Lydias reise til Paradis - del 1

Lydias reise til Paradis - del 1

Dr. Kurt E. Koch skriver:

”Lydias fulle navn er Lydia Thofozi Dube. Enhver kristen zulu har tre navn, familienavnet, zulunavnet og døpenavnet. Fornavnet Thofozi betyr liten, spinkel, da Lydia allerede som spedbarn var svak og sykelig.

Lydia ble født den 26.03.1952 i nærheten av Mapumulo. Foreldrene tilhørte den lutherske kirken, så hun ble døpt der. Mapumulo har et luthersk teologisk seminar, hvor jeg selv i 1963 holdt noen foredrag etter invitasjon fra professor dr. Bayerhaus.

Lydias foreldre sendte henne til søndagsskole. Hun kunne ikke delta regelmessig, for hun måtte gå åtte kilometer fra bostedet til kirken.

Lydia tenkte ikke så nøye over de bibelhistoriene hun fikk høre. Sammen med noen andre barn hadde hun lagt planer om å ergre søndagsskolelæreren. Når de skulle fremsi en salme eller et bibelvers måtte de reise seg på lærerens befaling. Lydia vegret seg og ga læreren et frekt svar:

-Vi arbeider hele uken, derfor vil vi sitte på søndagen. Det er bedre at De reiser Dem.

Det skulle mot til for et så spinkelt barn å våge å trosse læreren. Denne protest- og trassholdningen varte noen år. Så det var ikke noe forunderlig at hun allerede da hun var ti år gammel ledet en bande på fem jenter. Hun dro alltid rundt med en stokk for hun elsket strid og kamp.

Lysten til å prøve sin styrke i strid var kanskje bare noe hun ubevisst gjorde for å hevde seg, på grunn av sin svake helse. Hun led av astma, og når det var kaldt eller regnet, lå hun til sengs. Tilstanden forverret seg. Hun måtte på sykehus. Atten måneder måtte hun tilbringe der. Hun fikk en lammelse, og måtte bæres når hun skulle til badet eller toalettet.

I 1964 kom Erlo til Mapumulo med teltet. Han vant sympati hos zuluene for han snakket språket deres perfekt. Det har en minister fra Zululand bekreftet etter at han hadde besøkt Erlos forsamling. Lydia gikk til teltmøtet av nysgjerrighet.

Erlo talte over Guds spørsmål i Paradis: ”Adam, hvor er du?” Han overførte spørsmålet til sine tilhørere:

-Dere menn, dere kvinner, dere barn, hvor er dere?

Han nevnte flere synder og muligheter til å komme unna Gud. Lydia tenkte:

-Mor har fortalt predikanten alle syndene mine.

Lydia var den toneangivende overfor sine fire venninner. Derfor var de fire andre jentungene også i teltet. De gjennomførte jo alle planene sammen. Da Lydia fant denne slags tale ubehagelig, ga hun tegn til de fire andre om å forlate teltet. Jentene adlød med en gang sin anfører og gikk ut. Hun var bundet til stolen. De fire venninnene ropte til henne fra teltutgangen at hun skulle komme. De visste ikke hva som var skjedd med henne.

Lydia kastet opp, hvit og svett på grunn av denne ugudeligheten til å reise seg. I dette øyeblikket trådte Erlo frem til henne og spurte:

-Kan jeg hjelpe deg?

Lydia svarte full av angst:

-Alt som du har sagt om meg er sant.

-Vi kommer ikke unna Gud uten en fullstendig syndsbekjennelse, svarte Erlo.

-Bekjenn syndene, en etter en.

Den forskrekkede jenta begynte med et grundig skriftemål. Erlo tilsa henne syndenes forlatelse med et bibelord. 1.Joh.1,9 sier om skriftemålet:

”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”

Evangelisten lot jenta gå med bibelordet: ”Gå bort, og synd ikke mer.” (Joh. 8,11)

Fra denne dagen av begynte et nytt avsnitt i Lydias liv. Hun forsøkte å fly enhver synd, for helvete venter på overtredere av Guds bud. Massive ord fra Johannesbrevet ledsaget henne gjennom dagen, for eksempel:

”Den som gjør synd, er av djevelen.”

”Hver den som blir i Ham, synder ikke.”

”Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd” (1. Joh.3,6-9).

Dette er bibelord som skaper nød for mennesker som har arbeidet mange år i Guds rike. Fra teologien kjenner man striden om perfeksjonismen. Luther har brakt slike problem under den enkle formelen: justus simul peccator – rettferdig og samtidig en synder. Dette ordet er ikke en selvberoligende pille, men det redder oss fra fortvilelsen.

Den tolv år gamle skolejenta hadde absolutt ingenting med dette teologiske stridsspørsmålet å gjøre. Hun kjente heller ikke den skremmende rekkevidden av disse Johannesordene. Lydia tok disse ordene praktisk hverdagen. Og hun opplevde dermed oppfyllelsen av ordet i Matt. 11,25: ”…du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige.”

