Torsdag 21 November
Roberts Liardon forteller fra sin tur til Himmelen i 1973
Roberts Liardon forteller fra
sin tur til Himmelen i 1973
Roberts Liardon skriver:
”Først må du vite hvordan jeg vokste opp, slik at du ikke tror at jeg er kommet fra en annen planet. Jeg vokste opp i en familie hvor alle var pinsevenner, og vi bodde i Tulsa, Oklahoma. Min mormor, som bodde hos oss, sørget for at jeg tilbrakte mesteparten av tiden på mine knær. Hun sa at jeg måtte be, be, be, be, be.
Hun satte på stoppeklokka, og sa: ”Ett kvarter!” Og hvis jeg ikke ba i ett kvarter, tok hun fram ”pisken” til jeg var ferdig med å be. Hun sa:
-Hvis du vil gjøre noe for Gud, må du be.
Så hun lærte meg å be.
Mormor fikk jeg også til å lese i Bibelen. Hvis jeg ikke leste mine fire kapitler per dag – slik at jeg kom igjennom hele Bibelen på ett år – ”truet” hun meg til å lese.
En sommerdag i 1973, da jeg var 8 år gammel, gikk jeg inn på rommet mitt for å lese mine fire kapitler i Johannes evangelium. Jeg la meg ned på senga. Men så snart hodet mitt traff puta, forsvant ånden min fra kroppen. Jeg gikk hurtigere enn lysets hastighet. Du skjønner, når du går hurtigere enn lysets hastighet, går du inn i Åndens verden.
Jeg tenkte: ”…dette er bortrykkelsen! Det har skjedd!”
Jeg så meg om til høyre og venstre, men jeg så ingen. Da tenkte jeg: ”Nei, dette er nok ikke bortrykkelsen. Mormor ville i alle fall ha vært her!”
Jeg visste ikke hvor det bar hen. Jeg svevde ett eller annet sted i Universet, og det gikk hurtig. Jeg passerte mange ting i den første himmel som er rundt jordens atmosfære. Så landet jeg utenfor den største porten jeg noen gang hadde sett i mitt liv. Den var veldig høy og bred. Og denne porten var en eneste perle tvers igjennom. Det fantes ikke en skramme eller et merke på den.
På kantene var det hugget ut et mønster, men resten var en skinnende, glødende hvithet av rettferdighet. Jeg ristet meg selv for å se om dette var en drøm. Jeg fant ut at det måtte være virkelig, da ørene mine oppfattet ordene: ”Dette er en av portene.”
Jeg så Jesus
Jeg snudde meg, og der sto Jesus Kristus i all sin herlighet! Det er en ting å se Jesus, men noe helt annet å se Jesus i all Hans herlighet og all Hans ære.
Mange mennesker har spurt meg om hvordan Jesus ser ut.
Han er ca 180 cm høy, og Han har rødbrunt hår. Det er ikke for langt og ikke for kort. Han er en fullkommen mann. Hva du enn legger i uttrykket fullkommen mann, så er det slik Jesus er. Han er fullkommen i alt – måten Han ser ut, Hans tale – alt. Det er slik jeg husker Ham.
Jeg falt på mine knær. Tårene begynte å strømme nedover kinnene mine. Jeg klarte ikke å holde dem tilbake. (Guds herlighet vil gjøre at du gråter i Hans nærvær.)
Hver gang Jesus taler, er det som piler av tro, drevet av kjærlighet, treffer deg og eksploderer på innsiden av deg. Det frambrakte tårene. Jesus sa: ”Nå må du slutte å gråte. Vi skal gå gjennom Himmelen. Jeg vil ta deg med på en tur rundt i Himmelen fordi jeg elsker deg så høyt.” (Husk, Gud gjør ikke forskjell på folk. Han elsker deg like høyt som Han elsker meg. I Hans øyne er det ingen forskjell på deg og meg.)
Tårene begynte å strømme nedover ansiktet mitt igjen. Han sa: ”Du behøver ikke å gråte mer, men et ansikt fylt av glede, ville gjøre meg glad.” Så lo Han, og jeg lo med. Jesus kom bort til meg og tok meg opp. Han tørket tårene fra øynene mine.
Jeg så mer inngående på de tingene som omga meg. Stedets skjønnhet overrasket meg. Vi har ikke ord som kan beskrive det. Så førte Jesus meg gjennom porten. Han ba ikke noen om å åpne den, Han trykket ikke på noen knapp. Porten bare løftet seg, og vi gikk igjennom.
Gullgater
Det første jeg så i Himmelen, var gullgater med fortau av gull. Fortauene var kantet med blomster i alle regnbuens farger. Jeg tenkte: ”Hvis dette er Himmelen, så er det gater av gull jeg står på!”
Jeg så ned og løp bort til gresset. Jesus snudde seg for å si noe til meg, men jeg var borte. Jeg sto på gresset med øyne og munn vid åpne av overraskelse. Jesus spurte: ”Hva gjør du der borte?”
Jeg spurte med ett ord: ”Gullgater!” (Noen av gatene så ut som det gullet vi har på jorden, men det var andre deler som var like klare som krystall; jeg kunne se gjennom dem.)
Jesus lo og lo. Han lo så høyt at jeg trodde ikke Han skulle stoppe. Så sa Han: ”Kom her.”
Jeg svarte: ”Nei, disse gatene er av gull. Jeg kan ikke gå på dem! Den eneste formen for gull jeg har sett, har vært ringer på menneskers fingre. Jeg kan ikke gå på disse gatene.”
Men Jesus vinket på meg og sa at jeg skulle komme. Han lo høyere da Han gikk bortover til meg for å få meg inn på gaten igjen.
Han sa: ”Disse gatene er til for mine brødre og søstre. Du er min bror, så gled deg over dem.”
Da jeg gikk videre bortover, merket jeg at atmosfæren i Himmelen var vidunderlig, fordi den var ladet med Åndens frukt, spesielt kjærlighet, glede og fred.
Vinden i Himmelen var fylt av Guds salvelse. (Noen ganger når mennesker ber for deg, er det som om du får ”åndelig gåsehud” over hele deg, eller du kjenner et støt eller en varm strøm. Hver gang det blåser på deg i Himmelen, kjennes det slik.)
Mange ganger snakker vi om ”herlighetsskyer” som kommer til syne på møter eller gudstjenester. Skyene i Himmelen er herlighetsskyer.
Alt i Himmelen har en mening. Jeg forstår ikke hensikten med herlighetsskyene, men de er virkelig noe å se.
Vi gikk forbi steder, bygninger og små kontorer. Bygningene var for den forretningsvirksomhet som foregår i Himmelen. Jeg så mennesker komme og gå for å ta seg av sine gjøremål. De smilte fra øre til øre.
Noen sang sanger jeg kjente igjen fra jorden, og noen sang himmelske sanger som har en himmelsk betydning. De bar små pakker, og noen hadde pakker til personlig bruk. Jeg så en kvinne som gikk inn i en forretning. Jeg vet ikke om man må betale penger for varene i Himmelen, men jeg vet det er forretningsdrift i Himmelen. Denne kvinnen kom med sin lille pakke med varer, og hun gikk ut igjen med en bok.
Bøker og musikk i Himmelen
Det er bøker i Himmelen som finnes her på jorden også, fordi mennesker har betalt prisen for å skrive dem, og det er sanger som mennesker synger i Himmelen som vi synger her på jorden.
Det er også bøker og sanger i Himmelen som enda ikke har kommet til jorden, fordi intet menneske enda har betalt prisen for dem. Vi må betale prisen for å komme inn i Åndens rike. Det er en pris som må betales. Det er krav som må oppfylles.
Jeg tror at grunnen til at så få har vært i Himmelen, er at folk ikke har betalt den åndelige prisen det koster å komme dit, de ville ikke kunne håndtere en slik visjon, eller de ville fordreie historien.
Hvis menneskene oppfyller de åndelige kravene, vil Gud ta dem opp til Himmelen, la dem se seg omkring, og sende dem tilbake.
Forbered deg på å høre flere mennesker som meg selv, fortelle deg hva de så i Himmelen, for flere mennesker betaler prisen og vil få se Himmelen.
I Det nye testamentet står det at det er bare én familie i Himmelen og på jorden (Ef 3, 15). Det står ikke at det er én familie i Himmelen og en annen familie her nede. Det er bare én familie i Himmelen og på jorden.
Hvis vi beveger oss over i Åndens verden – hvis vi vandrer i Ånden – kan vi høre den familien synge disse sangene, og vi kan synge med dem. Vi kan høre dem lese disse bøkene slik at vi kan skrive dem for menneskene her på jorden. Det er slik de er skrevet.
Jeg har lest mange bøker her på jorden som også finnes i Himmelen. Jeg så altså denne kvinnen ta en bok, men jeg kan ikke fortelle deg hva bokens tittel var, for jeg får ikke lov til det. Du skjønner, det var noen ting Jesus Kristus sa at jeg ikke skulle fortelle enda.
Det tok åtte år før jeg overhodet nevnte noen ting om at jeg hadde vært i Himmelen. Jeg fortalte det ikke til et menneske. Jeg kunne nesten ikke tenke på det. Jeg var redd for å fortelle noen at Jesus hadde tatt meg opp til Himmelen, fordi jeg ikke visste hvorfor Han hadde gjort det.
Nå har jeg funnet ut hvorfor: Jeg tror det er på grunn av min bedende mormor at Han tok meg opp! Mormor lå på sine knær og ba:
”Gud, ta tak i Roberts. Ta tak i ham, Gud. Ta tak i ham, ta tak i ham, ta tak i ham.”
Og Gud tok tak i ham! Gud tok tak i ham og tok ham til Himmelen.
Og vi gikk gjennom byen. Du forstår, Jesus Kristus er en person som man kan snakke med. Han er en venn. Han er ikke en fjern Gud bortenfor alle blåner. Hvis vi kan innse at Han også lever her nede – Treenigheten bor her – kan vi gå og snakke med Ham og lytte til Ham her nede – ikke høyt oppe i Himmelen. Og straks du forstår dette, vil du leve rett, du vil snakke rett, og du vil oppføre deg rett, for du ville ikke ønske å gjøre noe som vil skade Treenigheten eller såre deres følelser. Du skjønner, Treenigheten har følelser, men de lar seg ikke styre av dem. Forstår du det? Treenigheten har følelser, men de lar seg ikke styre av dem.
Mens vi gikk videre gjennom denne lille byen, så jeg gateskilt. Jeg husker ikke navnet på gaten, men vi tok til høyre opp en ny gate.
En himmelsk bolig
Jeg kunne se et stort hus ovenfor trærne. Det var en herskapsbolig.
Jesus snakket med meg hele tiden mens vi gikk mot herskapsboligen. Han gikk bort til døra og banket på. (Menneskene i Himmelen er høflige. De er ikke uoppdragne. De flyter ikke rett gjennom veggene dine!)
Jesus ventet omtrent tre minutter, og så banket Han igjen for å se om noen åpnet døren. Du ville tro at hvis Jesus Kristus, Herlighetens Konge, kom til din dør og banket på, ville du åpne første gang Han banket, men det gjorde ikke de.
En liten mann åpnet døra, stakk hodet ut og sa: ”Hvordan står det til, Jesus – og hvordan har du det, Roberts?”
Det skremte meg. Jeg holdt nesten på å stikke av! Hvordan visste den mannen hva jeg het? Ingen annen enn Jesus kjenner navnet mitt!
Det var merkelig, men jeg oppdaget at alle i Himmelen kjente navnet mitt. De kunne spørre: ”Hvordan står det til, Roberts?” De snakker slik vi snakker. (Jeg lærte at vi beholder vårt eget navn, og vi får et nytt i Himmelen).
Jeg så sjokkert opp på denne mannen: ”Jo, takk, jeg har det OK.” Så ba han oss komme inn. Du må huske at når du kommer til Himmelen, vil du ikke ha den alderen du har i det naturlige; - du vil få den alderen du har åndelig, i det indre menneske, det virkelige deg.
Fordi jeg bare var på besøk, gikk jeg fram og tilbake fra min åndelige alder til den naturlige, som på den tiden var 8. Jeg var imidlertid betydelig eldre i Ånden, fordi jeg var blitt undervist i åndelige sannheter av en bedende mormor og mor. Så mesteparten av tiden i Himmelen var jeg ikke 8 år, jeg var omtrent 33 år. Jeg bare visste det, og det var også slik kroppen min så ut.
Det så ut som om alle hadde en kropp som var i trettiårsalderen. Det er ingen tvil om det, fordi Bibelen sier at vi skal bli lik Ham (1 Joh 3, 2). Og det var slik Jesus var da Han forlot jorden – Han var i trettiårsalderen – så vi skal også ha den alderen. Jeg så ingen barn, men jeg antar at de var i en annen del av Himmelen.
Jesus og jeg gikk inn i boligen og satte oss ned. Sofaene i Himmelen er svært annerledes enn våre. Noen ganger er møbler på jorden svært ubekvemme. I Himmelen kommer bekvemmeligheten løpende mot deg. Den strekker seg mot deg og omfavner deg!
Jeg satte meg ned i en stor fløyelssofa - den var levende – og bekvemmeligheten bare strakk seg mot meg og omfavnet meg. Jeg satt så godt, jeg behøvde ikke å bevege meg en eneste gang.
Mens vi satt der, spurte menneskene spørsmål som i en vanlig samtale. Vi snakket om hvordan Himmelen og Jorden beveger seg sammen, for alt skjer først i Åndens verden, før det skjer i det naturlige. (Dere bønnekjemper vet hva jeg mener. Du må først føde noe i Ånden, og fortsette å tro det, før det skjer i det naturlige).
Da vi var ferdige med vår samtale, reiste vi oss og gikk gjennom huset. Og huset var nøyaktig likt våre hus på jorden, men allting var fullstendig perfekt. Og det var kjempestort. Det var gardiner foran vinduene.
På innsiden var huset dekorert med møbler. Malerier som lignet vår moderne kunst, familiefotografier og planter. I tillegg var huset fylt med det vi vil kalle luksus og noen ting jeg ikke kjente igjen.
Alle har sin egen bolig i Himmelen. Det var forskjellige rom i boligen, som spiserom, stue, kjøkken og ”hyggerom”. Det var også en annen etasje, og jeg er sikker på at de har soverom der, men jeg var ikke oppe og så.
Jeg fikk en stor frukt. Den så ut som et eple og den var aldeles nydelig på smak.
Da vi sa adjø til menneskene i boligen, klemte og kysset de oss, og vi gikk ut bakdøra – jeg vet ikke hvorfor.
Det er dyr i Himmelen
Vi gikk over noen bakker, og jeg la merke til flere ting i Himmelen. Mange mennesker ønsker å vite om det er dyr i Himmelen. Ja, det er det – alle slags dyr – alt fra A til Å. Hvorfor skulle de ikke være der? Jorda var skapt etter mønster fra Himmelen, så hvis jorda har dyr, må Himmelen også ha dyr. Jeg så en hund, en geitekilling og en stor og sterk løve.
Det var fugler som sang i trærne – store fugler og små fugler – og de sang alle sammen den samme sangen. Etter at de var ferdige med å synge, hørtes det ut som om de snakket sammen. Det var også andre dyr i Himmelen, men jeg så dem på lang avstand, og kunne ikke identifisere dem.
Dyrene verken løp fra menneskene eller prøvde å angripe dem. De var rolige og fredelige. Du forstår, frykt finnes ikke i Himmelen. Guds nærvær er så sterkt, at frykt, forvirring, tvil, sykdom og bekymring er borte. (Du mister de tingene på veien til Himmelen).
