Kapittel 6 i boka "Etter døden" av Sundar Singh

Kapittel 6

De rettferdiges tilstand

Allerede mens de lever her på jorden, begynner himmelen eller Guds rike for de sanne troende. Uansett hvilke lidelser eller forfølgelser de måtte være utsatt for, er deres hjerter alltid fylt av glede og fred. For Gud som er all freds og alt livs kilde, har selv sin bolig i dem. For dem er døden ikke død, men døren som de går igjennom til deres evige hjem.

Vi kunne si det således: Skjønt de allerede her på jord ved gjenfødelsen er kommet inn i dette rike, er det dog ikke deres dødsdag, når de forlater dette legemet, men deres fødselsdag, hvor de fødes inn i den åndelige verden. For dem er dødsstunden en time av overveldende glede, som de følgende tildragelser vil vise.

En gang fortalte en engel meg om en troende kristens dødsleie. Denne mann hadde i tretti år av hele sitt hjerte tjent sin Herre og Frelser.

Noen få minutter før døden inntrådte, åpnet Gud hans øyne, slik at han før han forlot legemet kunne se inn i den åndelige verden og fortelle dem som sto ved hans dødsleie om hva han så. Han så himmelen åpnet og en skare engler som kom ham i møte. Likeså så han Frelseren stå med utstrakte armer ved himmelens port for å motta ham.

Ved dette syn utstøtte han et sådant gledesrop, at de som sto omkring fór sammen: ”Å, hvilken salig gledesstund! Lenge har jeg ventet på å få se min Herre og Mester og komme til ham! O, venner, se hans åsyn hvor det lyser av kjærlighet og se den engleskare som kommer for å hente meg. Hvor himmelen dog er herlig! Venner, jeg reiser nå til mitt sanne hjem. Sørg ikke over at jeg skilles fra dere, men gled dere!

En av de som sto rundt ham, sa stille: ”Han taler i villelse (fantaserer). ” Den døende hørte den svake stemme og sa: ”Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er ved full bevissthet. Jeg ønsker bare at også dere kunne se dette vidunderlige syn. Jeg er bedrøvet over at det er skjult for dere. Farvel, vi møtes igjen i den tilkommende verden.

Så lukket han sine øyne og sa: ”Herre, jeg overgir min sjel i dine hender.” Så sovnet han inn.

Så snart han var hensovet, tok englene ham i sine armer og var allerede i ferd med å gjøre ham bort til himmelen, da han ba dem vente et øyeblikk. Han så på sitt avsjelede legeme og på sine venner og sa til engelen: ”Jeg visste ikke at sjelen etter døden kunne se sitt tidligere legeme og sine etterlatte venner. Jeg ville ønske at mine kjære kunne se meg like godt som jeg kan se dem. De ville da ikke regne meg for død eller sørge over meg som de nå gjør.

Han betraktet nå sitt nye åndelige legeme og fant det vidunderlig lett og fint og helt forskjellig fra sitt tidligere grove jordiske legeme.

Han forsøkte deretter å holde igjen på sin hustru og barn som gråt og kysset hans avsjelede legeme. Han strakte ut sine fine åndelige hender og prøvde på å forklare sine kjære hvorledes han hadde det og søkte med inderlig kjærlighet å dra dem bort fra liket. Men de kunne verken se eller høre hans kjærlige stemme. Da søkte han å få sine barn bort fra det døde legemet, men det var som hans hender gikk like i gjennom deres legemer. Barna merket ingenting. Da sa en av englene til ham: ”Kom nå og la oss føre deg til ditt evige hjem. Sørg ikke over dem. Frelseren selv vil trøste dem, og det samme vil vi. Kun få dager vil denne adskillelsen vare.

Sammen med englene bega han seg så til himmelen. De var kun kommet et lite stykke på vei, da en annen skare engler møtte dem med velkomstrop. Mange avdøde slektninger og venner kom også i møte og ved synet av dem ble gleden hans forøkt enda mer.

Da de kom til himmelens port stilte englene seg i taushet på begge sider. Han gikk inn i porten og der møtte Jesus ham. Straks falt han ned for Herrens føtter og tilba ham, men Kristus løftet ham opp og sa til ham: ”Vel gjort du gode og tro tjener, gå inn til Herrens glede.”

