Del 1 av boka "Men - Gud kan hjelpe" av Louise Thorsdahl (1884-1975)

Del 1 av boka "Men - Gud kan hjelpe" av Louise Thorsdahl


Louise Thorsdahl skriver i sin bok "Men - Gud kan hjelpe" som kom ut i annet opplag i 1956 i 10.000 eksemplarer:

”Jesus sa: "Om disse tier, skal steinene rope." Matt.19,40.
Etter manges ønske vil jeg atter gi ut en liten bok i forbindelse med litt fra den forrige og fortelle litt av alle de under jeg av Guds nåde har opplevd. Og vil med det samme si: At skulle noen få se meg på et beferdet strøk med en stor plakat foran meg med inskripsjon: "Vil Du til himmelen da gå veien som fører dit!" Da vit, at det er fordi jeg har opplevd så meget fra det hinsidige som inspirerer meg og gir meg kraft til å bli en dåre for verden på den måten. Ellers ville et slikt foretagende vært aldeles umulig. Jeg har opplevd at Guds ord er sant både når det fortelles om himmelens herlighet og når det fortelles om helvetes gru. Og fordi vi går denne korte vei gjennom livet her bare en eneste gang, gjelder det å gjøre hva vi kan for å få andre med oss på himmelveien.
Måtte da også dette lille hefte være et fingerpek på at: "Der er en himmel å vinne og et helvete å unnfly!" Likeledes at det er umulig for et menneske å kunne komme i så svart en situasjon at ikke Gud greier å hjelpe. Louise Thorsdahl.

Hist i det høye
Hist i det høye
våker et øye
Ser gjennom "altet" og styrer dets gang
Tenker du nøye -
da må du bøye
stille deg ned av undrende trang.

Stans for det øye
som ser så nøye -
tankenes veier med ufeilbar rett.
Pulsslag banker
lyden han sanker
teller dem alle og tar hva har gitt.

Han med allmakten
ga bønne-pakten.
Bønn han ser før den formes i ord.
Til han deg vende
som hjelp kan sende
om gjennom vannene føres hans spor.
L.Th.
Englebesøk
Sommeren jeg gikk for presten var første gang jeg bevisst hadde englebesøk. Jeg så aldri engelen, men merket tydelig når han kom, idet der tydelig fulgte en himmelsk atmosfære med ham. Og jeg hørte tydelig han talte til meg. Jeg likte ikke denne engelen, fordi jeg hadde ikke hørt at andre hadde opplevd noe slikt, og tenkte: Forteller jeg dette, da kan de gjerne tro at jeg er rar eller innbilsk. Engelen kom bestandig når jeg var helt alene og satt med et håndarbeide, og han gjentok bestandig de samme spørsmål, idet han spurte om det varte evig det jeg nå holdt på med? Fordi jeg ikke likte denne engelen, svarte jeg ikke, men slengte arbeidet fra meg og løp ut.
Men i mitt stille sinn gjorde jeg meg opp en mening om dette og tenkte: "Nei visst er det ikke evig, det skal jo vaskes og slites ut."
Men neste gang engelen kom og rettet de samme spørsmål til meg ble jeg sittende stille og svarte:
-Nei, dette varer ikke evig!
Da spurte engelen videre:
-Hva er det som varer evig da?
Jeg satt litt og tenkte, så svarte jeg:
-Det som blir gjort for Jesus.
Da sa engelen:
-Du svarte rett.
Så merket jeg noen stille vingeslag og så var han borte igjen. Senere forsto jeg at jeg skulle ikke være lei når engelen kom. Jeg fikk jo heller ha det for meg selv, og etter hvert ble jeg glad når jeg opplevde at dette sendebud fra Gud kom. Heb. 1-14.
Den samme sommeren opplevde jeg også for første gang å få vite ting før det skjedde.
Dette var jeg også redd for å fortelle for andre av frykt for å bli misforstått. Vi var 3 piker som hadde følge til presten. Vi talte ofte sammen om de fine klærne vi skulle ha til konfirmasjonen. Men plutselig en dag får jeg rede på at en av oss tre skulle dø før den tid. Jeg forsøkte ofte å ville granske ut "hvem", men her sto jeg fast. Jeg var så redd graven den gang. Var ikke kommet over dette at det var bare hammen som skulle gjemmes der, og jeg var somme tider så engstelig for at det skulle bli meg.
Så hendte dette tragiske at en av de andre to druknet ved bading. Og da jeg fikk høre at Maren Lindheim var død, måtte jeg søke et sted hvor jeg kunne være helt alene en stund.
Det har ikke alltid vært lett å vite ting før det skjedde, særskilt når jeg ikke fikk varsel om å be at det måtte bli avverget. I slike tilfeller når jeg ikke ble varslet om å be kunne det ofte være hårdt å bære. Senere i livet begynte jeg mer å åpne meg for andre. Disse misforsto meg på den måten at de mente jeg måtte ha en sjette sans. Men det var jeg helt klar over selv at jeg umulig kunne ha, for da kunne jeg vel utgrunnet noe selv, mens jeg derimot fikk bare vite det som plutselig kom. Og jeg la merke til at jo nærmere jeg levde Gud, dess mer fikk jeg oppleve av dette uforståelige for andre (Thorsdahl, 1956, s. 5-9 )."

Kilde: Thorsdahl, Louise. (1956). Men - Gud kan hjelpe. Arendal: Eget Forlag.