Hvordan Carl Torp ble overbevist om Bibelens og kristentroens sannhet

Hvordan Carl Torp ble overbevist om Bibelens og kristentroens sannhet

Tidligere sogneprest Carl Torp i Fjære Menighet (Grimstad) skriver i sin bok ”En liten mann har ordet” fra 1964 om hvordan han kom til sannhets erkjennelse:

”Nå skal jeg fortelle om hvorledes jeg, ulykkelige, liberale teologiske student, ved en anledning ble kraftig overbevist om Bibelens og kristentroens sannhet: At tilværelsens store og altomfattende sannhet er en person, Jesus Kristus, korsfestet, oppstanden og nærværende:

Allerede i mine tidligste barndomsår visste jeg at jeg hørte Gud til. Det var helt selvsagt, menneskelig talt, takket være min gode og ansvarsbevisste mors innflytelse. (…) Barn fra kristne hjem har et veldig forsprang i livet, hva sannhets erkjennelse angår, moralen iberegnet.

Men i ungdomstiden, i studietiden, meget tidlig, begynte læren å rakne for meg, dels p. g. a. denne aldersperiodes naturlige opposisjonstrang, dels p. g. a. den liberale teologis besnærende, farlige åndsart. Den er rett og slett halvt fritenkeri, og på full marsj mot helt sådant. Det erkjenner og bekjenner enhver liberal prest eller teologisk vitenskapsmann, som blir lykkelig omvendt og frelst.

Tvil og fornektelsestendenser herjet og tynget mitt sinn. De teologiske lærere tenkte ikke på å hjelpe sine studenter ved offentlig sjelesorg fra kateter eller prekestol i likhet med hva som uavlatelig skjer i det kristne menighetsarbeid. De kunne heller ikke det. OG trengte selv hjelp. Men ville ganske visst frabedt seg det. De holdt jo på å rense kristendommen til det den engang var: Det store herlige menneske Jesus fra Nasaret, profet og forbilde.

Å oppsøke de teologiske lærere privat, kvidde en liten teologiske student seg for. I sin åndelige nød måtte han jo ta seg ut som en opponent, noe utidig og komisk, en spurv i tranedans.

Er det forresten forholdsvis uforpliktende å være lærere for vordende prester, som skal avlegge et edlignende løfte om å være tro mot Skrift og bekjennelse i forkynnelse og sjelesorg?

Så gikk jeg, og flere andre studenter med meg, teologisk og personlig-kristelig for lut og kaldt vann. Noen oppga det teologiske studium som håpløst, og tok, tross økede omkostninger, fatt på et nytt studium, som medisin eller filologi.

---

Det var en lys vårkveld ut i 1920-årene.

Jeg kom fra Teologisk Seminarbibliotek på Universitetet, og drev åndstom og trett forbi Wergelandsstøtten ved Carl Johans gt., hvor Frelsesarmeen akkurat holdt friluftsmøte.

Atskillige mennesker hadde samlet seg. Det stemtes i en åndelig sang jeg neppe noensinne glemmer:

Nå mens alt så herlig blomstrer, Under livets korte vår, Tenk på Jesus, som så trofast, Ved ditt hjertes dør nå står…

Jeg tenkte og følte momentant: En kan tenke og si hva en vil om Frelsesarmeen og alt slikt, men dette er iallfall kristen tro, sannheten!

Hvorledes skal denne en liten manns opplevelse eller overbevisning forklares?

Således: Disse enfoldige syngende og vitnende kristne på Wergelandsstøttens trapper, levde med Gud, og hadde Jesus og den Hellige Ånd…

Noe mer skjedde ikke med meg ved denne anledning.

Ettersommeren 1926 deltok den lille mann i det nordiske, kristne studentmøte i Uppsala. Et mektig oppbud av store kirkemenn og teologiske lærde!

Foredragene holdtes i Universitetets aula.

Glimrende, sprakende, imponerende!

Men studentenes liv mellom programpostene virket skuffende lite åndelig. Hvorfor var en egentlig kommet sammen? For kirke og kulturs skyld? Og for moro skyld?

Hvor var Gud?

Ensom og liten brøt jeg opp fra forsamlingen i aulaen midt under en talers store pomp og prakt.

Under min planløse vandring i byen hendte det at jeg gikk forbi Trefoldighetskirken, som sto åpen for andaktssøkende. Jeg gikk inn, og oppover mot koret. Der så jeg en døpefont, som grep meg. En Kristus-skikkelse! Rent umiddelbart bøyde jeg kne for ham. Og i mitt indre hørte jeg tydelig denne røst:

-Jeg og Faderen vi er ett…

Jo, det stemte! Intet var mer selvsagt. Da løftet jeg i min knelende stilling tre fingre i været, og sverget, for første gang i mitt liv:

Sannelig, du er Guds Sønn. Jeg tror på deg. Og det vil jeg alltid gjøre. Hjelp du meg til det…

Jeg kjente meg gjennombølget av behagelig varme. Og gikk likeså glad ut av kirken som jeg var kommet uglad inn i den.

Jeg skjønte at jeg hadde opplevd et vendepunkt uten make i mitt liv. Og skyndte meg bort på postkontoret i nærheten. Der skrev jeg foranstående ned, la beretningen i en konvolutt til livsvarig oppbevaring.

Om aftenen skulle det være skriftemål og nattverd i Domkirken. Mens jeg satt og ventet på tur, våknet jeg til delvis forståelse av min svære teologiske synd. Jeg hadde kritisert og fornektet menighetens tro, som er den virkelige kristendom. Jeg gråt så tårene strømmet, og benken som jeg satt på skalv. Jeg merket at noen ved siden av så rart på meg…

Men da gamle misjonsprest Henry Ussing under absolusjonshandlingen la hånden varmt på mitt hode, og sa de forløsende ord som sies skal, ble det endelig igjen solskinn i min sjel.

Jeg var kommet tilbake til den kristne menighets tro, Jesus Kristus-troen. Ved hans ledelse! Ære være ham, den høye !  (Torp, 1964, s. 19-23)”

 

Kilde: Torp, Carl. (1964). En liten mann har ordet. Bergen: Sambåndets Forlag.