Pelagia - den beryktede forførersken som vendte om

Pelagia - den beryktede forførersken som vendte om

Pr. 2011 forsker og underviser Harald Olsen ved Universitetet i Agder. Han refererer en berømt beretning i sin bok "Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre":

”Historien om Pelagia fra Antiokia var en av middelalderens mest populære helgenlegender, både i øst og vest. Pelagia kan være identisk med en anonym kvinne som er omtalt i Johannes Krysostomus’ kjente homilier. I så fall må hun ha levd på slutten av 300-tallet. Helgenlegenden er ført i pennen av diakonen Jakob fra Edessa. Han var diakon hos den andre av fortellingens hovedpersoner, biskop Nonnus. Biskopen skulle ifølge tradisjonen ha fått sin monastiske opplæring i den egyptiske ørken, nærmere bestemt i Pachomius’ kloster Tabenessi i Thebaid. Jakob skal altså ha vært både øyenvitne til historien, og den som skrev den ned. Han må han vært en skolert person, og en betydelig forfatter, for teksten holder høyt litterært nivå. Den opprinnelige syriske teksten ble raskt oversatt til både gresk og latin. Og fikk en betydelig utbredelse i hele kristenheten. Teksten kom også til å danne skole, idet den ble opphav til en rekke helgenlegender over samme lest – men som altså var fiksjonslitteratur.

Historien begynner med et bispemøte i den syriske hovedstaden Antiokia. Åtte biskoper var samlet, innkalt av erkebiskopen (som kan ha vært Flavian, erkebiskop i Antiokia i årene 381-404). Under en pause i forhandlingene satt biskopene utenfor møtelokalet og samtalte. Da kom det et opptog forbi. Det ble ledet av en kvinne som red på et esel. Hun var usedvanlig vakker, og var kledt i utfordrende, fargerike og vakre klær, og pyntet med kostbare smykker. Hun ble ledsaget av et helt følge av klovner og narrer, jonglører og skuespillere – som fylte gatene med musikk, latter og forførende parfymeduft. Dette viste seg å være Pelagia, byens mest kjente skuespillerinne og en beryktet kurtisan. Både hun og hennes følge var kjent for et utsvevende liv og prostitusjon.

Biskopene ble overrasket av opptrinnet, og snudde seg bort for å skjerme seg for følgets utfordrende og forførende atferd. Alle bortsett fra biskop Nonnus. Han ble sittende og stirre, helt betatt av Pelagias skjønnhet. Hans blikk fulgte henne så lenge det var mulig. Da følget var ute av syne, henvendte Nonnus seg til de andre biskopene med spørsmål om de ikke var henrykt over denne kvinnens skjønnhet. Da han ikke fikk noe svar, fortalte han med begeistring hvor sterkt inntrykk dette synet hadde gjort på ham, og hvordan han gledet seg over denne uvanlige form for menneskelig skjønnhet. Han så dette som en Guds gave, men en gave som dette mennesket samtidig måtte stå til rette for på dommens dag. Med dette perspektivet skiftet biskopens spontane begeistring og gledesopplevelse til sorg over hva kvinnen hadde gjort med sitt liv. Og han endte opp i gråt over Pelagias skjebne.

Samtidig ledet opplevelsen biskop Nonnus inn i en dyp selvkritikk. Når han tenkte på hvor mye tid og energi denne kvinnen brukte på å pleie sin legemlige skjønnhet, ble dette stående i grell kontrast til hvor lite han selv bekymret seg for sin egen sjels skjønnhet. Slik ble Pelagias omtanke for sin ytre skjønnhet et speil og et korrektiv til biskopens manglende omtanke for sitt eget indre liv. Biskop Nonnus’ refleksjoner gjorde sterkt inntrykk på hans kolleger. Og Nonnus og Jakob endte dagen i dyp anger og bot over sitt eget overflatiske liv, og i bønn for Pelagias sjel.

