Lydias reise til Paradis - del 5

Lydias reise til Paradis - del 5

Dr. Kurt E. Koch skriver:

En slektning av Lydia våket over henne, slik skikken er hos zuluene. Dødstidspunktet var kl. 15.00 den 8. april 1973.

Det som nå blir fortalt, fortalte Lydia etter at Herren hadde sendt henne tilbake til livet.

 

I det øyeblikket engelen tok imot henne følte hun et rykk. Hun antar at det var det øyeblikket da sjelen forlot legemet. Med engelens tilsynekomst opphørte jo beretningen om hennes syn.

I Paradis ble hun hilst velkommen av Jesus. Lydia så mange mennesker i lyse, skinnende kjortler. Hun fikk også en slik kledning.

Hele byen var fylt av et ubeskrivelig sterkt lys. Ingen sol skinte, heller ikke var der noen kunstig belysning. Jesus var lyset som gjennomtrengte alt. Lydia så trær og planter, men ikke bare stammen, grenene, kvistene og bladene, til og med roten så hun. Lyset åpenbarte alt det skjulte. Det fantes ingen natt og intet var lenger usynlig. Det var heller ingen kulde og hete lenger.

Menneskene rundt henne var av alle land og tungemål. Likevel forstod de hverandre. Det hersket et eneste velklingende språk, som alle forsto med en gang de hadde steget inn i byen. Forskjellen på raser og hudfarge var opphevet. Motstridende meninger, uenighet og motsatte tenkemåter fantes ikke mer. Alle hadde ett sinn. En ubeskrivelig harmoni, en himmelsk fred føyet alle sammen til en enhet.

Det fantes hverken mann eller kvinne, men bare en art, en ny eksistensform som Lydia ikke kunne beskrive. Vi minnes Jesu ord i Matt.22,30:

"For i oppstandelsen hverken tar de til ekte eller gis til ekte, men de er som Guds engler i himmelen."

I den himmelske byen var det hus og leiligheter som tilhørte beboerne. Det minner oss om Jesu ord i Joh.14,2:

"I min Fars hus er der mange rom."

 

I byens sentrum var det en stor hall med en trone. På denne tronen satt Jesus, og det utgikk en ubeskrivelig herlighet derfra. Alle bøyde seg for ham, også Lydia. Hun sa:

 

-Man kunne ikke se Jesus i ansiktet, så sterkt lyste det. Vi bøyde oss ned og så på nedenfra.

 

De himmelske beboerne stemte i et halleluja og "Det store sanctum" og sang:

 

"Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud, all jorden er full av hans herlighet." (Jesaja 6,3)

 

Etterpå ropte Herren hver enkelt til seg, og ga enhver tre frukter, som så ut som vindruer. Som de andre, så spiste også Lydia disse fruktene og ble vidunderlig styrket av det.

 

Det hersket et vidunderlig samhold mellom alle beboerne i den himmelske byen. Hver og en behandlet de andre med stor ærbødighet. Barna ble aktet som de voksne.

 

Det jordiske språk, kav og mas var forbi. Det hersket en guddommelig ro. Menneskene snakket ikke på samme tid. All tanke var bestemt fra tronen. Enhver hørte nøye etter hva Jesus sa. Ingen gikk sine egne veier. Alles øyne var rettet mot tronen.

 

Herligheten var så stor at man glemte alt jordisk, også ens egen familie.

På dette punktet i beretningen, som jeg selv hørte av Lydia, spurte jeg følgende: 

 

-Den rike mann på pinens sted (Luk.16,28) mintes sine brødre og bad Abraham om å sende et bud til dem. Er ikke det en innvending til utsagnet om at man i Paradis glemmer de jordiske forhold?

 

Lydia og Erlo svarte:

 

-På pinens sted lever man ikke i Jesu herlighet hvor man glemmer alt annet. Pinen blir øket ytterligere ved at man ser sine pårørende også ile mot fortapelsen (Koch, 1985, s. 51-53).”

 

Kilde: Koch, Dr. Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.