Mens vi spaserte, så jeg også trær – Himmelens trær. Og bladene på trærne svingte fram og tilbake, de danset og priste Herren. De ble helt ville! De oppførte seg som om det blåste en sterk vind.
Gresset jeg gikk på var grønt, og det var det grønneste grønt. Gresset var svært mykt. Når jeg hadde gått på det, reiste det seg øyeblikkelig opp igjen, slik at fotsporene mine ble borte.
Du behøver aldri å slå plenen i Himmelen. Det hadde samme lengde hele tiden. Hvis et løv faller ned på bakken, forsvinner det. Det finnes ingen råtten frukt på trærne. Det er heller ingen misfargede blader eller brukkne grener. Alt er fullkomment i Himmelen. Det er ikke en eneste ting som er feil. Det finnes ikke et eneste problem i Himmelen, og du kan ikke skape et problem i Himmelen. Det finnes ingen tvil og vantro i Himmelen, fordi Livets Kilde er der. Alle de levende finnes der.
Heller Himmelen er full av Guds godhet. Når du ser på en lyspære, ser du det sterkeste lyset rundt pæren. Slik er det også med Gud: Den sterkeste kraft, det sterkeste liv og den største glede er rundt Gud. Og en dag, når vi endelig skal hjem til Himmelen, vil Gud leve og bo midt iblant Himmelens folk.
Lovprisning og tårer
Jesus og jeg ble venner på turen rundt omkring i Himmelen. Vi trivdes med hverandre. Jeg var ikke det spor nervøs for hvordan jeg var kledd, hva jeg sa eller hva jeg gjorde. Jeg var kledd som alle andre.
Alle de hellige var kledd i rettferdighetens hvite drakt. Noen hadde smykker. Jeg fikk vite at de har på seg forskjellige typer skjerf – røde, gule osv. – for å pynte seg og se pene ut.
Jeg forstår ikke mennesker som tror at de ikke skal gjøre noe annet enn å flyte rundt på skyer i Himmelen. Når du kommer til Himmelen, vil du få et arbeid å utføre, med det vil være det triveligste arbeidet du noen gang har hatt. Du kommer ikke til å flyte rundt å gjøre ingenting! Det er dovenskap, og det er ingen dovenskap i Himmelen – ikke i det hele tatt!
Jeg blir opprørt når mennesker sier: ”Jeg så min lille engel”, og så har de små bilder av engler som er knapt en meter store og halvveis nakne. Nei! De så ingen engel, de så noe annet. Engler er 210-240 cm høye. De er fullt påkledde alt etter hvilket arbeide de har. Noen har vinger og noen har ikke vinger.
Idet vi gikk til vårt neste bestemmelsessted, presenterte Jesus meg for flere av menneskene fra tidligere tider. Vi snakket om ting som hadde hendt gjennom historien og om ting som skulle skje i fremtiden.
Lovsangsgudstjenesten
Snart fikk jeg øye på en stor bygning som lignet på et konferansesenter på jorden. Tusen på tusen av hellige gikk inn. Rundt bygningen var det en sirkel som glødet av lovsang.
Jesus og jeg ble møtt av to engler som eskorterte oss fram til den andre benkeraden, hvor to stoler var reservert for oss. Menneskene hilste oss på veien ned til stolene våre. De tok oss i hendene og kysset oss. Det fantes ikke et trist ansikt i hele bygningen.
Du kunne tro vi var med på en familiesammenkomst hvor folk ikke hadde sett hverandre på hundre år. De klemte og kysset hverandre, og spurte: ”Hvordan har du det? Ære være Gud!”
Disse menneskene var behersket av en kjærlighetens ånd! De elsket alt og alle. De brydde seg ikke om hvordan du så ut eller hvor du kom fra; de bare elsket deg. Alt de gjorde var motivert av kjærlighet.
Så snart vi var kommet ned til den andre raden og satte oss ned, falt en hellig stillhet over hele auditoriet. Fra høyre side av scenen kom 500-600 lovprisere. (De var ikke engler, for engler er kledd annerledes). Du kunne høre en nål falle.
Lovpriserne var kledd som et svært høytidelig kor her på jorden. De hadde kordrakter – håret var gredd – og alt var helt fullkomment. De gikk fram på scenen og smilte. Så, plutselig, begynte de å prise Gud, og de mistet all likhet med et formelt kor!
Hendene deres reiste seg, stemmene ble løftet i lovprisning og føttene deres danset. Det var hundre ganger bedre enn våre lovprisningsgudstjenester på jorden! De ble fullstendig ville når de priste Gud. De var over alt.
Så stemte forsamlingen i. De var heller ikke tilbakeholdne når det gjaldt å prise Gud. De løftet hendene, priste Gud og hoppet opp og ned. Alt i dem priste Herren. Det virket som om denne uavbrutte lovprisningsgudstjenesten varte i to timer. Det var ingen leder, naturligvis. Lovprisning er en substans. Hvis den ikke bare er en handling man gjør fordi man må, er den synlig – man kan se den.
Jeg så all lovprisningen komme ut av menneskenes munner som glødende, sterk gul damp som samlet seg øverst i bygningen. (Da vi var ferdige, fløy lovsangen ut gjennom toppen av bygningen og til Tronrommet).