Dagen etter var det søndag, og biskopene feiret gudstjeneste sammen i en av byens kirker. Nonnus ble valgt til å preke over dagens tekst, og han talte med stor autoritet og inspirasjon. Midt under prekenen kom Pelagia tilfeldigvis inn i kirken. Hun ble umiddelbart grepet av biskopens ord. Og hun ble gjennom disse ledet inn i en erkjennelse av sitt eget forspilte liv som resulterte i høylydt anger og gråt. Det gjorde sterkt inntrykk på menigheten at byens mest beryktede prostituerte plutselig befant seg midt mellom dem som en angrende synder. Som de øvrige ikkedøpte måtte hun forlate kirken da de kom til nattverdsliturgien. Men da hun kom hjem ba hun to av sine tjenere om å finne ut hvor biskop Nonnus bodde. Da hun fikk beskjed om dette, sendte hun en skriftlig melding med anmodning om å få møte biskopen. Hun fikk straks svar, der biskopen understreket at det ikke var mulig for henne å møte han alene, men at hun i tilfelle måtte møte biskopene samlet. Hun sendte straks anmodning om dette til de andre biskopene, og oppsøkte så stedet der de bodde.

Da Pelagia kom, hadde Nonnus samlet sine kolleger. Hun kastet seg straks ned for Nonnus’ føtter, vætet dem med tårene sine og tørket dem med håret (!) Så bekjente hun sine synder, gråt bittert over sitt forspilte liv, og ba for sin sjels frelse. Hennes ærlighet og inderlighet gjorde sterkt inntrykk på alle tilstedeværende. Men da hun ba om straks å bli døpt, hadde biskop Nonnus betenkeligheter. Dåp var ikke mulig uten fadder. Pelagia ga seg imidlertid ikke. Hun insisterte på dåp, for ikke å falle tilbake til sitt gamle liv. Det ble derfor sendt forespørsel til erkebiskopen om dette. Det som hadde skjedd med Antiokias mest beryktede forførerske gjorde inntrykk også på erkebiskopen. Og da byens kjente diakonisse Romana sa seg villig til å være fadder, ga han tillatelse til dåp. Så ble Pelagia døpt av biskop Nonnus, og deretter fikk hun feire sitt første hellige måltid. Om kvelden innvilget Nonnus og Jakob seg et unntak fra sine strenge kostregler, og feiret dagen med god mat og vin.

Etter dåpen ble Pelagia flere ganger fristet av djevelen, som bebreidet henne for hennes svik og fristet henne med nye eventyr og større rikdom. Men hun motsto fristelsene og søkte hjelp hos Nonnus og Romana – som fungerte som hennes veileder og åndelige mor. Pelagia ble boende hos biskopene, og vendte ikke tilbake til sitt tidligere hjem. Derimot gjorde hun opp sitt bo og ga alt hun hadde til biskop Nonnus. Han ga den betydelige formuen videre til byens kirkeforvalter, øremerket for enker og foreldreløse, fattige og trengende. Og hun ga sine slaver og tjenere friheten. Pelagia holdt seg borte fra sitt tidligere miljø. Men hennes valg hadde gjort sterkt inntrykk på kolleger og venner. Mange oppsøkte henne, og hun ga dem råd og hjalp dem videre. En rekke av byens prostituerte ble på denne måten omvendt og døpt.

Etter syrisk dåpsskikk gikk Pelagia i 8 dager i de spesielle dåpsklærne. Da hun måtte ta disse av seg, ville hun ikke benytte noen av sine gamle klær. Hun ønsket ikke å minne seg selv om sitt gamle liv. Hun gikk derfor til biskop Nonnus og ba om å få noen av hans klær, samtidig som hun fortalte om sine planer. Hun fikk litt klær av ham, men først og fremst fikk hun biskopens velsignelse. En natt etter dette rømte Pelagia fra byen, forkledd som munk.

Det ble stor oppstandelse da hun var borte, og man lette over alt. Men hun var ikke å finne, og Pelagia vendte aldri tilbake til Antiokia.

Noen år etter disse begivenhetene ønsket diakonen Jakob å dra på pilegrimsferd til Jerusalem. Han anmodet biskop Nonnus om dette, og fikk hans tillatelse. Men biskopen anbefalte ham også å oppsøke en kjent eneboer utenfor byen, og be om hans åndelige veiledning og velsignelse. Dette var en evnukk med navnet Pelagius. Da Jakob hadde besøkt de viktigste helligstedene i Jerusalem, begynte han å forhøre seg om evnukken Pelagius. Det viste seg at han bodde som reklusitt i en celle på Oljeberget, og var vel kjent og høyt respektert i byen.