Den som bestemmer seg for å følge Jesus, må regne med angrep og anfektelser. Den første opposisjonen kom fra Lydias far. Han var en stordrikker, og ble kalt for drankerkongen. I dag er han et Jesu vitne. Man før han selv fant Jesus, plaget og sjikanerte han sin datter. Han forbød henne å gå på Erlos møter, og ofte slo han henne brutalt.

Den andre prøven som Lydia måtte bestå, var skolekameratene og de fire jentene, som hørte til hennes bande. Det unge Jesus-vitnet fikk mot og kraft til å tone rent flagg og stille seg på Jesu side. Det førte til et ikke så lite opprør i skolen.

Noen måneder etter Lydias omvendelse hadde Erlo en foredragsrekke i Mount Elias. Han ga Lydia i oppdrag å spørre faren om hun kunne få reise med. Faren ga sitt samtykke. På det tidspunktet da de skulle reise, var faren full igjen. Da Lydia ville sette seg i bilen, kom faren og holdt henne tilbake. Han oppga følgende grunn:

-I vår lutherske kirke er det et ungdomsmøte, vi går dit.

Det stemte faktisk. Lydia tok del i den tre dager lange konferansen selv om hun mye heller ville reist med til Mount Elias. Hun merket forskjellen i forkynnelsen. Faren prøvde alt han kunne å dra datteren bort fra Erlos misjon, for han hatet de hvite.

-I dag er det helt annerledes. Denne samme mannen er befridd fra alkoholismen, og han frakter mennesker til Erlos gudstjenester i sin bil.

I 1965 byttet Lydia skole. Hun gikk i den høyere skolen i Mapumulo og kunne fra da av fritt gå til gudstjeneste i den lutherske kirken.

Ved juletider 1966 begynte den store velsignelsestiden i Erlos misjon. Alt dette er beskrevet i boken ”Gott unter den Zulus” (Gud blant zuluene). For Lydia pekte det mer og mer mot denne misjonen, selv om hun var den eneste ungdommen i gruppen. I 1968 mottok hun Herrens kall til å arbeide sammen med Erlo. Faren var svært imot dette. Hans datter, en zulu, i følge med hvite! Det var for ham umulig å forestille seg.

Da grep Herren inn og banet vei. Lydia ble svært syk, og ville ikke bli bedre. Nå ga faren sin tillatelse. Samme året ble Lydia et medlem i Erlos evangeliseringsteam. I 1970 flyttet Erlo og hans folk fra Mapumulo til Sizabantu. Erlos medarbeidere ba meget om at de unge skulle bli frelst. Det gikk tre år uten at de ble bønnhørt. Lydia var fremdeles den eneste ungdommen. Men Herren planla på en ganske uvanlig måte å bønnhøre dem.

I 1973 ble Lydia igjen syk. Legen som ble tilkalt fastslo en leversykdom, og ga henne en passende medisin. Da det ikke ble bedre rådslo man seg med en annen lege som antok ”Billharziose”, og videre forordnet helt andre medikamenter. Sykdommen forverret seg. Slik så foreldrene seg nødt til å tilkalle en kjent indremedisiner. Denne konstaterte hjerteinsuffisiens, og fikk henne inn på Edendale Hospital i Pietermaritzburg. Pasientens tilstand ble stadig mer kritisk. Legene gjorde foreldrene oppmerksom på at de måtte regne med det verste.

Moren og Erlos team var av den mening at det var best at Lydia fikk dø hjemme og ikke på sykehuset. Den syke ble brakt til Erlos bedehus, i nærheten av Kranskop. En stor del av teamet var samlet og ba.

Lydia var svært svak. Hun hadde jo ikke kunnet spise på flere uker. Ikke engang melk greide hun å beholde. Hun kastet alt opp igjen.

Den 8. april 1973 gikk det for seg et hellig skuespill, som forblir uforglemmelig for alle de tilstedeværende. Man så allerede om formiddagen at det gikk mot slutten med pasienten. Lydias ånd svevde allerede i den usynlige verden. Hun hadde den ene visjonen etter den andre. Hun fortalte hele tiden de som var til stede hva hun så.

I det første synet fikk hun se en bratt bakke og en bred vei som gikk oppover. Mange mennesker gikk på denne veien. De fleste tenkte at de ville komme til himmelen. Likevel drev de på med det de ville. Mange hadde mye bagasje med seg. Mange sang lystige viser. En ung mann danset. Noen spurte ham:

-Hvor går du hen?

-Til himmelen naturligvis, svarte han.

I samme øyeblikk falt han ned i et hull og forsvant. I det han falt, skrek han:

-Jeg har forspilt min tid. Hvor finner jeg Jesus nå?

Men han fant ikke Jesus lenger (Koch, 1985, s. 34-39).”

Kilde: Koch, Dr. Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.