-Utrop en bønn- og fastedag i hele landet for folkets synder, ellers vil straffedommen komme.

-Utrop en bønn- og fastedag i hele landet for folkets synder, ellers vil straffedommen komme


Louise Thorsdahl skriver i sin bok "Men - Gud kan hjelpe!":

"To år før tyskerne hærtok landet vårt fikk jeg tydelig varsel fra Gud om å sende ut en bønneappell til hele Kristenfolket i Norge. Den lydde slik: ”Utrop en bønn- og fastedag i hele landet for folkets synder, ellers vil straffedommen komme.”

Jeg sa da til Gud:

-Du har så mange Du kan bruke og Du vet jeg er liten i autoritet, kan du ikke bruke en annen til dette.” Men Gud forlangte at jeg skulle gjøre det, og da måtte jeg adlyde. Jeg skrev da en avisartikkel som ble mangfoldiggjort og sendt til 20 forskjellige blader og aviser. Da sier Gud:

-Du har ikke gjort nok.

Jeg var den gang på reise i Telemarken. Da gikk jeg inn på telefonsentralen i Heddal, en bygd nær Notodden, og fortalte mitt ærend, og damen forsto meg med en gang fordi hun var en kristen. Jeg ringte da rundt til de forskjellige styrende i landet og fremholdt mitt oppdrag, men alle unndro seg idet jeg stadig ble henvist til andre. Ingen følte noe personlig ansvar selv. Da tenkte jeg: Det høres vel ut som noe utenom det alminnelige dette fordi jeg nevner ”faste”. Men jeg måtte si det akkurat som Gud har befalt meg å si. Til sist ringte jeg til Kringkastingen og ba dem om å hjelpe meg. Der fikk jeg dette svar:

-Dette må gjennom Kirkedepartementet.

De styrende, som jeg så inntrengende la dette fram for, vil nok også minnes hendelsen. Damen som lyttet til alle svarene sa:

-Jeg er forskrekket for hvor likegyldig alle tar dette.

-Ja, sa jeg, -men nå kommer ulykken over oss, det blir ikke til å unngå.

Tiden gikk, og jeg husker tydelig høsten før tyskerne kom, da sto jeg ute i hagen hjemme. Da får jeg tydelig et budskap igjen. Jeg ble stående med en plante i hånden, og det lød til meg:

-Til våren når disse spirer fram da flyr det bombefly over her.

Jeg ble lenge stående og tenke om jeg skulle gå inn og skrive ordene ned, men så tenkte jeg, idet jeg gjentok dem for meg selv: Nei, jeg skal nok huske disse ord. Jeg sto også og tenkte på: mon jeg kunne ha utført min oppgave bedre. Men jeg kjente ingen bebreidelse fra Gud og var glad for det. Da tyskerne var kommet ringte jeg til damen på Heddal sentral og spurte:

-Er det Dem som var på sentralen da frk. Thorsdahl var inne og ringte for to år siden rundt landet og utropte et varsel fra Gud angående bønn- og fastedag for folkets synder, for at ikke ulykken skulle ramme oss?

-Ja, svarte damen, -det er meg.

-Ja, nå er ulykken kommet som kunne vært avverget, mente jeg.

-Ja, den er det, svarte hun.

Så var det en dag under krigen. Jeg får et budskap fra Gud igjen, som lød slik: ”Norges lykke står på spill.” Og samtidig ble det lagt på meg en bønnelidelse, slik at jeg syntes ikke det var til å holde ut. Det var bønnemøte i Filadelfia den kvelden, og jeg tenkte: Jeg får gå der ned og få dem til å være med i bønn, så blir vel denne lidelsen for landet avlastet mer fra meg. Men de forsto ikke alvorets situasjon og ba bare med en altfor lunken iver. Så begynte de å be for seg og sitt igjen. Da roper jeg ut med min forgråtte stemme:

-Dere må be for landet vårt! Landets lykke henger i et hår i kveld!

Jeg husker jeg led slik at jeg fikk krampegråt, og djevelen sa:

-Du skjemmer deg bare ut med dette, for der er ingen som kan forstå deg likevel.

Men jeg visste jeg hadde med Gud å gjøre og brydde meg verken om djevel eller mennesker. Men den kvelden eller natten vendte den engelske flåten tilbake igjen, som var på vei mot Norge. Og hadde den ikke gjort dette hadde landet vårt blitt en krigsskueplass. Gud oppfordrer oss til å be og løftene får derfor ved ham sitt amen (Thorsdahl, 1956, s.53-55).

Kilde: Thorsdahl, Louise. (1956). Men - Gud kan hjelpe! Arendal: Eget Forlag.

(Ifølge amerikanske diplomater er Norge i ferd med å utvikle et like anstrengt forhold til Russland som under den kalde krigen. Inntrykket amerikanerne sitter igjen med etter jevnlige møter med og samtaler med ledende norske politikere, næringslivsfolk og embetsmenn, er at norske myndigheter gang på gang har uttrykt bekymring for at Russland i det stille fester et strammere grep om nordområdene og viser muskler som minner om den kalde krigen. Amerikanernes analyse står i skarp kontrast til de offentlige uttalelsene regjeringen, med statsminister Jens Stoltenberg (Ap) og utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) har kommet med om at forholdet til Russland "aldri har vært bedre".

Amerikanerne omtaler slike uttalelser som skryt, ønsketenkning og "bare gulrøtter-politikk" ("Norge mer nervøs for Russland". http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/wikileaks/article3952842.ece, lest 18.12.2010).

Tidligere har det kommet frem at Russland planla å angripe Norge under den kalde krigen, men at Josef Stalins plutselige død i 1953 førte til endringer i disse planene. Mange kristne i Norge fikk en voldsom bønnebyrde for landet på denne tiden, og mange mener at Gud sparte landet som et resultat av at mange kristne ba og fastet.)