Jeg var ikke stum – jeg deltok også i lovsangen. Da jeg så på Jesus, sto Han der og smilte fra øre til øre, og gledet seg over alt sammen! Alt skjedde anstendig og med orden, alt. Og det ble aldri noe livløst crescendo. Lovprisningen døde aldri hen; den vokste i kraft og styrke.
Problemet med våre gudstjenester på jorden, er at vi lar lovprisningen dø hen altfor raskt. Vi fortsetter ikke. Vi har ennå ikke lært lovsangens og tilbedelsens offer. Du må krysse grensen hvor det blir en glede, og når vi gjør det, vil vi se tegn og under.
Det er under tilbedelse at mirakler skjer. Fordi Gud er suveren, vil det av og til skje under mens vi lovpriser, men det vil alltid skje under tilbedelse. De mirakler jeg har sett i min tjeneste har alltid skjedd under tilbedelse, når alle gir alt til Gud.
Du må ikke holde noe tilbake. Du må gi alt du har til Gud slik at du kan motta alt Han har å gi deg. Det er ikke 50/50, det er 100/100 fra begge parter. Det er grunnen til at det er så mange skilsmisser. Begge parter tror at det i ekteskapet er spørsmål om 50/50! Du gir 50 % og jeg gir 50 %. Det er galt. Det er 100/100, og da vil du ha fullstendig framgang på alle områder.
Disse hellige i Himmelen ga sine 100 % til alt. De gledet seg stort over gudstjenesten, og de fortalte meg etterpå at de nesten ikke kunne vente til neste gudstjeneste. (Det å lovprise Gud vil også være en del av vårt arbeide når vi kommer til Himmelen.)
Plutselig ble alle svært stille. Koret gikk tilbake på plattformen, ordnet på draktene sine og gikk ut. Jesus spurte meg hvordan jeg likte gudstjenesten.
Jeg svarte: ”Jeg likte den veldig godt, men hvorfor stoppet du den?” Han svarte: ”Fordi vi har andre ting å gjøre. Nå skal vi til Livets Elv.”
Jesus gråter over vantro
Så gikk vi fra bygningen. Mens vi gikk, begynte Jesus å gråte. Jesus Kristus, Guds Sønn, begynte å gråte! Han snudde seg mot meg og begynte å felle forbønnstårer.
Noen ting er for hellige til at de kan gjentas. Jeg kan ikke fortelle det enda – men dette er en ting Han sa jeg kunne fortelle:
-Roberts, sa Han, -jeg elsker mitt folk så mye at jeg ville gå tilbake til jorden, forkynne i tre nye år, dø og gå til helvete, for et eneste menneske, hvis jeg ikke allerede hadde betalt prisen for dem, hvis jeg trodde de ville ønske å komme til Himmelen. Jeg behøvde ikke å vite at det ville lykkes, det var nok at jeg trodde de ville ønske å komme, så ville jeg gjøre det for dem, selv om de var de største syndere i verden.
Han fortsatte:’
-Jeg elsker mitt folk så høyt. Hvorfor tar ikke folk meg på ordet? Vet de ikke at jeg har all makt i Himmelen og på jorden til å understøtte det jeg sa? Det er så enkelt. Jeg gjorde det så enkelt. Hvis folk bare ville ta meg på ordet, ville jeg gjøre det.
Så gråt Han høyt og sa:
-Jeg forstår ikke hvorfor folk sier de tror jeg vil gjøre noe. Men når det ikke skjer ifølge deres timeplan, begynner de å tvile på mitt ord. Hvis de bare ville tro, og si med tillit at jeg vil gjøre det, vil jeg gjøre det når tiden er inne.
Jesus gråt over vår vantro. Han var lei seg på grunn av vår vantro. Jeg gråt også, på grunn av min egen vantro. Jeg var bare 8 år gammel, men jeg visste hva vantro var og hvordan det såret Jesus.
Jeg gjorde en avtale med Jesus, at jeg aldri skulle tvile på Hans ord og at jeg skulle la Gud være Gud. Når jeg nå er i ferd med å tenke eller si noe i vantro, husker jeg forbønnstårene som rant nedover Jesu ansikt.
Livets elv
Etter lovprisningsgudstjenesten, besøkte Jesus og jeg en sideelv til Livets Elv. Denne sideelven var knedyp og krystallklar. Vi tok av oss skoene og gikk uti.
Vet du hva det første Jesus gjorde med meg? Han dukket meg under! Jeg reiste meg opp og sprutet på Ham, og vi hadde en riktig slåsskamp i vannet. Vi sprutet på hverandre og lo. Vi gikk på innsiden av vannet, om du forstår meg.
Det var stort for meg, at Ærens Konge, Guds Sønn, tok tid til å dukke lille 8-årige Roberts i Livets Elv! Når jeg kommer tilbake til Himmelen, skal jeg sette opp et merke på det stedet. På merket skal det stå:
”Dette er stedet hvor Jesus Kristus ikke bare ble min Herre og Frelser, men også min venn.”
Ja, Han ble min venn. Nå går vi sammen og snakker sammen. Når jeg hører en god vits, kan jeg løpe til Jesus og høre Ham le av den. Og når Han har en god vits, forteller Han meg den. (Du skjønner, Gud har noen gode vitser Han kan fortelle deg, hvis du er følsom nok til å høre Hans stemme. Og de vitsene er virkelig morsomme. De er aldri kjedelige.)
