-Du ba for meg i førti år

-Du ba for meg i førti år

Det var vekkelse i hele prestegjeldet. Soknekirken var fylt av lyttende mennesker kveld etter kveld. Flere søkte frelse for sin sjel. Så langt presten og jeg kunne bedømme det, var det en sunn samvittighetsvekkelse.

Soknepresten og jeg fikk stå sammen i denne gudgitte innhøstingstid. Travle – men uforglemmelige dager. En kveld var det få som kom fram til forbønn. Soknepresten avsluttet:

-Jeg forstår deg godt, du som ikke våger deg fram til alterringen. Det koster å gjøre det. Men hør nå, i kveld er det mørkt ute. Du har vel så mye frimodighet at du våger å gå rundt kirken og inn i sakristiet. Der skal vi møte deg og be for deg.

Jeg tenkte: Dette var et godt forslag. Men noen særlig optimist var jeg ikke. Jeg hadde vel nærmest glemt sokneprestens ord da jeg stod ute i sakristiet og tellet kollekten. Jeg hørte at døra ble åpnet og at noen kom inn, men jeg stod med ryggen mot døra og konsentrerte meg om tellingen. Da hørte jeg klokkerens forbausende stemme:

-Neimen, Bernhard!

Og like etter prestens mørke bassrøst:

-Neimen, Bernhard!

Jeg snudde meg. En eldre mann var kommet inn, fulgt av kone og datter og svigersønn. Kona og de to unge gråt, men mannen virket ganske rolig. Ingen sa noe. Mannen gikk rett bort til en benk ved veggen og knelte ned. Så foldet han hendene. Bønnen var enkel og kort:

-Gud, vær meg arme synder nådig!

Stille reiste han seg opp igjen. Kona sto der foran ham og så på ham. Det var som øynene hennes spurte: ”Er du frelst?”

Da så mannen på kona si. Et varmt smil bredte seg over ansiktet hans. Han la armene rundt henne og trykket henne inn til seg:

-Takk, mor! Du ba for meg i førti år.

Og så kom gledestårene. Ja, vi gråt av glede alle sammen.

Det er stort å få være vitne til at en hustru som har bedt for mannen sin i førti år, får oppleve bønnhørselen.

Dette må jeg få bringe videre. Det finnes  mange kvinner og menn som ber om frelse for sine ektefeller og sine barn. Det nytter å be! Jeg opplevde det i sakristiet den dagen, og jeg har opplevet det mange ganger siden. ”På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg,” sier Herren. Trofaste forbedere, hold ut i bønnen!(Gudmundsen, 1989, s. 68-69).”

 

Kilde: Gudmundsen, Leonard. (1989). Glem ikke alle hans velgjerninger. Fra en emissærs dagbok. Rakkestad: Olav Nerland Forlag.