Lydias reise til Paradis - del 4

Lydias reise til Paradis - del 4

Dr. Kurt E. Koch skriver:

I forgården til Paradis

”Alle stasjonene var nå lykkelig tilbakelagt. De store kontrollene var over. Lydia så nå en gruppe hvitkledde personer komme mot seg. De holdt hverandre i hendene. Anføreren strålte sterkere enn de andre. Han holdt en bok i hånden. Alle gikk besluttsomt som soldater fremover. Deres oppgave var å samle alle de som hadde bestått prøvene. Likevel ble ingen tvunget til å slutte seg til dem. De ropte bare høyt:

-Hvem vil komme med oss?

Lydia grep fatt i den siste i denne rekken, og fulgte med. Alle satte seg ned på et skjønt sted. Anføreren innbød dem til å be. Enhver skulle bære sine begjæringer fram for Herren. Lydia fant det påfallende at ingen lenger tenkte på jordiske ting i sine bønner. De så alle framover til det de nå ventet på, og bad bare etter Guds hjerte. Lydia husket sin bønn etter oppvekkingen. Hun tryglet:

-Herre, gi at jeg er min gave tro, at jeg gir videre ord for ord det som du har pålagt meg.

Lederen i truppen skrev alt i sin bok. Under bønnen kjente Lydia igjen to zuluer. Gjenkjennelsen skjedde på en oversanselig måte. Ansiktene kunne Lydia ikke kjenne igjen. Hele veien på den andre siden av det jordiske liv var det et kjennemerke at det eksisterte en ny form for meddelelse.

Det djevelske motstykket til dette er spiritistenes og magikernes mediakontakt på det okkulte og demoniske området.

Lydia var nå svært nær den himmelske byen. Hun mottok en siste leksjon:

-Du kommer nå til en by hvor intet menneske med uoppgjorte synder kan stige inn. I denne byen lever alle i harmoni og ærer Jesus alene. Bare slike har adgang som har vært tro mot Jesus og ikke fornektet ham. Ingen blir sluppet inn her som på jorden har snakket om andres synder og dømt andre, uten å ha gjort bot for det. Den som vil stige inn her må ha vært enig i Guds beslutninger. Den som vil stige over Paradisets dørterskel, må ha vedkjent seg Guds vilje i livet. Når Gud har avvist noe, må vi også ha avvist det. Når Gud velsignet noe, må vi også ha velsignet det. Ingen hykler og ingen som er åndelig hovmodig vil kunne stige inn i den himmelske byen.

 

Lydia hørte enda mer. Hun kan imidlertid ikke lenger huske alt. Men vi spør oss: Hvem av oss arbeidere i Guds rike har ikke pratet om andres synder? Og hva skjer med arbeidere i Guds rike som har betegnet en Guds oppvekking som et verk av djevelen, og har spredt ut løgner om en slik oppvekking?

Viser ikke de opplevelsene som Lydia hadde på den smale veien med forskrekkelig tydelighet, hvordan Herrens flammeøyne avslører alt det som vi kunne skjule for mennesker? I Åp.6,17 blir det avgjørende spørsmålet stilt:

”Hvem kan holde stand?”

 

I Paradis

Lydia var nå ved målet. En engel stod ved inngangen til Paradis og strakte armene ut mot henne. Vennene som var samlet i dødsværelset hørte hennes siste utrop:

-Der står engelen. Han hilser meg velkommen. Ser dere ham ikke? Han står jo der!

Det var det siste hun sa. Så lukket hun øynene og var død. Leppene og fingerneglene ble blå av hjertesvikt. Pulsen slo ikke mer. Vennene knelte ned, gråt og bad. De bad ikke om at Lydia skulle bli vekt opp igjen. Det tenkte de slett ikke på. De sa bare:

-Herre, hun var oss til stor hjelp. Hvem skal nå fylle tomrommet? (Koch, 1985, s. 49-51).”

Kilde: Koch, Dr. Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.