle liv på jorden kan du lese, Herre Konge, i de såkalte hellige evangeliske skrifter - om du skulle komme over dem. Denne mann hadde tolv disipler, som etter hans oppstandelse dro ut i verden og forkynte hans storhet - liksom en av dem reiste omkring i vårt land og utbredte den sanne lære. Og de som nå tjener den rettferdighet som apostlene forkynner, kalles derfor kristne.

Og disse er det som fremfor alle andre folk på jorden har funnet sannheten. For de erkjenner Gud som alle tings opphav og skaper ved den enbårne Sønn og Den Hellige Ånd, og noen annen gud enn ham dyrker de ikke. De har Jesu Kristi bud preget i sine hjerter og holder seg til dem, i forventning om de dødes oppstandelse og livet etter dette. De bryter ikke ekteskapet, de driver ikke hor, de vitner ikke falskt og de begjærer ikke andres eiendom, men ærer far og mor, elsker sin neste, dømmer med rettferdighet, og det de ikke vil skal gjøres mot dem, gjør de ikke mot andre. De formaner dem som gjør dem urett og gjør dem til sine venner, de streber etter  å gjøre vel mot sine fiender, de er saktmodige og milde og avholder seg fra all uren omgang og enhver form for lastefullhet. De ringeakter ikke enker og krenker ikke farløse. Den som har, gir av et godt hjerte til den som intet har, og ser de en fremmed, tar de ham inn i sitt hus og viser glede som over en virkelig bror. For de regner brorskap ikke etter blodsbånd, men åndsfellesskap. De er rede til å ofre livet for Kristus og holder urokkelig fast ved hans bud, idet de lever fromt og rettskaffent, slik som Gud Herren har pålagt dem, og takker hver time på dagen for all mat og drikke og andre goder.

Dette er den virkelige Sannhetens vei. Den leder dem som følger den til det evige rike i det kommende liv som Kristus har forkynt. Og for at du skal vite, Herre Konge, at jeg ikke har funnet på dette av meg selv, så les de kristnes skrifter - og du vil finne at jeg taler intet annet enn sant.

Stor innsikt har således din sønn vunnet, og på rette måte har han lært å tjene den levende Gud, slik at han kan oppnå frelse i det kommende liv. For stort og vidunderlig er det som sies og gjøres av de kristne; ikke menneskers ord taler de, men Guds. Alle andre folk farer vill og fører vill, der de vandrer i mørke og raver omkring som drukne.

Her ender min tale til deg, Herre Konge, og det er Sannheten som har lagt den i min munn. La så dine uforstandige vismenn holde opp med sine fruktesløse angrep på Herren. Det ville gavne dere å ære vår skaper og gi akt på hans udødelige ord, slik at dere unnslipper dom og straff og kan vise dere som arvinger til det uforgjengelige liv.

 

Kilde: Baasland, Ernst  & Hvalvik, Reidar. (1984). De apostoliske fedre. Oslo: Luther Forlag. (s. 235-236)

Aristides’ apologi som en

del av ”Barlaam og Josafat”

”Barlaam og Josafat” var en meget populær middelalder-legende. ”Barlaam og Josafat” var en kristen bearbeidelse av en opprinnelig indisk legende om Buddha, og i dette skrift var altså Aristides’ apologi blitt innarbeidet. Aristides’ apologi ble ifølge forskere sannsynligvis skrevet mellom 138 og 147.

Historien er i korte trekk følgende: En østerlandsk konge, Abenner, forfølger de kristne, særlig munker, som han prøver å fordrive fra India. Astrologer spår en lysende fremtid for hans sønn, Josafat, men legger til at han vil komme til å bli en kristen. Fast bestemt på å hindre dette, holder kongen sin sønn isolert i et praktfullt slott, hvor denne verdens ulykker – sykdom, død og fremfor alt kristendom ikke skal trenge inn. Men total innesperring er ikke mulig i det lange løp; prinsen kommer ut, får se syke og gamle mennesker, og gleden forsvinner fra hans liv. En munk i ødemarken, Barlaam, får nyss om prinsens tilstand og kommer forkledd som handelsmann til slottet under påskudd av å ville vise ham en kostbar perle. Prinsen blir omvendt og døpt, og munken forsvinner tilbake til ødemarken. Kongen prøver i raseri og sorg å rokke ved sønnens tro, men forgjeves. Til slutt er det én som vet råd: En gammel mann, dyktig skuespiller og inntil forveksling lik munken Barlaam, skal stå fram offentlig og forsvare kristendommen, men gjøre det så dårlig at prinsen kommer på bedre tanker. På den fastsatte dag tilkalles den gamle, Nachor, han åpner munnen for den planlagte tale, men helt andre ord strømmer ut: ”Ved Guds forsyn, Herre Konge,…”, og Aristides’ apologi vinner ikke bare Nachor selv, men kongen og alt hans folk for den sanne tro (Baasland & Hvalvik (red.), 1984, s. 223-224).