Da Carl Torp talte klokkeren til rette

Da Carl Torp talte klokkeren til rette

Carl Torp skriver i sin bok ”En liten mann har ordet” fra 1964:

”...et annet eksempel på at uvennligsinnede kirkemyndigheter har stor frihet, og smått med sjelesørgersinn:

Klokkeren i en Nordlandsmenighet tok seg ikke sjelden en kraftig "tår over tørsten". Ellers var han på mange måter en god mann. Mange bygdfolk visste om det, og hadde sett ham beruset, den lille mann også.

En søndag form. sto han i synbar og luktbar bakrus i sakristiet, og ventet på presten.Dette var "den beleilige tid". Den lille mann ba klokkeren om tillatelse til å si ham noe som lå ham på hjerte, og måtte sies.

-"Værsgo!"

Han sa det.

Anmeldelse til lensmannen fulgte, og "visitt" av denne på prestekontoret.

Så bispebesøk for konferanse med prest og klokker.

Så innkallelse til Kirkedepartementet.

Så to ganger i sorenskriverens forhørsrett.

Det endelige resultat: Saken henlegges på grunn av bevisets stilling.

Dette foregikk i 40-årene.

Ikke en av sakens instanser anerkjente prestens sjelesorg og kirketukt. Enn om noen hadde oppmuntret og sagt:

-Det var ikke behagelig for dem, sokneprest, men absolutt Deres plikt.

Ble dette det endelige resultat? Nei, neppe! Kanskje denne lille manns beretning kan komme til å minne noen geistlig om profeten Esekiel 3,17-19 og 33,7-9 (Torp, 1964, s. 165-166)."

Kilde: Torp, Carl. (1964). En liten mann har ordet. Bergen: Sambåndets Forlag.