-Jeg har levd med Jesus i 50 år. Nå får jeg dra til Ham.

-Jeg har levd med Jesus i

50 år. Nå får jeg dra til Ham.

Dr. Kurt E. Koch skriver:

”To underfulle kapitler om det å være forberedt på å dø skal bli det siste kapittel i denne boken.

La oss høre om bestemor Völker i Toppenstedt. Siden 1963 vender jeg stadig tilbake til familien Völker. Hennes nevø Gustav fortalte meg om bestemorens historie da han besøkte meg. Hun ba, hun kunne i løpet av en natt be seg gjennom hele landsbyen. Fra hus til hus, fra familie til familie gikk hennes forbønner. Mange mennesker i nød og sorg søkte hennes råd og forbønn.

En dag kom en bondekone som beklagde seg:

-Min datter er en nikotinslave. Hun spiser lite og røker den ene sigaretten etter den andre. Vær så snill å be for henne.

18 måneder etterpå kom bondekonen og fortalte:

-Du trenger ikke å be mer for henne. Hun har sluttet å røyke og har fått avsky for sigaretter.

En annen gang måtte bestemor tenke på en mann i landsbyen. Hun følte at denne bonden var i nød. Til slutt oppsøkte hun ham, men da var han ikke hjemme. Hun ble drevet av en indre kraft til å lete etter ham, og kom akkurat tidsnok til å hindre at mannen hengte seg. Hun snakket med ham og henviste ham til Jesus. Senere begynte denne mannen å besøke bibeltimene som menigheten på stedet hadde.

Når troende sigøynere hadde problemer, kom de til bestemor Völker, som bistod med råd og dåd. Hun hjalp ikke bare med forbønn, men understøttet alle i hennes nærhet, som var nødstedt. Slik gjorde hun under inflasjonskrisen og i tiden etter den annen verdenskrig.

Beundringsverdig er også hennes bekjennelsesmot. Når hun besøkte venner eller syke, bøyde hun alltid sine knær i bønn og ba med menneskene. Hun brydde seg ikke om hva de tilstedeværende måtte mene.

I 1960 ble bestemor Völker lammet. De siste åtte år av sitt liv tilbrakte hun i sengen. Hun lot seg bære til bibeltimer av sine nære. Tiden for forbønner ble mangedoblet fordi hun var lenket til sengen. En stor oppgave så hun i forbønn for barn og barnebarn. Den gaven har hun fått av Herren. Barnebarnet Gustav leder Kirkemenigheten og holder møter, ikke som predikant, men som forretningsmann, møter i området helt til Hamburg og videre. Hennes barnebarn søkte engang råd hos meg. Han hadde befattet seg med tanken på å dra ut på misjonsmarken. Vi gikk igjennom misjonsskolene Hermannsburg, Margurg osv. Jeg anbefalte ham Liebenzell på det varmeste. Han begynte der. Senere sa en ledende geistlig fra Liebenzell til meg:

-Mennesker med en slik innstilling til Bibelen kan du sende oss nårsomhelst.

I dag er misjonær Völker en fremtredende skikkelse i Liebenzells forstanderskap, etter å ha vært på misjonsmarken i Ny-Guinea.

Det kan ikke her berettes alt mulig. Evigheten vil vise mer. Til det egentlige høydepunkt kommer jeg nå: Bestemor Oma Völkers død.

Det var like før jul i 1968. Ernst Völker, hennes barnebarn, skulle komme på julebesøk. Gustav spurte bestemoren:

-Er du glad for at Ernst August kommer på besøk om tre dager?

Den tilårskomne dame svarte:

-Jeg vil ikke få se ham mer på denne jord. Først i himmelen vil jeg se ham igjen.

Gustav svarte:

-Men han kommer jo om tre dager, og du er ikke så dårlig.

Bestemoren svarte:

-Herren har vist meg at jeg vil gå inn til herligheten før han kommer. Dere må love meg å ikke være triste. Vær glade og muntre, og la maten smake dere vel. Jeg kommer til å ha det mye bedre enn dere.

-Har du ingen redsel for døden? spurte Gustav.

-Nei, jeg har levd for Jesus i 50 år. Nå får jeg dra til ham.

Som forutsagt så døde bestemor Völker en dag før Ernst August kom på juleferiebesøk. Det var en fortrøstningsfull død og over hvilte Jesu ord: ”Gå inn til din Herres glede!”

Et viktig punkt var det at Herren hadde vist denne trofaste tjenerinne dagen for hennes bortgang. Jeg har flere slike eksempler i mitt arkiv (Koch, 1985, s. 105-107).”

 

Kilde: Koch, Kurt E. Paradis. Eidsnes: Nerland Forlag.