Løven Jordanes ble Gerasimus' venn og hjelper etter at den fikk hjelp til å få en torn ut av poten

Løven Jordanes ble Gerasimus'

venn og hjelper etter at den fikk

hjelp til å få en torn ut av poten

 

Harald Olsen skriver i boka Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre:

”En kjent ørkenlegende er historien om abbed Gerasimus og løven Jordanes. Gerasimus var abbed i et kloster ved elva Jordan. En dag da han gikk ved elvebredden møtte han en løve, som henvendte seg til ham med kraftige brøl. Løva haltet på den ene foten, og da den kom nærmere, viste deg seg at den hadde en torn i den ene poten som var hovnet opp og var full av verk. Dyret bønnfalt ham tydelig om hjelp. Gerasimus satte seg ned hos løva, og greide å få ut tornen sammen med mye verk. Så renset han såret og forbant det med ei fille. Han prøvde å sende løva ut i ørkenen igjen. Men den ble værende hos ham, og fulgte ham senere hvor han gikk og sto. Gerasimus ga den mat, og slik ble løva nærmest som et husdyr i klosteret.

I klosteret hadde de et esel som pleie å bære vann fra Jordan til kjøkkenet. Nå fikk løva oppgaven å passe på eselet, og fulgte det også når det ble sluppet ut på beite. En dag da den var ute i dette oppdraget, fant løva på å gå litt på egen hånd. Da kom det en kameldriver fra Arabia forbi. Han så det enslige eselet, og tok det med seg på sin ferd. Løva kom skyldbetynget tilbake til klosteret denne dagen, og gikk med bøyd hode fram for sin abbed. Gerasimus trodde at løva hadde drept og spist opp eselet. Som straff for dette satte han den til å gjøre de samme oppgavene som eselet hadde hatt. Derfor måtte den bære vann fra Jordan i store kurver på ryggen.

En dag kom kameldriveren som hadde stjålet eselet igjen forbi. Han var på vei til Jerusalem for å selge korn, og hadde fremdeles eselet med seg. Da han krysset Jordan fikk han se løva. I skrekk for det store rovdyret rømte han fra dyrene sine. Løva gjenkjente eselet, og med tauet i munnen ledet han eselet – sammen med tre kameler – tilbake til klosteret. Da skjønte abbed Gerasimus at han hadde gjort løva urett. Han ga den da navnet Jordanes, og den fikk gå fritt i klosteret, som en av brødrene. Den holdt seg alltid i nærheten av abbeden.

Den dagen Gerasimus døde, var løva ikke til stede. Da den kom tilbake til klosteret, begynte den å lete etter sin herre. Den ble da forklart at abbeden hadde forlatt dem, og at han ikke ville komme tilbake. Da begynte den å vandre hvileløst omkring, nektet å ta til seg mat, og uttrykte sin sorg og klage i kraftige brøl. Den nye abbeden, Sabbatius, tok da løva med til Gerasimus’ grav. Her la han seg på kne, og fortalte at dette var mesterens siste hvilested. Da løva skjønte dette, la den seg ned og dunket i sorg hodet mot bakken. Siden flyttet den seg ikke fra stedet, og på Gerasimus’ grav døde løva Jordanes.

En lignende historie med en løve er også tillagt den kjente ørkenboeren og bibeloversetteren Hieronymus (Olsen, 2008, s. 116-117).”

 

Kilde: Olsen, Harald. 2008. Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum