Johannes Cassianus (~350-435) om lidenskapene og kampen mot dem

Johannes Cassianus (~350-435) om lidenskapene og kampen mot dem

 

Følgende tekst er en del av det verdensberømte verket ”Filokalia”, en samling tekster som har vært med på formingen av verden og dens historie. Filokalia betyr kjærlighet til det som er (åndelig) godt og skjønt. Johannes Casianus skriver følgende om lidenskapene og kampen mot dem:

”14: Det er åtte hovedlaster: storspising, ukyskhet eller hor, pengekjærhet eller griskhet, vrede, bedrøvelse, likegyldighet, forfengelighet og hovmot.

15: Disse lidenskapene kan deles inn i to grupper: De naturlige som oppstår gjennom naturlig trang (storspising og hor), og de unaturlige, som ikke har sin rot i naturen (f.eks. pengekjærhet eller havesyke). Ifølge deres virkemåte, kan de deles inn i fire grupper: De som kun virker gjennom og i legemet (storspising og hor), de som også kan virke uten legemets medvirkning (forfengelighet og hovmod), videre er det de som fremkalles utenfra (pengekjærhet og vrede), og de som oppstår av indre årsaker (bedrøvelse og likegyldighet). Når vi på denne måten blottlegger lidenskapenes virkemåte, blir det lettere for oss å nærme oss dem. Det gjør vi på to vis: nemlig ved å skille mellom de kjødelige og de sjelelige. De kjødelige oppstår i legemet og nærer og vederkveger legemet, mens de sjelelige oppstår som følge av sjelelige tilbøyeligheter, og de nærer sjelen, mens de ikke sjeldent virker nedbrytende på legemet. De sistnevnte lidenskaper leges enkelt ved at hjertets indre helbredes, mens de kjødelige trenger dobbelt legemiddel: både indre og ytre.

16: La oss forklare dette litt mer utførlig. Storspisingens og ukyskhetens lidenskaper – som har sine røtter i legemet – oppstår stundom uten sjelens medvirkning, kun som en trang, men så trekkes sjelen med, ettersom denne er knyttet til kjødet. Det er således ikke tilstrekkelig å reise seg sjelelig mot disse angrep for å undertvinge dem. En må tøyle hele sitt legeme med faste, nattevåk og utmattende arbeide, stundom trengs ensomhet, ja, ikke sjelden streng avsondrethet. Ettersom disse lidenskaper oppstår gjennom sjelens og legemets skrøpelighet, kan de ikke overvinnes annet enn ved både sjelelig og legemlig anstrengelse. Forfengelighet og hovmod oppstår i sjelen uten legemets medvirkning. Hva trenger vel forfengeligheten av legemet, det er jo utelukkende et begjær etter ros og ære som fører den fangne sjel til fall! Eller hvilken legemlig handling var det som medvirket til Lucifers hovmod, da hans sjel og tanke unnfanget det som profeten taler om: ”Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp…jeg vil gjøre meg lik den Høyeste” (Jes. 14, 13-14). Det var ingen som oppviglet ham utenfra til dette hovmod, det oppsto fullt og helt i hans indre.

17: Disse åtte lidenskapene har altså forskjellig opprinnelse og virkemåte, selv om de seks første (storspising, hor, havesyke, vrede, bedrøvelse, likegyldighet) er knyttet sammen ved et særskilt slektskap. Dette virker slik, at overflod i en lidenskap danner grunnlaget for den følgende. Av storspising oppstår nødvendigvis den ukyske lyst, av hor kommer havesyke, av vrede kommer bedrøvelse, av bedrøvelse kommer likegyldighet. Derfor må vi bekjempe dem i samme rekkefølge, og bekjempe dem en for en. For å overvinne likegyldigheten, må vi først overvinne bedrøvelsen, for å overvinne bedrøvelsen, må vi først undertvinge vreden, for å slukke vreden, må vi rykke bort havesyken, og for å beseire havesyken, må vi befri oss fra den ukyske lyst, og for å overvinne lysten til hor, må vi undertvinge storspisingen. Også de to gjenstående lidenskaper: forfengelighet og hovmod, er knyttet til hverandre på samme vis. Det betyr at når den ene av dem styrkes, legges grunnen også til den andre. Av for meget forfengelighet oppstår hovmod. Og i samme ordning må vi bekjempe dem: for å rykke opp hovmodet, må vi overvinne forfengeligheten. Men disse har ikke direkte slektskap med de seks første, for de oppstår ikke fra dem, men heller tvert imot, når disse er overvunnet! Det er særlig når vi har seiret og triumferer over de andre lidenskapene, at vi angripes av disse.

Forresten er det slik, at selv om disse åtte lidenskaper står slik i forhold til hverandre som vi har vist, så er det like ofte at de deler seg i fire par: ukyskhetens lidenskap knyttes med særlige bånd til storspisingen, vreden til griskheten, bedrøvelsen til likegyldigheten, og hovmodet til forfengeligheten.