Livets Elv er svært annerledes fra alt på jorden. Når du går ut i den, renser den deg. Den renser deg fra alle dårlige ting som måtte henge igjen fra ditt jordeliv, hvis det finnes noen slike. Og den gir deg liv fra sin kilde, som er Guds Tronrom. Livets Elv flyter som en fjellbekk, og den er bunnløs. Den er krystallklar tvers igjennom.
Etter at vi hadde lekt, gikk vi opp av elven, og det føltes som en stor hårtørrer blåste på oss og tørket klærne våre med det samme. Vi tok på oss skoene og gikk.
Skyen av vitner
Så passerte vi det rareste jeg noen gang har sett i mitt liv. Vi gikk langs en mur rundt byen og så noe som lignet fotballtribuner langs muren. De vendte utover – mot jorden. Det var mange mennesker på disse tribunene.
De hadde på seg alle slags små hatter. Noen så ut som baseballhatter – og de holdt små flagg i hendene. Og de ropte.
Hebreerne 12,1 snakker om; ”skyen av vitner.” Jeg så skyen av vitner. De er bevisste på hva vi gjør åndelig. Når jeg taler, for eksempel, heier de på meg og roper: ”Gjør det og gjør det, sett i gang!”
Når halvtid kommer, faller alle på kne og begynner å be. Halvtid er bønnetid. Så reiser de seg opp igjen og begynner å heie. Vi ”spiller” i en stor kamp, og vi har noen tilhengere som heier på oss. De støtter oss 100 %, og sier: ”Gå! Få tak i dem! Ta dem! Det er fint! Kom igjen!”
Hvis vi vil forstå skriftstedet om en familie i Himmelen og på jorden, kan vi lytte til hva den skyen av vitner sier, og vi kan ha framgang i alle områder av livet. Vi må rett og slett komme oss over i Åndens rike.
Velsignelser som ingen har gjort krav på
Etterpå så jeg en stor, merkelig bygning. Den var dekorert over det hele. Jeg ble veldig nysgjerrig, for det kom lyn fra baksiden av den, og jeg hørte bulder og torden innenfra. Vanligvis stilte jeg Jesus spørsmålene med hørbar stemme, og Han svarte meg med hørbar stemme. Men denne gangen tenkte jeg bare, jeg undres på hva denne bygningen er for noe, og svaret kom til meg med det samme: ”Det er Guds tronrom.”
Jeg tenkte: ”Åh!” og fortsatte å gå.
Det spesielle med denne bygningen, var syv rekker med blomster på framsiden. De omkranset veien opp til døra. Alt i Himmelen har en mening, og syv er et åndelig tall.
Fargene på blomstene skiftet stadig til alle regnbuens farger, og hver blomst, hver knopp og hvert blad var like store. Det var også tolv trær foran bygningen. Ikke trær slik vi kjenner dem på jorden, men himmelske trær: Visdommens tre som bærer visdommens frukt, Kjærlighetens tre som bærer kjærlighetens frukt, osv. Og disse trærne var plassert slik at de formet Davidsstjernen, som er et åndelig symbol. Det er en av grunnene til at landet Israel bruker dette symbolet i dag.
Jeg så to krigsengler stå foran døra. Hver av dem holdt et sverd, og bladene på disse sverdene var flammer av ild. (Du husker at Mikael er sjefen for krigsenglene.) Disse to englene står alltid på utsiden av Tronrommet med sine flammende sverd tente.
Noen ganger når Treenigheten er inne i huset og samtaler i bygningens bakre del, eller lytter til lovprisning eller rop fra menneskene, rører sverdene ved hverandre, og får stråler av lys til å slynges ut. Når noen ved en slik anledning kommer for å se Gud personlig og snakke med Ham som en venn, sier englene: ”Nei, du kan ikke komme inn akkurat nå!” Og disse skarpe stråler eller tråder av lys treffer dem. Men det er ikke et tegn på avvisning, og lyset skader ikke; det er rett og slett en påminnelse om at de ikke kan komme inn akkurat da. (Men deres bønner er imidlertid alltid hørt).
Hvorfor var Smith Wigglesworth, John G. Lake, og andre store Guds menn slik de var? Fordi de gikk og snakket med Gud. Den måten vi lærer å kjenne Gud på, er ved å be i Ånden – be i tunger. Det er direktelinjen til Tronrommet. Istedenfor å be bønner ut i lufta, trenger vi å be direkte inn i Tronrommet.
Himmelens forrådshus
Vi gikk litt videre – og dette er den mest interessante del av min historie. Jeg så tre forrådshus omtrent 500 meter fra Guds Tronrom. De var svært lange og svært brede. Det kan godt være flere, men jeg så bare tre.
Vi gikk inn i det første. Da Jesus lukket døren bak oss, så jeg sjokkert på inventaret! På den ene siden av bygningen var det armer, fingre og andre deler av kroppen. Ben hang ned fra veggene, men det hele så naturlig ut, ikke merkelig. På den andre siden av bygningen var det hyller fylt med små pakker med øyne: grønne, brune, blå, osv.
