Da Carl Torp talte omvendelsens budskap i en begravelse
Da Carl Torp talte omvendelsens budskap i en begravelse
Carl Torp skriver i sin bok ”En liten mann har ordet” fra 1964:
”Det skulle være begravelse i et stort fiskevær i Finnmark (B.) en mandag i 30-årene.
Natt til begravelsesdagen hadde det vært karneval på stedet. Flere i gravfølget hadde deltatt. Forøvrig kjente den lille mann den lokale befolkning nokså grundig, og var på god fot med den, utvortes talt. Stefanus ville ha sagt: Dere harde halser og uomskårne på hjerte og ører (Ap.gj. 7). Kisten sto vakkert kransesmykket foran talerstolen i stedets misjonshus, som var stappfullt av folk. Presten leste Mt. 8,19-22, og stanset særlig for v.22 der Frelseren sier: Følg meg, og la de døde begrave sine døde.
Så fulgte talen med praktisk anvendelse på situasjonen:
-På denne båre ligger en hensovet, en av familiens kjære... Men det fins flere døde i dette hus nå. Åndelig døde, mennesker som ikke har sans hverken for Gud eller menighetsliv. Deres avdøde i kisten kan ikke kalles tilbake til livet her i verden. Men de åndelig døde er i en ganske annen situasjon. De kan stå opp fra de døde, dersom de vil ta til hjerte Herrens ord i Efeserbrevet: Våkn opp, du som sover, og stå opp fra de døde. Og Kristus skal lyse for deg! Vær ikke lenger et åndelig lik, bli frelst ved troen på Stedfortrederen, og følg så ham...!
Jo, nå ble det liv i de døde ben, men til motstand. De fleste hadde ventet sentimental trøst, og så gikk det på samvittigheten løs. Det er vel ikke derfor en har kirke og prest...! Det ble stor klage til biskopen, biskopbesøk i prestegården, innberetgning til departementet, og seks måneders straffepermisjon.
For biskopen hadde et annet syn på en prests gjerning. Hans stil var å vinne folk for kirken ved sjarm og kultur.
Men prosten, da?
En prost sier ofte ikke stort utenom dette: Skrivet oversendes hermed herr biskopen...Skrivet videresendes herr stiftskapellan N.N. (eller hvilken tittel angjeldende prest nå har).
Den lille mann fikk ikke se "domspremissene", overhodet ikke departementets svar til den klagende biskop. Det var bare å reise.
Kanskje den lille mann burde ha appellert saken? Men til hvem? Hvor fins en slik upartisk appellinstitusjon i vår kirke? Å bringe saken inn for verdslig rett, sømmer seg ikke.
Hvis en har de kirkelige myndigheter dogmatisk eller praktisk-kirkelig imot seg, står en der meget liten.
Men kirkens egentlige Herre ga den lille presten sinnslikevekt, og et godt erstatnings-arbeid. Han kaltes overraskende i sak og tempo til arbeider i Bergens indremisjon. Her lærte han vestlandsk, avgjort, selvstendig kristendom å kjenne, ble herlig vederkveget og styrket i troen, og i den bibelske formaning: Om noen taler, han tale som Guds ord (1.Peter 4) (Torp, 1964, s. 163-165).”
Kilde: Torp, Carl. (1964). En liten mann har ordet. Bergen: Sambåndets Forlag.
