Ga bort alt - Toyohiko Kagawa (1888-1960)

Ga bort alt - Toyohiko Kagawa (1888-1960)

 

 

William Axling, forfatter av boka ”Kagawa”, skriver at Toyohiko Kagawa (1888-1960) til tross for svært store inntekter, stadig var på fattigdommens rand i sitt utrettelige forsøk på å avhjelpe andres nød. I en tid der han og familien livnærte seg på kr. 150,- pr. måned, hadde han tjent over 400 000 kr på salg av bøkene sine. Hvert eneste øre av disse pengene har han brukt på sine tre redningshjem og i sitt arbeid for arbeiderne og bøndene. Noen år ble fortjenesten så stor som 40.000 kroner. Disse pengene brukte han til arbeidet blant de fattige og for å skaffe et friere og fullere liv for dem som sliter hardt. Kagawa, som også var plaget med sykdom, skriver:

”Fattigdommens ulv er alltid etter meg – jeg som er plaget av sykdommens djevel. Altfor vel kjenner jeg til hvor fryktelig denne ulvs hoggtenner kan flenge. Derfor flyr jeg alltid med halsbrekkende hurtighet. Jeg kan ikke si hvor lenge jeg kan unnfly den, men siden det på sett og vis har lykkes meg hittil, vil det vel være sannsynlig at det vil bli mulig å flykte også i framtiden. Kom bare, du fattigdommens ulv, bare kom! Jeg vil holde meg ett skritt foran i denne ville flukten.

Riktignok kjenner jeg meg somme tider sliten, som resultat av denne fortvilte kamp med nøden, men jeg er Gud takknemlig fordi den alltid holder meg på vakt. Jeg har i en viss utstrekning hatt penger. Men når jeg så at de fleste mennesker ikke eide en øre, fylte besittelsen av penger meg med skamfølelse, og jeg ga dem bort. Således er jeg i likhet med dem forfulgt like i hælene av de trykkende omstendigheters ulv. Men likevel er det lettere å bære den lidelse som mangel på penger medfører, enn den bekymring som følger av å eie dem.

Dersom Gud skjenker meg kraft til å holde meg bare et eneste skritt foran i denne flukten, skal jeg fortsette på samme måte som hittil. Når en går på med dødsforakt, er det mulig å holde seg meget nær til Gud. Og siden Guds nærhet er større for meg enn alle velsignelser, vil jeg flykte til jeg faller, selv om denne ulv er aldri så fryktinngytende.

Hva den fjerne framtid angår, er den i Guds hånd. Skjønt jeg er blind, og skjønt ulven er kommet meg inn på livet, vil jeg likevel oppby alle mine krefter og løpe gjennom mørket i tro på Guds ledelse. Så lenge jeg kan unnfly, vil mitt liv krones med seier (Axling, 1946, s. 169-170).”

Hvor underlig det enn lyder, så er denne fattigdommens disippel en av landets mest gavmilde givere. Noen av hans venner kaller ham ”nåtidens barmhjertighets gudinne med hundre hender”. Hans tre redningshjem hjelper massevis av mennesker. Arbeider- og bondebevegelsen legger tungt beslag på hans ressurser. Hvor som helst han går, vender de hungrige seg til ham, og han gir dem mat. De nakne bønnfaller ham, og han kler dem. Gang på gang kommer han hjem om vinterkveldene uten frakk. Han har gitt den bort til en hutrende bror han møtte på veien. De syke henvender seg til ham, og han hjelper dem. De arbeidsløse banker på døren hans, og han slipper dem inn, lar dem spise ved sitt eget bord og gir dem husly i sitt eget hjem uke etter uke.

Kagawa skriver:

”Jeg kjenner den hemmelighet som kan gjøre livet lett. Dersom en er nøysom, er problemet med å skaffe brød ikke så vanskelig. Men når folkemassene lider nød som nå for tiden, er det umulig for meg å leve makelig.

Jeg er en spiller som vedder alt han har på Gud. Jeg setter alt jeg har inn på Guds rikes fremme. Uten at hvetekornet blir sådd, vil det aldri bære hundre fold.

De profesjonelle spillerne i Shinkawa-slummen som jeg kjenner så vel, satte alt de eide på spill. Jeg gjør det samme for en god sak. Om det betyr tap eller gevinst, får en først vite etter at terningene er kastet.

Jeg har satt alt inn: eiendom, stilling, berømmelse, alt har jeg satt på spill for Gud. Krone eller mynt, hva vil det bli? Det står til Gud. Det er det liv jeg lever som spiller, som gjør at pengepungen alltid er tom. Jeremias kalte seg Guds dranker. Jeg kaller meg Guds spiller. Jeg har veddet min siste øre på ham (Axling, 1946, s. 169-171).”

 

Kilde:

Axling, William. (1946). Kagawa. Oslo: Norsk Litteraturselskap