Psykologiprofessor Gudrun Fleischer Eckblads vei til kristen tro

Psykologiprofessor Gudrun Fleischer Eckblads vei til kristen tro

Gudrun Fleischer Eckblad (80), professor emeritus i psykologi, ble kristen i en setting der dét var det pinligste man kunne tenke seg.

Gudrun vokste opp uten søndagsskole, bedende bestemødre eller salmesang i skolen. Hun hadde ingen til å ta seg med på speider eller kor, ingen som ba bordbønn, ingen som sådde små trosfrø på sengekanten.

Hun var blank.

Med ett unntak: C.S. Lewis’ bok Djevelen dypper pennen, som hun tilfeldigvis hadde kommet over da hun var 30 år.

-Den hadde jeg skjønt. Jeg tenkte: Fy søren, så fælt det er å være kristen. Det var altfor mye enten eller, alt eller intet. Nei, det krevde for mye.

Men frøet var sådd. Nå skulle det bare hvile i ti år.

Gudrun hadde blitt med ektemannen til en vitenskapelig kongress i Exeter i England. I det stille, vakre landskapet ligger en av Europas eldste gotiske katedraler. Arkitektur, interiør og utsmykning er i verdensklasse. Paret bodde nær katedralen, og under ett av de heller traurige seminarene gikk Gudrun dit for å fordrive tiden.

-Med tusen tomme stoler var jeg den eneste der. Jeg satt en lang stund i ro, uten å tenke, og uten at jeg kan gjøre rede for noe som helst, men hodet mitt ble mer og mer bøyd.

Da hun etter en lang stund skulle gå, så hun en hylle med C.S. Lewis’ pocketbøker ved utgangsdøren. Hun tok opp Surprised By Joy og skummet gjennom den.

Tid og sted forsvant. Da hun til slutt gikk, lå historien om Lewis’ omvendelse og surret i bakhodet.

-Fra da av var jeg helt hekta på Gud. Jeg hadde sult, lengsel, trang, forteller Gudrun.

-Jeg ønsket meg ham jeg hadde oppdaget, som når du er avstandsforelsket i en gutt. Det var ingen straffende eller moralsk Gud. Jeg fikk for eksempel ikke større syndserkjennelse enn før.

Vel hjemme i Bergen lette hun etter en bibel, men fant ingen. Hun prøvde å be Fadervår, men husket ikke ordene. Hun måtte ha noe, tenkte at hun burde gå i kirken, men det var kinkig, for hun var utmeldt av statskirken, innmeldt i Human-Etisk Forbund, og på søndager skulle familien ut i skog og mark.

Gudrun begynte å streife omkring etter gudstjenester og møter, men passet ikke inn fordi hun simpelthen var for rar. Hun passet ikke inn i malen. Hun kjente ikke Jesus.

-Jeg lengtet etter noe jeg ikke visste hva var. Men jeg skjønte at jeg måtte ha nattverd.

Gudrun oppdaget av Johannes-kirken hadde hatt studentgudstjenester, og satte i gang et stort apparat for å få dem til å begynne igjen.

Til slutt gikk presten med på Gudruns ønsker og startet en halvtimes hverdagsgudstjeneste på formiddagen. De som møtte var Gudrun og to, tre andre.

I den første tiden holdt Gudrun sin omvendelse for seg selv:

-Jeg var skapkristen. I psykologimiljøet var folk fulle av forakt. De mislikte alt som hadde med religion å gjøre. Hypotesen var at dette måtte jeg ha fordi jeg savnet andre ting. ”Jeg trodde ikke du trengte sutteklut,” sa de.

Gudrun opplevde at hun levde som en eneboer i ørkenen, eller som en eneboer i akademia. Hun har måttet leve med bemerkninger og hets:

-Det var et umåtelig lavt nivå der. Du kan lure på hvorfor folk er så negative til kristne mennesker og hvorfor det utløser så sterke følelser. Jeg tror det er fordi de aller fleste i vårt land vet om Gud, og er livredde for at han skal prikke dem på skulderen og si ”la oss ta en prat”. De ser det ikke som en mulighet, men som en trussel.

Gudrun svarer følgende når hun blir spurt om hvor hun har hentet støtte og næring til troen:

-Bøker. Jeg leste alt av Lewis først, deretter alt jeg kom over. Katolsk litteratur, fromhetslitteratur, historiske bøker. Alt som bød seg frem, sier hun, og forteller at enkelte bøker gjør nettopp det, lyser til henne i butikkhyllen, skiller seg ut fra stabelen, fester seg ved henne så hun simpelthen må kjøpe den.

-Jeg har gått i et 40 års brevkurs hos Vårherre. Han har sendt meg tekster – få mennesker, men tekster – så jeg vet ganske mye om troen etter hvert.

 

Kilde: Tidsskriftet STREK – tro, aktualitet, rotfeste, nr.4, 2010, s. 10-16 (www.strekmag.no)