Tirsdag 22 Oktober
Rick Joyner møtte Herren og Thomas à Kempis i en visjon
Rick Joyner møtte Herren og
Thomas à Kempis i en visjon
Rick Joyner skriver om en visjon han hadde i London:
"Jeg satt på hotellrommet mitt i London. Jeg følte meg rastløs og tenkte på å gå en tur i Buckingham Palace som bare lå noen kvartaler unna. Selv om jeg visste at jeg var på rett sted til rett tid, hadde det vært en av de vanskeligste tjenesteturene jeg noensinne hadde hatt.
Jeg begynte å tenke på profetien som hadde forutsagt denne turen. Jeg la hodet mitt tilbake i stolen for å hvile et øyeblikk. Plutselig var jeg i en annen verden.
Jeg stod på en strand. Vannet slikket forsiktig på føttene mine. Jeg trodde jeg drømte, men jeg visste at jeg ikke sov. Jeg så på himmelen som strålte av farger. Det var ikke likt noen solnedgang eller soloppgang jeg før hadde sett. Så lurte jeg på hvorfor jeg ikke kunne se om det var soloppgang eller solnedgang.
Så la jeg merke til luften. Den var mer enn bare klar og frisk. I hvert åndedrag følte jeg at jeg ble som ung igjen, mitt sinn ble forfrisket, og mine tanker ble skarpere og klarere.
Jeg så på fjellene i det fjerne og begynte å studere dem. Det virket som de var minst 80 kilometer borte, men allikevel kanskje enda lenger. Luften var så klar at det var vanskelig å si. Jeg elsker fjell, og har sett noen av verdens mest majestetiske, men disse var mer fantastiske enn noen jeg noen gang hadde sett. De var som store festningsvegger som utstrålte styrke og hensikt, allikevel var de også gjestmilde og innbydende.
Så tittet jeg ned på vannet mellom fjellet og meg og lurte på om det var en vei rundt det, slik at jeg kunne gå til fjellene. Uansett hvor langt unna de var, ble jeg dratt mot dem som en magnet og ville gå til dem med en gang.
Jeg følte meg tvunget til å se nærmere på vannet. Det var også krystallklart med bare et hint av blått og en slående kontrast til himmelen. Jeg lurte på om det fantes et mer perfekt sted. På en underlig måte føltes det som hjemme, som stedet der jeg hørte til. Jeg ble levende på en måte som var mer enn fantastisk. Det var som å våkne fra en drøm og inn i virkeligheten, men en mye mer fantastisk en.
Så la jeg merke til en skikkelse som kom gående mot meg på stranden. Jeg kunne se på avstand at Han bar en fakkel. Den gav fra seg et lys som hadde samme farge som himmelen. Jeg visste med en gang at det var Herren. Jeg kunne se det på måten Han gikk på, målbevisst, men ikke i hastverk. Han har det aldri travelt fordi tiden underkaster seg Ham. Ettersom Han kom nærmere, kunne jeg se at Han bar en hvit kappe med et gyllent belte som var knyttet foran. Kanten nederst på drakten hadde et mønster i gull, det hadde også enden på ermene Hans.
"Det er solnedgang og soloppgang," sa Han. "En soloppgang på et sted er solnedgang på et annet. Du lever i solnedgangen av en tidsalder og demringen til en annen. Det er derfor du er her, for å lære om avslutningen på den tidsalder du er i, og begynnelsen til den som begynner."
Da Han kom nærmere, rakte Han fakkelen mot meg og indikerte at jeg skulle ta den.
"Denne er din," sa Han. "Jeg tente denne ilden, men du må holde den brennende."
Mens jeg så på fakkelen ble jeg overrasket over at den var så lett, noe som fikk meg til å tenke at den også var skjør.
"Den er verken lett eller skjør," sa Herren, og besvarte mine tanker. "Den har mer substans og mer vekt enn jorden selv. Dette er lyset av Mitt nærvær. Hvis jeg ikke var nær deg, kunne du ikke har holdt den. Hvis du driver bort fra Mitt nærvær, vil den bli tung. Hvis du driver veldig langt bort fra Meg, må du legge den fra deg. Så vil noen andre ta den opp og bære den. Den er din til å bære så lenge du holder deg nær til Meg."
Mens jeg fortsatte å studere fakkelen fortsatte Herren, "Denne fakkelen puster inn himmelens luft, ikke jordens. Ingen makt på jorden kan slukke den hvis fakkelbæreren vandrer med Meg i denne sfæren. Dens lys og kraft avhenger av livet til fakkelbæreren, og av hvor nær han holder seg til Meg."
Jeg fortsatte å se på fakkelen da Herren begynte å gå bortover stranden. Han hadde bare gått noen få skritt før jeg la merke til at fakkelen begynte å bli tung. Jeg var rask til å nå Ham igjen. Så begynte en annen stemme bak oss å snakke.
"Selv fakkelen kan distrahere deg fra å følge Ham."
