Konstantin - Keiseren med et kall fra Gud

Brynjar Haraldsø skriver:

"Viseregenten i vestriket, Konstantius Chlorus, sørget for at den diokletianske forfølgelsen bare ble delvis eller symbolsk gjennomført i Gallia (Frankrike) og Britannia, som var hans ansvarsområde. Hans sønn Konstantin hadde fått sin politiske og militære skolering ved Diokletians hoff, men ble ikke valgt som farens etterfølger da han døde i 306. Konstantin aksepterte ikke denne forbigåelsen og tok makten både i Britannia og Gallia. Med dette som utgangspunkt satte han seg som mål først å bli keiser i vest og deretter enehersker i Romerriket. Alt i slaget ved den milviske bro ved Rom i 312 slo han Maxentius, som var keiser i vest, og var dermed enehersker i vestriket. Konstantin inngikk et forlik med keiser Licinius i østriket slik at de delte makten mellom seg. Sammen kom de med ediktet i 313. et samarbeid som begynte bra, utviklet seg etter hvert til et motsetningsforhold. I 324 kom oppgjøret mellom dem. Konstantin vant en overlegen seier og ble enehersker i riket.

Da Konstantin vant slaget ved Rom i 312, oppstod snart den mening at det var den kristne gud som hadde gitt ham seier, fordi han hadde stilt seg under denne gudens vern. Når Konstantin gikk over til kristendommen, og i hvilken grad han selv var en kristen, er et historisk omstridt spørsmål. Sikkert er at han prioriterte kristendommen fremfor andre religioner. I 321 gjorde han søndagen til fridag, og hans støtte til kirke og kristendom ble konsekvent gjennomført. Han ga gaver til kirken, ga det kristne presteskapet fordeler, tilkjente biskopelige domstoler en viss sivilrettslig myndighet, lot kirken få arverett, finansierte kirkebygging av "statskasse", ga sine sønner en kristen oppdragelse og leste selv mye i de bibelske skriftene.

Opprinnelig har Konstantin fulgt sin far i religiøse spørsmål og holdt seg til en filosofisk preget solmonoteisme med sterk kritikk av den hedenske polyteismen. Han har tidlig vist sympati for kristendommen. En tilsvarende sympati gjorde nok at hans far i sin tid ikke viste noen iver for å gjennomføre de diokletianske ediktene om å forfølge de kristne. Konstantin har sikkert svært tidlig forstått at det politisk sett var uklokt å bekjempe kirken og klok politikk å samarbeide med den. Han har sett positive ting ved kirken. Han har ment at de holdningene kirken skapte hos folk ved sin etiske forkynnelse, var til gagn for staten. Han har også sett at kristendommen kunne være med på å skape enhet i et rike som var splittet internt og truet av fiender utenfra. Det er slike forhold som har vært grunnlaget for den bedømmelsen av Konstantin at hans kristne engasjement bare var klok politisk taktikk. Når han grep inn i lærestrider i kirken, var det etter denne vurderingen ikke for kirkens skyld han gjorde det, men for statens skyld. Han måtte ha en enig kirke for at den kunne være et solid enhetsbånd for staten.

(...)Det er neppe noen tvil om at Konstantin også har tenkt politisk, men hans personlige kristne engasjement er for sterkt og markert til at han bare skulle ha utnyttet kirke og kristendom til sin maktpolitikk. Mye taler for at de historikerne har rett som hevder at det sentrale for Konstantin var hans kallsbevissthet. Han mente han var kalt av Gud til å samle, lede og styre Romerriket, og derfor ga han denne Guds kirke gode kår og sluttet seg selv til den troende flokken (Haraldsø, 2001, s. 35-36)."