Tirsdag 22 Oktober
Markion - Skipsrederen som lærte feil
Brynjar Haraldsø skriver:
"Markion vet vi ikke så mye om, men han var sønn av en biskop i Synope ved Svartehavet. Opprinnelig var han skipsreder og tjente stort på det, men han hadde også sterke teologiske interesser. I sine heimtrakter vant han ikke tilslutning for sine teologiske synsmåter og skal ha blitt utestengt fra nattverden av sin egen far.
Omkring 140 er han kommet i Rom, blitt med i menigheten der og har gitt menigheten en stor pengegave. Etter alt å dømme har han valgt denne store og sentrale menigheten som en slags base. Det var nemlig her han gjorde ferdig det endelige utkastet til sitt teologiske system eller reformprogram. Hans strategi må ha vært å vinne denne store, sentrale og kirkelig viktige menigheten for sitt syn for dermed å kunne få større slagkraft ellers i kirken. Men da han i 144 presenterte sin teologi for menigheten i Rom, ble han avvist. Reaksjonen var så sterk at han ble utelukket av kirken samtidig som han fikk tilbake gaven han tidligere hadde gitt til menigheten.
Det gikk som så ofte ellers i kirkens historie. Da denne evnerike, kunnskapsrike, overbeviste og entusiastiske avvikeren, ble kastet ut, var det mange som fulgte ham, og han ble opphavsmann til en motkirke som vokste ganske raskt. Markionittiske menigheter oppstod både i vest og øst i Romerriket, og enkelte av menighetene ble meget store. Denne kirken hadde både biskoper og presbytere, men som kirkesamfunn ble den aldri stor og bestod bare i et par hundre år. På 200-tallet gikk en del opp i manikeismen, og på 300-tallet ble resten av den under det kristne keiserdømmet rammet av de antikjetterske lovene som ble vedtatt, og dermed var denne kirkens tid ute. Hva var det Markion forfektet?
Markion mente at det på et tidlig tidspunkt hadde foregått en judaisering av kristendommen ved at jødiske tanker hadde fått innpass i tro og lære. Denne oppfatningen har sammenheng med hans syn på Det gamle testamente, som han mente bare var jødenes bok og ikke hadde noe med kristendommen å gjøre. Det samme gjaldt Det gamle testamentets Gud, som ikke hadde noe med Jesu Kristi Far å gjøre, for de var to forskjellige guddommer. Det gamle testamentets Gud var ifølge Markion en laverestående guddom som hadde skapt verden og ansvarlig for at den var ond. Det gamle testamentets messiasprofetier hadde ingenting med Jesus Kristus å gjøre. Når jødene hevdet at Messias ennå ikke var kommet, så hadde de rett i det, for denne messias skulle være en jødisk krigerkonge, noe Jesus slett ikke var.
Dette synet utelukket at Det gamle testamente kunne høre med til den kristne kirkes hellige skrifter. Bare nytestamentlige skrifter kunne ha en slik stilling, mente Markion. Men judaiseringen hadde rammet kirken allerede i de nytestamentlige skriftene. Apostlene hadde kort og godt ikke forstått at Jesus representerte Den ukjente gud. I gjenfortellingen av det som skjedde, hadde de knyttet den forbindelsen til Det gamle testamente som finnes i evangeliene. Den eneste som hadde forstått Jesus rett, var apostelen Paulus. Det problemet at også Paulusbrevene har mye som viser at Paulus anerkjente Det gamle testamente som autoritet, løste Markion ved å hevde at det opprinnelig ikke hadde stått der, men var lagt til senere (interpolert).
Konsekvensene av dette var at all judaisme måtte fjernes fra de nytestamentlige skriftene ved en kritisk gjennomgang. Som hellige skrifter for kirken valgte Markion Evangeliet etter Lukas og ti av Paulusbrevene. Alle disse elleve skriftene ble renset for judaisme, og slik oppstod Markions kanon.
Markions forståelse av Gud og skapelsen er tydelig påvirket av det vanlige hellenistiske gudsbegrepet. Derfor ligner det på gnostisismens gudsbegrep. Men Markion var ikke gnostiker. Vi kan si at Markion var en radikal bibelkritiker. Markion utfordret kirken både med hensyn til skapelsesteologien og i spørsmålet om hva som er hellige skrifter i kirken og hører med til kirkens kanon (Haraldsø, 2001, s. 26-27)."