Den lamme gutten fikk beskjed om å oppsøke Euthymius (376-473) i en drøm

Den lamme gutten fikk beskjed om å oppsøke Euthymius (376-473) i en drøm

Harald Olsen skriver:

”I året 405 kom det en ung prest til Jerusalem. Han var fra byen Melitene ved Eufrat i Lille Armenia. Euthymius (376-473) var ifølge tradisjonen selv et bønnesvar, og allerede før sin fødsel var han blitt lovet bort til kirkelig tjeneste. Han var blitt døpt av biskopen i Melitene og vigslet til læremester så snart han kunne lese. Under biskopens tilsyn hadde han fått en god utdanning. Euthymius var samvittighetsfull og hengiven i alle kirkelige oppgaver, og var samtidig en streng karakter som ofte søkte stillhet og ensomhet. Da han ble ordinert til prest fikk han – sin unge alder til tross – ansvaret for alle munkene i bispedømmet. Det var mer enn han følte seg kvalifisert for, og derfor dro han til Jerusalem.

Fra Jerusalem dro Euthymius videre til Charitons lavra i Judea. Her slo han seg ned i en eneboercelle utenfor lavraen for å lære seg å flette reip, som var den vanligste sysselsettingen der i ørkenen. Fra Melitene hadde Euthysimus med seg en skikk som snart kom til å bli vanlig også i palestinsk klosterliv: På dagen for feiringen av Jesu dåp dro han – etter Mesterens eget eksempel – ut i ørkenen. Her ble han i ensomhet og bønn fram til palmesøndag, da han dro tilbake til lavraen for å feire den stille uke og påskehøytiden.

I 411 dro han også ut i ørkenen på denne måten, denne gangen sammen med sin venn Theoctistus. De dro til Qumran-distriktet ved Dødehavet. I denne fjellørkenen skjærer dype kløfter og juv (wadi) seg gjennom landskapet. Fjellsidene i disse wadiene er fulle av små og store huler. Det er et landskap som synes skapt for monastisk liv, og tyngdepunktet i det palestinske klostersystemet skulle snart flyttes fra bynære områder og ut i slike landskaper. Da de to munkene var på vei ned den vakreste av disse kløftene – Wadi Mukellik – oppdaget de en stor hule oppe i den nordlige fjellsida. De klatret opp, og ble over seg av begeistring for dette stedet, som de mente Gud hadde skapt for dem. De slo seg ned, og greide å overleve på urter og vekster på stedet. Etter en tid fant to gjetere fra Betania (Lazarium) dem, og fra da av forsynte landsbyen dem med det lille de trengte av mat. Ryktene om eneboerne nådde også Charitons lavra, og flere munker fulgte etter dem og slo seg ned. Det var innlysende at dette måtte bli en ny lavra, og at den store hula måtte være kirkerom. Men det var risikabelt å ferdes i de bratte fjellsidene, og det var derfor ikke tilrådelig å benytte de andre hulene til munkene. Derfor ble det bygget celler ned i dalbunnen, og et tårn som førte opp til hulekirken. Her holdt Euthymius til hele uka, og han var bare tilgjengelig lørdag og søndag, da det også ble feiret gudstjeneste i hula.

En dag kom det en arabisk stamme inn i wadien, og medlemmene ropte høyt på Euthymius. Theoctistus prøvde å få dem til å vente til lørdagen. Men stammens leder, sheikh Aspebet, førte ham til sønnen sin, som viste seg å være lam på hele høyre side av kroppen. Denne sheikhen hadde vært leder for arabere som var i persernes tjeneste som hesterøktere. Men han var blitt angitt for å ha forsøkt å beskytte kristne som rømte fra forfølgelse i Persia. Derfor hadde han søkt tilflukt hos romerne, og hadde fått en tilsvarende tjeneste hos dem. Men den lamme gutten, som ingen leger eller magikere i Persia hadde kunnet hjelpe, hadde bestemt seg for å søke hjelp hos de kristnes Gud. I en drøm skulle han ha sett en munk med grånende hår og langt skjegg som hadde sagt at han måtte komme til denne wadien. Da Euthymius hørte hva som foregikk og kom ned i dalbunnen fra hula si, kjente gutten ham igjen fra drømmen. Det hele endte ifølge fortellingen med at gutten ble helbredet. Da ba sheikhen og hele stammen om å bli døpt. Det skjedde i et lite dåpsrom i hulekirken. Sheikhen tok da navnet Peter. Svogeren hans Maris ble igjen i dalen som munk. Da Theoctistus døde 40 år senere, var det denne Maris som etterfulgte ham som leder av klosteret (Olsen, 2008, s. 75-76).”

Den arabiske sheikhen ble senere utnevnt til biskop for sin stamme og spilte en ikke ubetydelig rolle ved kirkemøtet i Efesos. Euthymius avviste til å begynne med alle som ville slå seg ned i områdene der han bodde. Denne atferden endret seg etter at han i en drøm fikk beskjed om å ta imot tre brødre fra Kappadokia i Lilleasia, og ikke fortsette med å avvise alle som kom (ibid, s. 77). 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.