Hvordan Melania (341-411) ble møtt da hun ga bort en formue til klostrene i Egypt

Hvordan Melania (341-411) ble møtt da hun ga bort en formue til klostrene i Egypt

 

Harald Olsen skriver at Melania (341-411) som 22-åring ”var en av de rikeste kvinnene i hele Romerriket, men allerede enke. Hun var født i Spania i en aristokratisk familie, og arvet store eiendommer over hele Gallia. Men hun hadde allerede som ung kvinne opplevd mange tragedier. Hun ble tidlig gift, men mistet to av tre sønner og opplevde en rekke spontanaborter. Da mannen – som var Romas prefekt – døde, nektet hun å gifte seg igjen, til tross for press fra keiseren selv. I stedet samlet hun i 372 i hemmelighet sammen det hun kunne få med seg av transportabelt gods og gikk om bord i et skip som skulle til Alexandria, etter at hun hadde funnet en formynder til sin eneste sønn. Mange av kvinnene og barna i husholdet dro med henne. I Alexandria omsatte hun alle verdisakene hun hadde med seg.

I Egypt ønsket hun å oppsøke eneboerne i ørkenen. Hun hadde hørt om dem allerede som ung jente. Erkebiskop Athanasius av Alexandra hadde vært ledsaget av noen av dem da han oppholdt seg i eksil i Roma i 340-årene. Deres eksempel hadde utløst en rekke entusiastiske forsøk på asketisk praksis i det romerske aristokratiet. Og på slutten av 350-tallet ble hans vita over Antonius den Store oversatt til latin, og ble lest med stor interesse i de samme kretser. Nå ønsket imidlertid Melania å oppleve dem på nært hold, derfor dro hun til Nitria. Her møtte hun flere av de mest kjente ørkenheltene, blant annet abba Pambo (304-375). Melania ønsket å gi ørkenboerne en prøve på sin gavmildhet, og overleverte abba Pambo en stor kiste full av sølv. Hans reaksjon var karakteristisk for mange av ørkenfedrene. Han fortsatte med å flette reip av palmeblader. Uten å se opp fra arbeidet ga han Melania en kort og overflatisk velsignelse, før han ga sine medarbeidere beskjed om å fordele gaven til klostrene i Egypt. Melania ble overrasket. I en verden hvor velyndere ble gjenstand for overstrømmende ros var hun vant til mer enn dette. I det minste hadde hun forventet at han ville reist seg for å finne ut hvor mye han hadde fått. Derfor sa hun:

 

-Du burde vite, fader, hvor mye det er: Her er tre hundre pund.

 

Men abba Pambo løftet ikke en gang på hodet. Han sa bare:

 

-Mitt barn! Den Ene som veier fjellene i sin vekt vet hvor mye sølv der er. Hvis du gir dette til meg, taler du vel. Men hvis du gir dette til Gud…bør du være stille.

 

Dette var ikke måten man snakket til en aristokratisk velgjører på. Men det var typisk for ørkenfedrene. Mange år senere sa Melania dette om denne episoden:

 

-Slik viste Herren sin styrke da jeg dro til Nitrias fjell.

 

Og da abba Pambo døde like etterpå, viste det seg at han hadde lovet den siste kurven han flettet til Melania. Hun fikk også andre gaver under sitt opphold i Egypt. Den kjente ørkenboeren Makarius fra Alexandria ga henne det berømte bukkeskinnet som en hyenetispe hadde kommet til ham med, etter at han hadde helbredet valpene hennes for blindhet.

Etter at Melania hadde vært et halvt år i Egypt brøt det ut kirkelig og politisk uro i landet. Flere av munkene og prestene hun var blitt kjent med her måtte flykte til Palestina. Hun slo følge med dem, og ga dem økonomisk støtte. Noen ganger måtte hun opptre i forkledning når hun brakte mat til flyktningene. Dette skapte mistanke hos den romerske konsulens folk, og hun ble arrestert. Men konsulen fikk en stor overraskelse da han ble klar over hvem hun var, og satte henne straks fri. 

Melania dro til Jerusalem, og på Oljeberget - i overgangen mellom by og ørken, og med åndelig utsyn i begge retninger - slo hun seg ned og grunnla et kloster i 373. Det var opprinnelig et kvinnekloster for 50 kvinner, og Melania kom til å bo her i 27 år. Hit kom også Rufinus fra Aquileia (345-410) som hun hadde møtt i Egypt, og som ble hennes nære medarbeider. Rufinus kom også fra en velstående familie og hadde fått den beste utdanning i Roma. Han hadde spesialisert seg på å oversette tekster fra gresk til latin, og latin ble da også bruksspråket i klosteret på Oljeberget. Men det at han også oversatte Origenes' skrifter gjorde at han fikk mistenksom oppmerksomhet fra de ortodokse. Med Rufinus' bistand kom Melanias kloster til å bli et åndelig og intellektuelt kraftsenter i Palestina. Det ble bygget en avdeling for munker i nærheten, med skole og skrivestue, og klosteret ble selvfinansiert ved å kopiere manuskripter. Ved å kombinere askese og studier på en konstruktiv måte bygde de opp et miljø som ble kjent over hele kristenheten, ikke minst på grunn av klosterets oversettelser av viktige skrifter til latin. Men klosteret drev også et betydelig diakonalt arbeid overfor byens fattige. I tillegg til eget kloster benyttet Melania sin store formue til å finansiere klostre, kirker og herberger over hele Midtøsten.

(…) Melania hadde selv stor appetitt på kunnskap. Hun kunne lese dag og natt. Hun hadde lest hele Origenes’ store produksjon, og også de øvrige av samtidas store teologer, som Gregor av Nazians og Basilius av Cæsarea. Og hun leste ikke disse bøkene bare én gang, men opp til 7-8 ganger, mens hun memorerte og grunnet over innholdet (Olsen, 2008, s.83-85)." 

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.