Gledestårer strømmet fra hans øyne, men med stor ømhet tørret Herren dem av og sa til engelen: ”Før ham til den herlige bolig, som fra evighet av var beredt for ham.

I dette Guds barn levde ennå en fra jordelivet medbrakt forestilling om at det ville være å vanære Frelseren, dersom han kom til å vende ham ryggen, idet han gikk bort sammen med englene.

Nølende vendte han seg til sist om og så i retning av sin bolig. Da ble han forbauset over å oppdage at samme hvor han vendte seg, kunne han stadig se Herren. For Kristus er nærværende på et hvert sted og sees alle vegne av de salige og englene.

Dog ikke alene Herren kunne han således se alle steder, men hvilken glede brakte det ham ikke, at hvor han så vendte seg hen, så han overalt det som fylte hans sjel med fryd. Dessuten la han merke til at de som var de minste, uten misunnelse møttes med dem som var høyere i rang, og de hvis stilling var mer opphøyet, regnet seg selv for lykkelige ved å tjene dem av deres brødre som var i lavere stillinger. For dette er Guds og kjærlighetens rike.

Det er overalt i himmelen vidunderlige hager som frembringer alle slags yndige og velsmakende frukter og duftende blomster som aldri visner. Det finnes i disse hager alle slags skapninger som priser Gud uten opphør. Så herlig er englenes og de helliges lovsanger, at man føler seg helt betatt. Samme hvor man ser, er alt kun uendelig glede.

Således er i sannhet det paradis Gud har beredt dem som elsker ham. Her kaster døden ingen skygge. Her er ingen villfarelse, ingen synd eller lidelse, men evigvarende fred og glede.

Deretter så jeg dette Guds barn fra det fjerne betrakte sin beredte bolig. I himmelen er alt åndelig, og det åndelige øye kan se gjennom alle mellomliggende ting og på uendelige avstander. Overalt i hele himmelens uendelighet er Guds kjærlighet synlig. I dette ubegrensede rom kan man se alle slags skapninger prise og takke Gud i en uopphørlig tilstand av glede.

Da nå dette Guds barn kom sammen med englene til den bolig som var beredt for ham, så han at ordet: ”Velkommen” var skrevet på den med lysende bokstaver. Fra selve bokstavene hørtes igjen ordet ”Velkommen” tydelig gjentatt. Da han kom inn, så han til sin forundring at Herren var til stede også der. Jeg evner ikke å beskrive den glede han følte ved det. Han utbrøt: ”Jeg trodde jeg forlot Herren da jeg på hans bud gikk hit, men nå ser jeg at Herren selv er her for å bli hos meg.”

I denne bolig fant han alt han kunne ønske seg, og alle var rede til å tjene ham. I de tilstøtende boliger var det andre salige ånder som var likesinnet med ham, og i salig fellesskap levde de sammen der.

Denne himmelske bolig er det rike som er beredt for de hellige før verdens grunnvoll ble lagt. Dette er den herlige framtid som venter hver den som i sannhet følger etter Kristus.

En prest som betrakter seg selv som en overordentlig lærd mann og gudfryktig, døde i en framrykket alder. Han var også utvilsomt en bra mann. Da nå englene kom for å føre ham til det sted i åndenes verden som herren hadde bestemt for ham, brakte de ham inn i mellomtilstanden og overlot ham der, sammen med mange andre gode ånder som nylig var ankommet, til de engler hvis oppgave det er å belære og undervise de gode sjeler. Selv vendte de tilbake for å føre en annen rettferdig sjel inn.

I mellomtilstanden er der en mengde forskjellige grader like opp til de høyeste himler. Det trinn, hvorpå hver enkelt sjel kommer for å motta undervisning og hjelp, bestemmes av den grad av utvikling i det gode, den nådde her på jord.

Da nå englene som hadde brakt denne prest inn på de trinn i utviklingen som passet for ham, atter kom tilbake med den sjel de var gått for å hente, førte de denne inn i en høyere sfære enn den, hvori prestens sjel befant seg.

Da presten så dette sa han i en oppbrusende tone: Med hvilken rett etterlater dere meg på halvveien opp til det herlige sted, mens dere bringer denne manns sjel så nær deropp? Verken i helliggjørelse eller i noe annet står jeg på noen måte tilbake for ham eller for dere.

Englene svarte: Her er det ikke spørsmål om å være stor eller liten, mer eller mindre, men hvert menneske anbringes på det trinn, han har gjort seg skikket til ved sitt liv og sin tro. Du er ikke helt moden til å komme inn på et høyere trinn. Du må bli her en stund ennå og lære det som våre medtjenere er beskikket til å undervise deg i. Når Herren befaler det vil vi med glede føre deg opp til hin høyere sfære.

Han svarte: Hele mitt liv har jeg selv belært mennesker om hvorledes man kommer til himmelen! Hva mer kan man lære meg? Jeg kjenner det alt sammen.

Englene som skulle undervise ham sa: La oss ikke oppholde dem. De må gå nå. Men vi vil besvare ditt spørsmål. Du må ikke bli lei for at vi taler like ut til deg, venn, for det er til ditt eget beste. Du tror at du er alene her. Det er ikke tilfelle, for Herren selv er også her, skjønt du ikke kan se ham. Det hovmod du viste da du sa: Jeg kjenner det alt sammen, hindrer deg i å se ham og i å komme høyere opp. Ydmykhet er det beste legemiddel mot hovmod. Øv deg i ydmykhet og ditt ønske skal bli oppfylt.

Deretter sa en av englene til ham: Den sjel som nettopp ble ført til en høyere plass enn din, var ingen lærd eller berømt mann. Men du la ikke nøye merke til ham. Han hørte på jorden til din menighet. Menneskene kjente ham neppe, for han var en alminnelig arbeidsmann. Hans arbeid ga ham ikke mye fritid. Men på hans arbeidsplass var der mange som kjente ham som en flittig og solid arbeider. Hans kristne karakter anerkjennes av alle som kom i berøring med ham.

Under krigen kom han til fronten. Da han en dag hjalp en såret kamerat, ble han selv rammet av en kule og drept. Det var en plutselig død, men han var beredt. Han behøver ikke bli her i mellomtilstanden således som du må. Hans opphøyelse begrunner seg ikke på begunstigelse, men på hans åndelige verd.

Det bønnens og ydmykhetens liv han levde i verden, beredte ham i høy grad for den åndelige verden. Nå frydes han over å ha nådd sitt bestemmelsessted og takker og priser Herren som i sin nåde har frelst ham og skjenket ham et evig liv.

I himmelen kan ingen hykle, for alle kan se alles liv som det i virkeligheten er. Det lys som stråler ut fra den herliggjorte Kristus, får de ugudelige til i fortvilelse å forsøke på å skjule seg, men det fyller de rettferdige med usigelig glede å dvele i lyset i deres Faders rike.

Deres rettferdighet er åpenbar for alle og den tiltar og vokser mer og mer. Intet kan her stilles hindrende i veien for deres vekst, men alt som kan hjelpe dem fremmad finnes her.

Den utvikling i det gode som enhver av dem har nådd, kan sees av den glans som stråler ut fra deres person og vesen. Enhvers karakter og vesen viser seg i skikkelse av skiftende regnbuestråler, som et fargespill av overvettes herlighet.

I himmelen er det ingen misunnelse. Alle gleder seg over å være vitne til de andres åndelige opphøyelse og herlighet. Uten å la seg bestemme av noen beveggrunn som bunner i selviskhet, prøver de alltid ærlig å tjene hverandre.

Alle himmelens utallige gaver og velsignelser er til for alles bruk. Ingen vil av selviskhet tenke på å beholde dem for seg selv, og der finnes nok for alle.

De ser Gud som er kjærlighet, sittende på sin trone i den høyeste himmel i skikkelse av Jesus Kristus. Fra ham som er rettferdighetens sol og verdens lys, utsendes der stråler som bringer sunnhet og liv.

Bølger av kjærlighet og lys strømmer fra ham til hans rikes ytterste grenser. Gjennomstrømmende hver enkelt av de hellige og av englene, bringer de opplivende og levendegjørende krefter til alt hva de treffer. I himmelen kan der ikke tales om øst eller vest, syd eller nord. For den enkelte sjel eller engel synes Kristi trone å være alle tings midtpunkt.

Alle de himmelske innbyggeres ønsker og lengsler finner deres oppfyllelse i Gud. I hver av dem er Guds vilje fullkommengjort, og således erfarer hver enkelt under alle forhold og på ethvert trinn i himmelen de rettferdiges uforanderlige glede og velsignelse.