Lydias reise til Paradis - del 3

Lydias reise til Paradis - del 3

Dr. Kurt E. Koch skriver:

” Vanskelighetene og hindringene på den smale veien ville ingen ende ta. Det er altså ikke slik som mange tror, at med omvendelsen er alle problemer slutt og all kamp over. Det er fremfor alt amerikanske teologer som forkynner en lære om evig sikkerhet. De sier: ”Den som en gang er omvendt, kan aldri mer falle fra.” Naturligvis kjenner jeg hovedverset for denne oppfatningen. Det er Joh.6,39, hvor det heter: ”og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg…” Jeg tror også på sannheten i dette ordet, men vi kan ikke ta et bibelord ut fra helheten av de bibelske sannheter og bygge en lære på det. Det finnes andre bibelord som gir en sterk advarsel til de selvsikre. La oss lese Hebr. 6,4-6. Vi finner der hentydningen om at selv slike som har fått del i Den Hellige Ånd, igjen kan falle fra. Jeg skal ikke utdype disse tankene videre, bare gi et eksempel fra John Bunyans ”Pilgrims vandring”: ”Jeg så at det var en vei til helvete like fra himmelens port.” ”Pilgrims vandring” hører med til den kristne verdenslitteraturen.

Lydia hadde mange opplevelser på den smale veien som kan tjene som advarsler for alle kristne.

På en veistrekning stod hun plutselig foran skarpe steiner, hvor hun ikke kunne greie å gå. Herren sa til henne:

-Gå bare i mine fotspor, da skader du deg ikke.

Lydia gjorde det, og overvant denne hindringen. Så fulgte tilsølte, glatte steiner, hvor man gled med en gang. Igjen hørte Lydia stemmen:

-Gå i mine fotspor.

Hun fulgte rådet, og kom velberget over.

På det neste veipartiet streifet løver omkring, som hadde til hensikt å styrte på alle som kom på den smale veien. Det var dyr som levde bare av menneskekjøtt. Vi tenker med en gang på 1.Pet.5,8: ”…djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.”

Under alle disse anfektelsene var Lydia uforferdet, og hun var omgitt av Herrens fred. Alle opplevelsene var som skoleleksjoner. En slik viktig leksjon var kapittelet om de kristnes syndige tale. Lydia kom til et sted hvor tre menn var i ferd med å legge andre pilegrimer i svarte likkister. Meningen ble gjort tydelig for henne: Det er kristne som snakker om andres synder, som kritiserer, dømmer og forbanner, troende som avskriver og ”begraver andre”, og på den måten bommer på målet. De kunne ikke gå videre på den smale veien.

Vi tenker da på ordet i Jak.3,5: ”Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se en liten ild, hvor stor skog den setter i brann.”

Jesu hentydning står også foran oss: ”Men jeg sier dere, at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.” (Matt.12,36-37)

Et møte Lydia hadde med en mann var et eksempel på lettsindighet og dovenskap til mange troende. Denne mannen hadde mistet Bibelen sin, og ble sendt tilbake for å finne den.

Også på den smale veien kan man forsømme å lese i Bibelen og dermed miste utrustningen til Paradis. En leksjon mot slappheten og bekvemmeligheten var også en annen erfaring Lydia hadde på sin vei mot Paradis. Hun kom til et svært vakkert sted hvor det stod vakre små hus. Mange troende oppfordret henne og sa:

-Kom, bli her hos oss. Vi vil ikke gå videre, her liker vi oss.

Lydia motstod denne fristelsen og la bekvemmelighetene bak seg.

 

Den store kontrollstasjonen

Prøvingsstasjonene ville nesten ingen ende ta. Det er illustrasjoner for de mange kristne som oppfører seg så lettferdig med hensyn til evigheten. Mange benytter sin omvendelse som en sovepute. En gang imøtegikk jeg en kirkeeldste som grunnet sin salighet på at han hadde sett Jesus i en drøm. Det er ingen bibelsk frelse. Vår frelse grunner seg på Jesu gjerning på korset og ikke på en drøm eller et syn.

På sin vei videre kom Lydia til et sted hvor det var spent opp to piggtråder over veien. Man kunne bare komme gjennom under den laveste piggtråden. Mange ville stige over og ble hengende fast. Andre prøvde å presse seg mellom de to piggtrådene, men var for tykke og ble også hengende fast. Dette synet viser det bibelske saksforholdet, at Gud er nådig bare mot de ydmyke og ringe.

”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” (1.Pet.5,5)

Mange som allerede i forveien visste at de var for tykke til å kunne komme gjennom, forsøkte å slanke seg hurtig ved fysisk trening, selv om tiden var for kort.

Dette gir oss en leksjon. Den som vil utsette sin avgjørelse for Jesus, for den kan det hende at det blir for sent. Man kan ikke stole på røverens nåde.