Jeg snudde meg for å se en middelaldrende mann kledd i en simpel munkekappe. Han hadde et alvorlig, men muntert ansikt. Han fortsatte å snakke mens vi alle gikk.
"I din tid vil det bli like mange som bærer denne fakkelen som i alle tider før deg. Du vil kjenne fakkelbærerne når du møter dem. Dere må oppmuntre og hjelpe hverandre. Fordi ingen av dere kan stå alene, må du slutte deg til andre fakkelbærere. Når du gjør det, vil du være i stand til å overvinne makten til det onde som vil konfrontere deg. Du kan sette folk, byer og selv nasjoner fri med lyset fra denne fakkelen."
Da la jeg merke til at fakkelen pustet, den levde! Jeg grep tak i den med begge hender og en bølge av kraft strømmet gjennom meg som om jeg hadde sluttet en slags krets. Min visjon økte, mitt sinn ble enda skarpere, og jeg følte at min styrke vokste. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne legge til side en slik skatt.
"Du har ikke følt smerten av den ennå," skjøt Herren inn. "Jeg opprettholder universet med Mitt Ord. Det er Mitt Ord som gjør deg i stand til å holde denne fakkelen. Denne fakkelen er lyset av Mitt nærvær, og det er også det du kaller en 'bevegelse'. Jeg Er den Levende Sannheten, og sannhet som lever er alltid i bevegelse. I begynnelsen bevegde Den Hellige Ånd Seg, og Han har ikke sluttet å bevege Seg. Liv beveger seg."
Munken som vandret med oss la til: "I Ham lever vi og beveger oss. Den Hellige Ånd beveger Seg alltid. Da Han bevegde seg over den formløse tomheten, over kaoset, brakte Han frem liv. Det er Hans hensikt å vende kaoset som ondskapen har laget i verden om til livet i en ny skapning. Når du beveger deg med Åndens liv, vil kreativitet være den luften din ånd puster inn."
"Hvem er du?" spurte jeg.
"Jeg er han du kaller 'Thomas à Kempis."
"Det er meg en ære," sa jeg. "Jeg kjenner dine skrifter godt. De holdt meg oppe i noen veldig mørke tider. Faktisk tror jeg de er de mest kraftfulle jeg noen gang har funnet skrevet utenfor Skriften."
Thomas fortsatte som om han ikke engang hadde hørt bemerkningene mine. "Tiden med stort mørke vil snart være over jorden. Det var mørke på jorden i min tid, men ikke slik som du er i ferd med å se. Husk, du vil aldri være i mørket hvis du holder deg nær Herren. Fakkelen som du bærer har vært kilden til alle sanne Åndelige bevegelser. Lederne for disse bevegelsene var alle fakkelbærere. Bevegelsene som sluttet å bevege seg, og derfor sluttet å leve, gjorde det fordi fakkelen ble lagt til side. Hvis du skal holde ut til enden, må du holde deg nær til Kilden av dette lyset og denne ilden. Han beveger Seg, og du må ikke slutte å bevege deg.
Herren gjorde tegn til at Thomas skulle stille seg ved siden av Ham. Da Han la hånden Sin på Thomas sin skulder, var Hans kjærlighet til ham tydelig.
"Mennesker så på Thomas som en ydmyk arbeider, en som lagde mat, tok oppvasken og luket i hagen, men han bar også fakkelen. Fra sin oppvaskpost ble han mektigere enn konger eller keisere. Han profeterte til millioner over generasjoner. Selv i dag går Mitt budskap frem gjennom hans skrifter for å hjelpe til å forberede de som kommer. Du kan bli mer mektig ved å vaske opp og holde deg nær meg, enn du vil ved å lede hærer eller nasjoner, men driver bort fra meg."
Mens vi fortsatte å gå, begynte Thomas å snakke igjen.
"Denne fakkelen blir tilbudt alle Hans budbringere. Bare noen få har båret den, og færre har båret den veldig langt. Ikke mange har lært å holde seg i Hans nærvær. Hvis du vil holde deg nær Ham, vil du ta det du ser og føler her med deg og gi det til mange andre. Mange vil bli dratt til Ham ved dette. Hvis du tar denne fakkelen, og så legger den ned, kan du også bli brukt til å gjøre mye ondt."
"Hvordan ville noen som har sett Herren og båret denne fakkelen av Hans nærvær, bli brukt til å gjøre ondt?" protesterte jeg.
"Denne fakkelen vil gi bæreren stor innflytelse. De som har båret den og så lagt den ned, gjorde det ofte fordi de begynte å akte innflytelsen av fakkelen høyere enn Hans nærvær. Når de drev fra Ham, ble fakkelen for tung for dem og de la den til side, og begynte å erstatte Hans ord med sine egne. Det er slik doktrinene og tradisjonene til menneskene begynte å overskygge Hans Ånds innflytelse. Dette har skjedd med alle bevegelsene frem til nå. Tror du at du kan gjøre det bedre enn alle de andre fakkelbærerne? (Joyner, 2004, s. 31-35)."