Torsdag 21 November
Litt om Martin av Tours (316-397)
Litt om Martin av Tours (316-397)
Harald Olsen skriver:
”Martin av Tours ble en uvanlig biskop. Han søkte fortsatt det kontemplative livet, og prøvde seg ikke som effektiv administrator. Han ville heller være åndelig leder. Han flyttet ut av bispeboligen, og til og med ut av byen. På nordbredden av elva Loire fant han et sted med naturlige huler i klippeveggen. Stedet ligger på Ligugé, men var enda større. Det hadde dessuten en spesiell historie. I disse hulene hadde Tours’ første biskop, St. Gatien, forrettet messe i hemmelighet under kristenforfølgelsene 150 år tidligere. Her ønsket Martin å forankre sin bispegjerning i martyrenes og bekjennernes ånd. Her bygde han derfor en liten tømmerhytte, som skulle bli hans hjem for resten av livet (Olsen, 2008, s. 173-174).”
"Martin hadde knapt fått bygget ferdig sin lille hytte i skogen før unge menn begynte å strømme til og slå seg ned. Slik vokste klosteret Marmoutiér fram, og snart var det 80 munker der. De fleste viste seg å ha overklassebakgrunn, og var ofte godt utdannet. Martin etablerte også et kvinnekonvent inne i byen.
De daglige oppgavene ved bispesetet i byen ble ivaretatt av et team av prester og diakoner, slik at Martin kunne konsentrere seg om åndelig veiledning og tilsyn. Marmoutiér var selvforsynt gjennom brødrenes eget arbeid: De dyrket frukt og grønnsaker og fanget fisk i Loire-elva. I motsetning til ørkenfedrene måtte de ikke produsere gjenstander for salg. Også dette klosterfellesskapet var i starten av semi-eremittisk type, med gudstjenestefellesskap en gang om dagen, men først og fremst lørdag og søndag. Brødrene gikk kledt som tidas treller, i kamelhårskappe med et tau knyttet rundt livet. Dette gjaldt også Martin selv, som avviste enhver form for biskopelig prakt. I stedet for å utstyre kirkene med praktfulle tronstoler for biskopen som skikken var, satt biskop Martin på en liten trebeint melkekrakk når han ledet gudstjenesten. Den eneste form for skrud han aksepterte var en enkel hvit kappe over tiggerklærne når han forrettet eukaristien.
Martin levde selv et strengt asketisk liv, med avholdenhet og faste, nattevåk, kontemplasjon og bønn. Ifølge hagiografen Sulpicius Severus (363-420) fant Martin i Marmoutiér den ”ørkenens ro” som han søkte. I likhet med mange av ørkenfedrene praktiserte Martin kontinuerlig bønn. Han hadde lært å fortsette bønnen også når han leste eller var opptatt med annet arbeid. Han foretok mange og lange reiser, både bispevisitaser og for å drive åndelig veiledning. Hans reiseruter dekker hele det vestlige Europa. Som oftest hadde han reisefølge av noen av sine prester eller klosterbrødre. Men han gikk som regel et stykke fra de andre, i dyp kontemplasjon og bønn.
Martin gledet seg over naturen, ikke minst på sine reiser. Han hadde omsorg for alt levende. En gang han var på reise havnet han midt oppe i en harejakt. En utmattet hare ble forfulgt av et kobbel blodtørstige hunder, og hadde åpenbart ikke mye krefter igjen. Martin syntes synd på den stakkars haren. Han ropte så myndig til hundene at han fikk stoppet dem midt i jakten slik at haren kom seg unna.
Over alt hvor han kom var Martin villig til å samtale med dem som søkte hans råd. Man tente lys og fyrte opp i kirkens eller klosterets besøksrom, og her kunne Martin sitte til langt på natt. Ifølge vitaet hendte det også at han fikk uvanlig besøk. En gang satt hans disippel Sulpicius og ventet på ham utenfor hytta hans i Marmoutiér. Han ble sittende i flere timer. Innenfra hørtes det ut som om flere personer samtalte lavt. Da Martin endelig kom ut dristet Sulpicius seg til å spørre hvem han hadde samtalt med. Martin svarte uten å nøle at det var Agnes, Tekla og Maria som hadde besøkt ham – tre av kristenhetens mest kjente kvinnelige helgener. Han beskrev i detalj hvordan de så ut. Denne Maria var Maria av Egypt – ørkenskjøgen.
Som ørkenens fedre og mødre kombinerte Martin på unik måte en kontemplativ og diakonal spiritualitet, der det indre åndelige liv aldri gikk på bekostning av gjestfrihet og omsorg for de syke, fattigste og mest trengende. Martins klostre ble også de viktigste åndelige sentra i Gallia i sin samtid. De tiltrakk seg unge, begavede og engasjerte mennesker fra hele Vest-Europa, og utdannet en rekke prester, biskoper og klosterledere (ibid, s. 170-172).”
”Da keiseren og den galliske kirkeledelsen planla å fortsette forfølgelsen av dem de definerte som vranglærere, engasjerte Martin seg på nytt for å forhindre dette. Han fikk ikke umiddelbart foretrede for keiseren, men ble invitert til keiserinnen. Hun la for dagen en grenseløs beundring for Martin, og tok imot ham på en måte som han selv må ha opplevd som beklemmende. Hun behandlet ham som synderinnen hadde behandlet Mesteren selv: vasket føttene hans med sine tårer og tørket dem med håret sitt! Og keiserinnen vasket også hendene hans før hun serverte ham mat hun hadde laget selv.
Uansett hvordan Martin måtte ha opplevd dette møtet, fikk han på denne måten keiseren i tale. Denne lovet å etterkomme hans ønske, mot at Martin deltok på en stor offentlig gudstjeneste med bispevigsling dagen etter. Martin måtte presse seg selv til å feire det hellige sakramentet sammen med biskop Ithacius og den øvrige kirkeledelsen, som han mente hadde blod på sine hender. Martin deltok aldri på noe bispemøte eller kirkemøte etter dette.
Martin av Tours døde i november 397, på en av sine vinterreiser til bispedømmets menigheter. Ifølge tradisjonen skal mer enn 2000 munker ha fulgt ham til hans siste hvilested. I tidlig middelalder var Tours det viktigste valfartsmålet i Vest-Europa nest etter Roma. Hundrevis av landsbyer og over 3000 kirker i dagens Frankrike bærer hans navn, og mange kirker i andre land. St. Martin er Frankrikes nasjonalhelgen, og skytshelgen for en lang rekke grupper - fra soldater til hotelleiere! St. Martins høytidsdag er 11. november. St. Martin av Tours' vita, ført i pennen av hans disippel Sulpicius Severus etter hans død, oppnådde nesten samme popularitet som Vita Antonii, og ble lest over store deler av kristenheten. Det bidro også i stor grad til å spre ørkenimpulsen og den kontemplative utfordringen - ikke minst til det keltiske vest (ibid, s. 172-174).”
Kilde: Olsen, Harald. 2008. Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.