Denne bygningen inneholder alle de delene på den menneskelige kropp som menneskene på jorden trenger. Men de har ikke forstått at disse velsignelsene venter på dem i Himmelen. Det er ikke noe annet sted i hele Universet hvor disse delene hører hjemme enn her på jorden; - ingen andre trenger dem. De er for både hellige og syndere.
Jesus sa til meg:
-Dette er velsignelser som ingen har gjort krav på. Denne bygningen skulle ikke være full. Den skulle tømmes hver eneste dag. Menneskene skulle komme inn her med tro, og motta den nødvendige del til seg selv og de menneskene de kommer i kontakt med den dagen.
Disse velsignelsene som ingen har gjort krav på, er der i forrådshuset – alle kroppsdeler som menneskene trenger: hundrevis av nye øyne og ben, hud, hår, trommehinner – det er der alt sammen. Alt du trenger å gjøre, er å gå inn å ta hva du trenger, ved hjelp av troens arm. Bare be Gud om å gjøre et overnaturlig inngrep.
Venner, dere trenger ikke å gråte og be Gud lage delene, de er der allerede. Bare gå og ta dem! Du kan være ”løpegutt” og gi delene til mennesker. Men husk alltid: Jeg kan ikke skaffe deg det benet du trenger, og jeg kan ikke slå deg i hodet med det hele dagen, hvis du ikke selv tar imot. Det vil ikke gjøre deg noe godt før du tar imot.
Dørene til forrådshuset er aldri låst. De er alltid åpne, slik at de som trenger hjelp, kan komme inn. Vi skulle tømme de bygningene!
En overdose av Den Hellige Ånd
Rett før vi gikk inn i den bakre delen av bygningen, så jeg noe som lignet et medisinskap, og siden jeg var et lite barn, var jeg veldig nysgjerrig. Mens Jesus snakket med noen nede i gangen i Forrådshuset, åpnet jeg skapet og kikket inn. Jeg så noen pilleesker.
Jeg strakk hånden ut og fikk tak i en, og så på merkelappen. Der sto det FRED. Jeg tok en til, og enda en. Denne var spesiell. Det sto OVERDOSE AV DEN HELLIGE ÅND.
Jeg tenkte at i mitt hjemland vil en overdose drepe folk. Men så fant jeg ut at Den Hellige Ånd dreper ingen. Han vil bare forvandle deg!
Så det er ikke noe galt i å be Gud om en overdose av Hans Ånd! Det vil ikke skade deg – det vil alltid hjelpe deg. Så be om en overdose, - ta hele flaska!
Da Jesus så at jeg så på den flasken, lo Han. Og når Han ler, er det det mest lystige du noen gang kan se og høre. Han lener seg bakover og gapskratter. Det ser nesten ut som om Han skal bryte sammen av latter. Han lever seg inn i det! Det er en av grunnene til at Han er så sterk: Han ler så høyt. Du forstår; gleden i Herren er Hans styrke!
Så gikk vi gjennom en annen dør og så engler som arbeidet veldig intenst. De gikk til og fra, tok ut papir fra store arkivskap, ordnet dem, sjekket dem, løp hit og dit, ga dem til andre engler.
De la ikke merke til Jesus og meg, for de var så opptatte. (På grunn av alle papirene kaller jeg dette Arkivrommet).
Jesus gikk bort til et skap, trakk ut et papir som Han leverte til meg. På utsiden av papiret sto mitt navn: Kenneth Roberts Liardon. Jeg åpnet det. Inni var alle mine behov og ønsker listet opp i prioritert rekkefølge. Mine behov først, for de er viktigst, og så mine ønsker, som kan vente. De var nedskrevet fra den første dagen i mitt liv til den dagen jeg dør.
Venner, din vaktengel er ikke lenger Guds, han er din, og du har rett til å snakke til ham. Alle profetene i Bibelen snakket med engler. I det 10. kapittel snakket Daniel med engler, og vi kan gjøre det samme.
Daniel var den eneste mannen i Bibelen som snakket med de to erkeenglene, Mikael og Gabriel. Begge to kom og snakket med Daniel, og han stilte dem spørsmål.
Noen vil alltid si: ”Når mennesker snakker med engler, ender de opp med fremmede religioner.” Men hvis vi er ledet av vår ånd, vil vi være i stand til å skille mellom det som er rett og det som er galt.
Djevelen har en etterligning av alt Gud har. Du vil kjenne Herrens stemme, og du vil kjenne den ondes stemme. Det er forskjell mellom de to stemmene.
Hvordan du kan få dine behov og ønsker møtt
Hvis du vandrer i overensstemmelse med Guds lover og forordninger, vil din engel fly inn i Himmelen, finne fram ditt papir og presentere det for Gud. Og hvis du har gjort alt du kan så godt du kan, har ikke Gud noe valg – Han må tilfredsstille ditt behov.
Han vil se på ditt papir og engelen din vil si: ”Han eller hun har gjort alt det som kan forlanges av dem. De trenger det og det og det. Hva synes du, Gud?”
Og Treenigheten vil ha en konferanse og si: ”Vi vil gi dem det.”
Noen ganger vil de si: ”Vi vil til og med velsigne dem med deres ønsker.” Så vil engelen din komme tilbake til jorden med svaret (de nødvendige pengene, helbredelse eller hva som er nødvendig i din situasjon).