18: De enkelte lidenskaper har ikke bare én form. Således har storspisingen tre former: den kan vekke trang til å spise utenom den bestemte tid; eller den søker å spise for meget, like til det å forspise seg, uten hensyn til matens smak og kvalitet; eller den søker etter delikatesser. Av dette kommer uregelmessig spising, fedme, fråtseri og nytelsessyke. Av dette oppstår forskjellige onder for sjelen: av den første kommer forargelse mot klosterregelen, derav oppstår misnøye med klosterlivet, så det nesten kjennes uutholdelig å leve slik, hvilket ofte ender opp med at en forlater klosteret. Av den andre oppstår kjødets lyst og makelighet, mens den tredje kaster en ut i havesyke som ikke lenger gir plass for Kristi fattigdom.

Ukyskhetens lidenskap har også tre former: den første fullendes gjennom omgang mellom de to kjønn; den andre finner sted uten omgang med kvinne – det var på grunn av den at patriarken Judas sønn Onan ble forkastet av Herren (1.Mos. 38, 9-10), og dette kalles i den Hellige Skrift for urenhet. Den tredje finner sted i hjerte og forstand, og derom har Herren sagt i Evangeliet: ”den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte” (Matt. 5, 28). Disse tre former var det den salige apostel hadde i tankene da han skrev: ”så død da deres jordiske lemmer: utukthet, urenhet, begjær…) (Kol. 3, 5).

Pengekjærhet eller havesyke har også tre former: Først angriper den ham som har forsaket verden, så han som ikke får revet seg løs fra alt. Dernest angriper den ham som allerede har gitt alt til de fattige, så han atter begynner å samle seg slikt gods igjen. Til sist tenner den lyst i ham etter å skaffe seg det han heller ikke tidligere hadde.

Også vreden har tre former: først den som flammer opp innvendig, dernest den som bryter ut i ord og handling, og til sist den som brenner og ulmer i lengre tid, og som kalles nag.

Bedrøvelsen har to former: først den som inntrer etter at vreden har opphørt, eller som forvoldes av påførte tap og ulykker, og ved at ens ønsker ikke går i oppfyllelse. Den andre oppstår ved fare og når en frykter for sin skjebne, eller ved ufornuftige bekymringer.

Likegyldigheten har også to former: den ene driver en til å sove, den andre driver en ut av cellen.

Forfengeligheten har mange ansikter, men dens to hovedformer er: først den som får oss til  opphøye oss selv på grunn av legemlige fortrinn og synlige ting, dernest er det den som får oss til å flamme opp i begjær etter tom ære for det åndelige.

Hovmodet har to former: den kjødelige og den åndelige, som er verre enn den første. Det er særlig de som har gjort en viss fremgang i dyd, som blir fristet av dette.

19: Selv om disse åtte lidenskapene frister hele menneskeslekten, så angriper de ikke alle på samme vis. For hos én innehar ukyskhetens ånd hovedplassen, mens en annen beherskes av vreden. Hos én er det forfengeligheten som styrer, mens det hos en annen er hovmodet. Selv om alle lidenskaper angriper alle, så blir altså hver og en av oss trellbundet av dem på forskjellig vis.

20: Derfor må vi først bli klar over hvilken last hver av oss er mest sårbar overfor, og så må vi rette hovedangrepet mot nettopp denne. Vi må anstrenge oss for å holde den under kontroll og undertvinge den, rette den daglige faste som vårt spyd mot den, stadig sende piler mot dens hjerte og strupe, og uavlatelig gråte og be til Gud om å gjøre slutt på denne rasende kamp. For ingen kan seire over noen lidenskap, om han ikke erkjenner at han selv kommer til kort overfor den med sin kamp og møye, om han enn holdt ut dag og natt i kampen for å bli renset fra den.

21: Når en slik stridsmann merker at han er i ferd med å bli fri fra sin første lidenskap, må han oppmerksomt rette sitt blikk inn i sitt hjertes innerste, for å finne ut hvilken lidenskap som nå ligger på lur, og straks rette sitt våpen mot den. Når han således overvinner den fremste lidenskap, vil han lettere og raskere kunne overvinne den neste, som jo er svakere.

22: Når du seirer over en eller flere lidenskaper, må du vare deg for å rose deg selv for denne seier. For hvis Herren ser ditt hovmod, vil Han slutte å verne og bevare deg, og når du blir overgitt av Ham, vil du atter bli bytte for de samme lidenskaper som du skulle ha overvunnet med Guds hjelp. Og profeten ville ikke sagt ”overgi ikke den sjel, som bekjenner Deg, til rovdyrene” (Salme 73, 19. LXX) – om han ikke visste at den som blir hovmodig i sitt hjerte, atter overgis til de lidenskaper han har overvunnet, for at han skal lære seg ydmykhet (Cassianus, 1993, s. 58-64).”

 

Kilde: Cassianus, Johannes. (1993). Lidenskapene og kampen mot dem. I: Fader Johannes. Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. Oslo: St. Olav Forlag.