En dag oppsøkte Jakob eneboerstedet. Cella hadde ikke noen dør, bare et lite vindu som man kunne tale gjennom. Han banket på, og Pelagius kom og åpnet vinduet. Til Jakobs store overraskelse visste Pelagius hvem han var, og at han var disippel av den kjente biskop Nonnus. Jakob måtte bekrefte dette, og at han hadde fått i oppdrag å bringe nyheter til biskopen om evnukken Pelagius. Men selv kunne han ikke huske hvor og når han hadde møtt Pelagius før. Eneboeren var imidlertid ikke særlig meddelsom. Han ba Jakob hilse Nonnus, ba om hans forbønn, og velsignet ham. Så lukket han vinduet, og trakk seg tilbake for å be sin tidebønn. Jakob fortsatte med å besøke klostrene i byen og distriktet. Over alt hørte han om evnukken Pelagius på Oljeberget og de mirakler som skal ha skjedd ved hans celle.

Så en dag kom nyheten om at Pelagius var død. Det ble stor sorg i byen, men Jakob var glad for at han hadde rukket å få eneboerens velsignelse. Til begravelsen på Oljeberget kom Jerusalems biskop og hele presteskapet, abbeder og munker fra hele Judea og Transjordan, og mange av byens innbyggere. Pelagius skulle bæres i prosesjon til sitt siste hvilested. Cella ble åpnet for første gang på flere år. Men da de skulle kle ham i likklær, viste deg seg at evnukken var en kvinne. Det ble stor oppstandelse i folkemengden, og en lovprisning steg opp fra eneboerstedet; ”Priset være du, Herre, hvor mange skjulte helgener har du ikke på jorda! Ikke bare menn, men også kvinner!”

Nå skjønte Jakob endelig at evnukken Pelagius var Pelagia den botferdige fra Antiokia. Nå forsto han hvorfor hun hadde vært så lite meddelsom – det var nok for ikke å bli gjenkjent. Og han måtte erkjenne at det var lite igjen av hennes kvinnelige skjønnhet. År med nattevåk og hard askese hadde satt sine spor, og streng faste hadde resultert i en avmagret kropp. Selv stemmen kunne han ikke avsløre henne på. Så langt hadde Pelagia nådd i å skaffe seg en ny identitet. For å kunne legge sin fortid bak seg, og frigjøre seg fra alle jordiske bindinger – også sin skjønnhet.

Fortellingen om Pelagia illustrerer at kvinnelig skjønnhet er et komplekst og vanskelig tema i ørkenlitteraturen. Det distraherende og forførende ved skjønnheten gjorde at de fleste menn valgte å skjerme seg for den, gjennom avstand og fortrengning. Men også kvinner valgte altså å kvitte seg med den – gjennom isolasjon, kroppsslitasje gjennom streng askese, eller ved å ikle seg mannlig utseende og identitet. Men denne fortellingen viser også en annen forståelse og grunnholdning, i biskop Nonnus’ spontane begeistring for Pelagias skjønnhet og ekte glede over denne form for guddommelig gave. Og på samme tid sorg over at en slik gave blir ivaretatt på en så feilaktig måte. Her er det snakk om en form for åpenhet og aksept, og ikke bare fortrengning, av det sant menneskelige.

I fortellingen om Pelagia og Nonnus er det også et tydelig element av menneskelig kjærlighet. Nonnus blir helt fortapt i Pelagia når han ser henne ri forbi, og hun blir umiddelbart grepet av hans forkynnelse i kirken. Den overraskede disippelen Jakob registrerer hva som skjer med mesteren, og i sin beretning lar han det tydelig skinne gjennom hva som utspiller seg mellom de to. Pelagia insisterer på å bli døpt av Nonnus, og får til slutt bære hans klær. Ut fra erkjennelsen av hva slags følelser som er i spill innser de begge at det ikke er tilrådelig at hun fortsetter å leve i nærheten av den ærverdige biskopen, og at hun derfor må forlate byen. Men han vet hele tida hvor hun er, og kjenner hennes identitet. Dette er en historie om erkjent kjærlighet, som ikke fornektes selv om den ikke kan leves ut. Og dette er ikke den eneste historien om menneskelig kjærlighet i ørkenlitteraturen. Det viser at selv i en sjanger og en tradisjon som er så sterkt fokusert på den åndelige verden, er det altså forståelse for det menneskelige og den jordiske kjærligheten (Olsen, 2008, s. 144-148).”

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.