Etter at Lydia hadde overvunnet piggtrådhindringen, kom hun til den store kontrollstasjonen. Det var et rommelig hus hvor man skulle ta fatt på de siste prøvene før inngangen til Paradis. Allerede ved inngangsdøren ble man tatt mål av åndelig. Døren hadde en bestemt høyde. Den som ikke hadde denne høyden, kom ikke gjennom. De personene som var større, kunne ikke bøye seg. De var stive. De som var mindre kunne ikke strekke seg. Man måtte ha det riktige målet, Guds mål. La oss tenke over ordet i Efes. 4,13: ”...inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn, og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.”

I Kristi mål (aldersmålet for Kristi fylde) – denne bibelske sannheten ble framstilt gjennom døren til kontrollstasjonen. Lydia fikk gå igjennom. Hva opplevde hun ikke foran, i og bak dette huset!

Mange mennesker som hittil hadde gått den smale veien, ville nå vike unna for den siste prøven. De prøvde å gå rundt huset, men lyktes ikke. Deres vei endte med dette forsøket. Hvilken bibelsk betydning har dette? Paulus svarer i 2.Kor.5,10:

”For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol.” Ingen kan lure seg unna. Ingen kommer utenom. Ingen kan sende en stedfortreder. Enhver må stille seg selv.

Etter at de hadde kommet inn i dette rettshuset, fikk alle et slags pass som ble stemplet. Så ventet alle til det ble deres tur. Det var dommere og leger til stede, som kontrollerte alle og enhver. Presidenten var en mann med belte under brystet. Vi kjenner denne mannen fra Åp.1,13. Der heter det:

”...kledd i fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte.”

Det var Herren Jesus som ledet den siste store undersøkelsen og prøven. Prøven omfattet hele mennesket. Det kan her bare bli gitt enkelte eksempler.

Undersøkt ble:

Hjertet – ”Salige er de er rene av hjertet.” (Matt.5,8)

Nyrene – ”...den som ransaker nyrer...” (Åp.2,23)

Øynene – ”har blindet deres øyne” (Joh.12,40)

Hendene – ”...oppløfter hellige hender, uten vrede og trette.” (1.Tim.2,8)

Hodet – ”...de frekke ansikter og harde hjerter.” (Esek.2,4)

Blodet – ”...ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden.” (Hebr.12,4)

Den som ikke var åndelig frisk ble stilt til side. Det handlet altså om en bibelsk mønstring, om hvem som var dugelig eller ikke.

Lydia besto, av Guds nåde. De som besto denne hovedprøven ble ført bak bygningen. Der var det en stridsmark, en idrettsbane. Alle måtte vise kreftene sine og løpe. Vi minnes 1.Kor.9,24 og 2.Tim.2,5:

”Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper vel alle, men bare en får prisen? Løp da slik, for at dere kan vinne den!”
”Men om noen også kjemper i veddekamp, får han imidlertid ikke kransen hvis han ikke strider på riktig måte.”

I salmen ”Jeg vil stride, gjerne lide” står det:

Mange søker vel å løpe på sin egen vis,

vil med lempe frem seg kjempe,

vinner ingen pris.

Også denne prøven kom Lydia gjennom. Men oppgavene ved hovedkontrollen var ikke slutt med dette.

Nå ble de enkelte yrkesgrupper tatt i forhør. Først i rekken var en sogneprest. Det var mange mennesker der som forestilte hans menighet. Han måtte preke. Prekenen ble mottatt og samtidig ble menigheten prøvet, om de lyttet eller lot tankene vandre. Det ble nøye påaktet om prekenen nådde samvittigheten til tilhørerne og virket til syndserkjennelse og bot.

Etter sogneprestene stod lærere for tur, om de hadde misbrukt sin autoritet og terrorisert sjelelig noen av sine elever.

Legenes virke ble gått gjennom, om de hadde skjøttet sin pasientomsorg med omhu, og også om de ikke hadde bedratt trygdekassen med avregninger/fradrag.

Rettsdommene til dommerne ble gransket under lupe, om de ikke hadde forvansket lov og rett. Mange dommer kunne ikke bestå i evighetens lys, og disse dommene ble stilt ut til siden.

Kjøpmennene og håndverkerne sto for tur. Hvor mye usannhet, urenhet, små og store bedragerier som ble åpenbaret!
Alle arbeidstakerne måtte stille opp. For dem gikk det på anvisningene Paulus gir i Tit.2,9:

”Tjenerne skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer, i alle ting å tekkes dem, ikke å si imot.” Moderne sagt: Den som har deltatt i streiker og demonstrasjoner, må i evigheten påvise sin berettigelse. Det finnes også demonstrasjoner som er berettiget. Men det gjelder å være trofast også i det små. Hvor mye dovenskap, slurv og surmuling det finnes i det skjulte! For mennesker kan vi skjule det, men ved den store kontrollstasjonen kommer alt fram i lyset.

Hva som skjedde med dem som ikke kom gjennom, vet Lydia ikke. La oss huske at alle disse kontrollene på menneskene ble gjennomført på den smale veien. Det kan gi oss en skrekkelig angst, få oss til å beve, og anspore oss til rettferdighet i alle våre gjerninger (Koch, 1985, s. 43-49).”

 

Kilde: Koch, Dr. Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.