Skilte seg for å leve som eneboer - Theoleptos av Filadelfia (1250-1321/26)

Skilte seg for å leve som eneboer – Theoleptos av Filadelfia (1250-1321/26)

”Theoleptos skilte seg fra sin hustru for å leve som eremitt. Han ble undervist av munken Nikiforos, som er representert i denne samlingen, og ble til slutt biskop, metropolitt, av Filadelfia. Han levde fra 1250 til 1321 eller 1326. Hans verk består av instruksjoner angående bønn til et bysantisk nonnekloster, som ledet av abbedissen Irene-Eulogia. Hun var hustru til keiser Johannes Paleologos, men ble enke ved 16-års alder, og viet seg til det monastiske liv i Den Menneskeelskende Frelsers kloster.

Filokalia gjengir en instruksjon til Irene angående ”den skjulte virksomhet i Kristus. Her analyserer Theoleptos bønnens bestanddeler: sinnets oppmerksomhet overfor Gud, forstandens aktive deltakelse i påkallelsen av Jesu navn, og åndens ydmykhet. Disse kreftene må forenes i forholdet til Gud.

1: Når solen går ned, kommer natten; når Kristus forlater sjelen, da blir den omsluttet av lidenskapenes mørke, og tankenes rovdyr begynner å rive i den. Når solen stiger opp over jorden, da går de ville dyr i skjul i sine huler. Når Kristus stråler over den bedendes sinn, da svinner alle denne verdens bindinger og kjødets lengsler, og sinnet går ut til sitt arbeide, (dvs. til sin hellige øvelse) inntil aftenen (kap. 9).

2: Hold deg borte fra ytre tale og kjemp med de indre tanker, inntil du finner et sted for den rene bønn, og det hus hvor Kristus bor, Han som opplyser og vederkveger deg ved å kjenne Ham når Han besøker deg (kap. 9).

3: Et fotavtrykk i snøen smelter enten bort i solskinnet, eller fylles med vann og forsvinner. Også minner som har blitt prentet inn i hukommelsen ved vellystige handlinger, utslettes av Kristus, enten ved strålene fra hjertets bønn, eller ved angerens tåreregn (kap. 10).

4: Hyppige indre bønner sammen med brennende anger sletter ut minnene om tidligere handlinger. Når sjelen opplyses ved ihukommelsen av Gud, ved tro og hjertets sønderknuselse, da kuttes de skadelige minnene bort som med en hvass rakekniv (kap. 11).

5: Søk ensomheten og anstreng deg for å trenge dypere inn i sjelens innerste festning, som er Kristi bolig, og hvor det råder vedvarende fred, glede og stillhet. Kristus, vår åndelige sol, skjenker disse gaver som stråler fra seg selv, og som en lønn gir Han dem til den sjel som tar imot Ham med tro og kjærlighet til det gode (kap. 11).

6: Sett deg et sted hvor du er alene, tenk på Gud, riv ditt sinn løs fra alt, og vend deg helt og holdent til Gud, og utøs så alt ditt hjertes nød for Ham og hold så fast ved Ham i kjærlighet. Ihukommelsen av Gud er sinnets beskuelse av Ham, som tiltrekker seg konsentrasjon og lengsel, og som så opplyser det med sitt eget lys. Når sinnet så har renset seg for alle fantasibilder av det som tilhører denne verden og vender seg til Gud, vil det skue Ham som ikke kan sees (kap. 12).

7: Bønnen er forstandens samtale med Herren, som uttales samtidig med sinnets streben mot Gud. Når forstanden til stadighet uttaler Herrens navn, og sinnet konsentrerer seg om påkallelsen av det guddommelige navn, da vil gudserkjennelsens lys stråle over sjelen, likt et lysende åsyn (kap. 13).

8: Tro meg, for det er sant når jeg sier at om du har med deg alt det godes mor, bønnen, i alle dine gjerninger, da vil den ikke slumre, førenn den får vist deg hint bryllupskammer, og fører deg inn i det og får fylt deg med usigelig herlighet og glede. Den skyver bort alle hindringer, gjør veien til den gode gjerning rett, og gjør den tilgjengelig for alle som søker etter frelsen (kap. 18).

9: Idet du ferdes på den åndelige vei, så må du lese bønnen og samtale med Herren, idet du stadig roper til ham uten å tape motet. Ved slik ustanselig å be, etterligner du enken som så innstendig anmodet dommeren. Det betyr at du vandrer i ånden, uten å ense de legemlige begjær, og ikke lar de verdslige tanker få avbryte din uavlatelige bønn. Slik blir du et tempel for Gud, hvor Han lovprises i stillhet. Når du lar din forstand på dette vis være opptatt med bønnen, vil du til slutt verdiges den uavlatelige ihukommelse av Gud og få stige inn i sinnets skjulte skattkammer, i hemmelighetsfulle syner vil du få skue den usynlige og alene vil du i ensomhet få tjene den ene Gud i utgydelse av en kjærlighet som kun du fatter (kap. 21) (Fader Johannes (red.), 1993, s. 156-159).”

Kilde:

Fader Johannes (red.). (1993). Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. Oslo: St. Olavs Forlag.