Harald Olsen om hensikten med ørkenlivet

Harald Olsen om hensikten

med ørkenlivet 

 

Harald Olsen skriver i boka ”Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre”:

”Det åndelige livet i ørkenen krevde både tålmodighet og utholdenhet. ”Onde tanker og demoner forsvinner ved hjelp av tålmodighet,” sa abba Poemen. Han understreket også at tålmodighet er noe man må be om uavlatelig. Men har man først fått tålmodighetens gave, kan den til og med helbrede syke. Tålmodigheten var først og fremst knyttet til ørkencella. Cella er symbolet for det forpliktende åndelige livet. Og abba Makarius’ råd i forhold til tålmodighet var kort og godt: ”Bli værende i cella di!” Erfaringene fra cella var den viktigste kilden til innsikt. En munk kom en gang til Sketis for å besøke abba Moses, og ba ham om et ord. Den gamle sa da til ham: ”Gå og sett deg i cella di, og cella vil lære deg alt.”

Tålmodighet og utholdenhet var derfor et spørsmål om å motstå fristelsene til å rømme fra utfordringene i cella. Abba Arsenius sa følgende til en broder som var fristet av demoner: ”Gå, spis, drikk og hvil deg. Men forlat for all del ikke cella di.” For han visste at tålmodighet i cella er det som holder munken på rett vei. Abba Antonius formulerte dette enda mer direkte: ”På samme måte som fisker dør når de holdes for lenge ute av vannet, vil munker som driver utenfor cella si – eller bruker sin tid blant verdens mennesker – miste styrken i den indre freden. Slik fisken som bringes tilbake til sjøen må vi skynde oss tilbake til cella vår, i frykt for at hvis vi nøler for lenge utenfor vil vi miste vår indre årvåkenhet.” Erfaringene fra cella gjaldt ikke bare der, de hadde relevans også for det øvrige livet. Abba Serinus formulerte dette slik: ”Det er ikke så stor dyd å holde på disiplinen når du er i cella di. Men det er en dyd hvis du også greier å holde på den når du kommer ut av cella.”

Det ørkenens menn søkte gjennom bønn og askese, og belønningen for tålmodighet og utholdenhet, var en form for frihet og uavhengighet. Det var for det første en frihet fra ytre bindinger. Det kunne være til både mennesker og materielle ting. Abba Sosimas pleide å si: ”Det er ikke det å ha noe som er skadelig, men det å være bundet av det.” Om den konstante fristelsen til å bli bundet uttalte han også: ”Med tida – og gjennom forsømmelse – mister vi endog den lille gløden som vi trodde at vi hadde i vår asketiske forsakelse. Vi blir bundet til ubrukelige, uviktige og fullstendig verdiløse saker, og lar disse erstatte kjærligheten til Gud og medmennesker. Vi vender oss til materielle ting som om de var våre egne, og ikke hadde mottatt dem av Gud. Men hva har du som du ikke har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du, som om du ikke hadde fått det?”

Den ytre frihet er uavhengig av og avstand til en verden som er i det ondes vold. Men dette forutsetter også en indre uavhengighet og frigjøring. Den består i evnen til å bekjempe og beseire indre fristelser, egen ond vilje og onde tanker. Abba Longinus spurte en dag abba Lucius ut om noen av sine problemer. Han sa først: ”Jeg ønsker å gå i eksil.” Den gamle sa da: ”Hvis du ikke kan kontrollere tunga di, vil du ikke kunne være i eksil uansett hvor du oppholder deg. Derfor, kontroller tunga di her, så vil du være i ditt eksil.” Så sa Longinus: ”Jeg ønsker å faste.” Den gamle svarte: ”Selv om du bøyer din nakke som et reip av sivaks, så er det ikke den faste som Gud vil akseptere. Du må i stedet kontrollere dine onde tanker.” Longinus sa så til ham for tredje gang: ”Jeg ønsker å rømme fra menneskene.” Og den gamle svarte: ”Hvis du ikke har levd rett blant menneskene, vil du heller ikke være i stand til å leve rett i ensomhet.”

 

Det var altså ikke mulig å rømme fra det onde ved å søke ut i ørkenen. Snarere tvert imot. Ørkenens stillhet og ensomhet gjorde ondskapen i en selv enda mer tydelig og konfronterende. Den største utfordringen var de onde tanker (logismoi), som blant annet Evagrius fra Pontus gjorde så utfyllende rede for i sin teologi. Og de onde tankenes kilde er egenviljen og selvrettferdigheten. Den eneste vei til indre frigjøring går gjennom ydmykheten. Amma Teodora hadde en klar erkjennelse av ydmykhetens kraft og virkninger. Hun sa at verken askese, nattbønn (vigilie) eller noen form for lidelse er i stand til å frelse. Bare sann ydmykhet kan det. Det var en eneboer som var i stand til å utdrive demoner. Og han spurte dem: ”Hva er det som gjør at dere drar? Er det min faste?” De svarte: ”Vi spiser ikke og drikker ikke.” ”Er det mine nattbønner?” spurte han. De svarte: ”Vi sover ikke.” ”Men hvilken kraft er det da som sender dere ut?” spurte han. De svarte: ”Ikke noe kan overmanne oss, bortsett fra ydmykhet.” Og amma Teodora sa: ”Ser dere hvordan ydmykheten seirer over demonene?” Abba Poimen understreket også dette: ”Gjør ikke etter din egen vilje. Ydmyk deg heller foran din neste.” Den indre frihet var frigjøring fra et falskt liv til et sant selv, et selv som hviler dypt i Gud. Resultatet var en indre fred og ro, med opplevelse av en enhet med Gud, og et leget og udelt hjerte (Olsen, 2008, s. 99-101).”

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.