Men din engel må kjempe seg vei gjennom den andre himmel, eller ”ørkenen”, for å komme tilbake til jorden. Jesus sa at vi skulle kaste onde ånder inn i ”det øde sted”. Dette er den andre himmel. Det er ikke noe der som demonene kan besette. De står som sild i en tønne, og de slåss mot hverandre.
Det som driver din engel fra jorden til Himmelen og tilbake til jorden, er din munns bekjennelse og ditt bønneliv. Det er en av grunnene til at djevelen kjemper imot den vekkelse som legger vekt på troen og Ordet. Dens ledere lærer oss at det som kommer ut av vår munn (vår bekjennelse) skal skje.
Det er grunnen til at våre bønner noen ganger ser ut til å være ubesvarte. Engelen din kommer med svaret fra Himmelen til din dørstolpe – din ånd strekker seg nesten ut og griper fatt i hva Gud sa var ditt. Men så mister du det fordi du sier et galt ord, tenker en gal tanke, gjør noe galt eller stopper å be – og engelen må snu og ta med seg velsignelsen tilbake til Himmelen!
Jesus innvier meg til tjeneste
Vi gikk en stund og var stille. Så snudde Jesus seg rundt og tok begge mine hender i en av sine. Han la den andre hånden sin på hodet mitt og sa:
-Roberts, jeg kaller deg til et stort arbeide. Du vil måtte løpe som ingen annen, tale som ingen annen, være annerledes enn alle andre. Vanskelige tider vil komme, men ta dem som et springbrett, ikke som en snublesten. Gå med kraft og med tro. Jeg vil være ved siden av deg hvor du enn går. Gå, gå, gå som ingen andre har gått. Gå og gjør som jeg har gjort.
Den første gangen Jesus sa: ”Gå”, begynte salvelsen og ilden å flyte fra Ham til meg. Den gikk fra hode til fotsåle. Nå, hver gang jeg snakker om Gud, enten jeg snakker til 1 eller 3000, setter Han meg i brann. Som du leser om i Hebr 1, 7: ”Han gjør sine tjenere til en flammende ild”.
Jeg svetter faktisk og blir varm, når den flammen og den salvelsen kommer opp i mitt indre. Vi må komme inn i Guds ild, venner. Det er ilden som brenner opp alt det onde eller agnene i ditt liv og renser deg så du blir ren og hellig for Gud. Du skjønner, du kan ikke vandre inn i Guds Tronrom med synd i ditt liv. Hvis du gjøre det, vil du bli fortært av denne herlighet og denne ild.
Men hvis du vil la Den Hellige Ånds ild strømme gjennom kroppen din og rense deg, vil du være i stand til å komme fram for Gud med frimodighet, med et rent hjerte og et rent sinn. Du vil vite at du kan gå inn i Hans nærhet hvor du tilhører, uten å bli ødelagt.
Etter at Han hadde bedt for meg og innviet meg, tok Jesus et skritt tilbake. Jeg så ned på håndflatene mine. De var røde som blod.
Da Han gikk tilbake, dro Jesus ned et stort lerret, og på dette lerretet begynte Han å vise meg mitt tidligere liv fra den dagen jeg var født. Jeg var bare 8 år og hadde ikke noe særlig liv å se tilbake på, men Jesus viste meg deler av det, og Han fortsatte å vise meg mitt liv til den dagen jeg dør.
Det behøver ikke bety at du må vente på at jeg skal dø før Jesus kommer igjen, for Gud Fader er den eneste som vet når Sønnen skal komme igjen. Jesus Kristus selv kjenner ikke dagen, så Han måtte vise meg mitt liv som om Han ikke skulle komme igjen i min levetid.
Jeg tror imidlertid at Jesus vil komme igjen før jeg dør. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg ønsker å reise hjem til Himmelen og bo i min bolig og gå på gater av gull sammen med Jesus Kristus.
Så begynte Jesus å vise meg ansiktene på mennesker som skulle komme inn i mitt liv og ha stor innvirkning på meg, eller jeg skulle ha stor innvirkning på deres. Han fortalte meg fornavnene deres, og forbokstaven i etternavnet.
Jeg har møtt noen få av disse menneskene allerede. Noen har kommet og har ikke gjort det Gud hadde ment de skulle gjøre, men jeg er en type som lar Gud gjøre tingene. Jeg hjelper Ham ikke ut av ting. Hvis det skal skje, er det opp til Gud å sørge for at det skjer.
Jeg så meg selv tale på forskjellige steder, og jeg så inn i min fremtidige tjeneste. Det er ting jeg vet at jeg ikke kan si, fordi tiden ikke er kommet enda.
Jesus klemte og kysset meg. Jeg visste at jeg nå måtte gå. Jeg ønsket ikke å bli, for jeg hadde sett de sjelene som jeg skulle vinne. Det største eller mektigste mirakel er ikke at noen blir oppvakt fra de døde, det største mirakel av alle, er når noen blir født på nytt.
Jeg snudde meg for å gå ned den nærmeste gaten.
Jesus sa: ”Roberts!”
Jeg snudde meg raskt. Der sto Jesus med tårer strømmende nedover ansiktet og hendene utrakt. Han sa: ”Jeg elsker deg.” Og da Han sa det, var jeg tilbake i kroppen min (Liardon, 1989, s.5-24).”
Kilde: Liardon, Roberts. (1989). Jeg var i Himmelen. Torp: Agape Forlag.