Torsdag 21 November
Tekster av Gregor av Nyssa (ca. 335-395)
Tekster av Gregor av Nyssa (ca. 335-395)
Gregor av Nyssa skriver:
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud (Matt 5,8)
Håpet om å se Gud
Den som står på en høyde og kaster blikket mot havets storhet nedenfor, fornemmer rimeligvis hva mitt sinn fornemmer når det skuer ut fra Herrens opphøyde ord – som fra en fjelltopp – mot den uuttømmelige dybden av deres mening. På kysten kan man ofte se klipper skåret i to, likesom snittet fra topp til bunn der de vender mot sjøen. Øverst er toppen formet slik at den henger over dypet. Slik en person må føle det som skuer mot sjøen der nede fra et slikt utkikkspunkt i høyden, slik føler min sjel nå, oppløftet fra grunnen av Herrens store ord, Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Skuen av Gud er lovet dem hvis hjerte har blitt renset av Gud, som ingen har noen gang sett, slik den store Johannes sier, og Paulus: Han som intet menneske har sett og heller ikke kan se.
Dette er den sleipe og bratte klippen som ikke gir fotfeste for tanken. Det er den samme som også Moses i sin lære erklærte å være utilgjengelig, siden vår forstand ikke kan komme nær, da enhver begripelse er utelukket ved dette bann: for det menneske som ser meg, sier Han, kan ikke leve.
Ikke desto mindre består det evige livet i å se Gud, men dette erklæres umulig av troens pilarer, Johannes og Paulus og Moses. Kan du øyne hvordan sinnet virvles inn de dybder som blir kontemplert i disse ord? Hvis Gud er liv, vil den som ikke ser Ham ikke se livet. På den annen side bevitner de gudbærende profeter og apostler at Han ikke kan sees. Hvorfor holdes da dette håpet frem for menneskene? Det er Herren som opprettholder det svinnende håpet, slik Han gjorde med Peter, da Han igjen satte ham på det faste vannet da han sto i fare for å drukne. Hvis derfor Ordet utstrekker sin hånd også til oss, der vi mister fotfeste i spekulasjonens flom, og setter oss på den solide tenkningens faste grunn, skal vi unnfly vår frykt når vi holder fast ved Ordet som leder oss ved hånden. Salige, sier Han, er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Er det mulig å se Gud eller å bli ren av hjertet?
Dette løftet overgår salighetens høyeste grense. For hva skulle man begjære etter et slikt gode, når man besitter alle ting i det man skuer? I henhold til Skriftens bruksmåte betyr ”å se” det samme som ”å ha”, for eksempel i så du får se Jerusalems lykke, hvor ordets mening er ”måtte du finne”, og La den ugudelige bli tatt bort, for at han ikke skal se Herrens herlighet, hvor profeten med ”ikke se” viser til ”ikke delta i”. Den, derfor, som ser Gud, har ved å se alt hva vi regner som godt: det uendelige livet, den evige uforgjengeligheten, den udødelige saligheten, det endeløse herreveldet, den uopphørlige ulykken, det sanne lyset, den åndelige og behagelige røsten, den utilnærmelige herligheten, den alltid vedvarende gleden, alt som er godt.
Av en slik art og så stort er nemlig det vi ifølge salighetens løfte kan håpe. Men da det har blitt vist at denne måten å se på finner sted gjennom hjertets renhet, blir min tanke igjen svimmel, for hjertets renhet er kanskje umulig å vinne og overgår vår natur. For hvis Gud blir skuet på grunn av dette og Moses ikke så Ham og Paulus erklærte at verken han eller noen annen kunne se Ham, kan det se ut til at det som Ordet nå legger frem i saligprisningen, vil være en umulighet. Hvilken nytte har det for oss å vite hvordan Gud blir sett hvis muligheten for det ikke er gitt for vår forstand? Det blir omtrent det samme som å si at det er salig å være i himmelen, for der vil ting som er usynlige i livet her nede bli synlige. Hvis nå dette utsagnet viste oss et hjelpemiddel som kunne bringe oss til himmelen, ville det i sannhet være nyttig for tilhørerne å lære at det er salig å være der, men så lenge som oppstigningen er umulig, hvilken nytte har vi da av kunnskapen om den himmelske saligheten, som bare bringer sorg til dem som har hørt hva vi er berøvet på grunn av oppstigningens umulighet?
Befaler Herren dermed noe som går utover vår natur, og har Han gått ut over de menneskelige muligheters mål ved sin forordnings storhet? Det er ikke tilfelle! Han befaler ikke at de skal ta til vingene som Han ikke har utstyrt med fjær, eller at de skal leve under vannet som er henvist til et liv på det tørre land. Hvis nå i alle andre tilfeller loven samsvarer med evnene til dem den gjelder for, og ingen er tvunget ut over sin natur, kan vi fra denne tankerekken forstå at det som fremkom i saligprisningen, ikke er uten håp. Nei, verken Johannes eller Paulus eller Moses eller andre som er lik dem, mislykkes i å oppnå den opphøyde salighet som kommer av å se Gud – ikke han som sa Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg, den som den rettferdige Dommer skal gi meg, og ikke han som lente seg mot Jesu bryst, og ikke han som hørte den guddommelige røst si Jeg kjenner deg fremfor alle andre. Hvis nå disse, som har hevdet at skuen av Gud er hinsides vår evne, utvilsomt er salige, og saligheten følger av skuen og dette igjen av hjertets renhet, følger det at hjertets renhet, ved hvilket man blir salig, ikke er umulig. Hvordan kan vi da si at de som taler lik Paulus, taler sant når de hevder at kontemplasjonen av Gud er hinsides vår evne, og samtidig si at Herrens røst ikke motsier deres lære når Han lover at Gud vil bli sett i renhet?
Guds uerkjennelige vesen og erkjennelige virksomheter
Det synes meg riktig først å si noen ord om veien vi skal følge i betraktningen av den fremlagte sak. Den guddommelige naturen selv, i kraft av seg selv, er ifølge vesen (ousia) hinsides enhver fattbar forestilling, da den er utilgjengelig og utilnærmelig for spekulative antagelser, og blant mennesker har ingen evne blitt oppdaget til forståelse av det ubegripelige, og ikke gis det noen metode ved hvilket vi kan gripe det uforklarlige. Det er derfor den store apostelen sier at Hans veier er ufattelige, idet han ved hjelp av dette ordet viser at veien ikke er farbar, nemlig veien til kunnskap om det guddommelige vesenet, da ingen av de som har gått før oss gjennom livet har antydet noe spor av fattbar forestilling ved kunnskap om den realitet som overgår kunnskap. Siden den som transcenderer all natur er slik at natur, er det ved et annet prinsipp (logos) det Usynlige og Ufattelige blir sett og fattet. Det er mange former for slik begripelse.
For det er mulig å se Han som har gjort alt med visdom når man drar slutninger ved hjelp av den visdommen som kommer til syne i altet, likesom tanken i forbindelse med menneskelige produkter kan skue skaperen av en foreliggende gjenstand, det vil si han som har anvendt sin kyndighet på verket. Det som sees er imidlertid ikke naturen til den som har brukt sin kyndighet, men bare den kyndige forståelsen som håndverkeren har anvendt på produktet. Slik er det også når vi ser på skaperverkets orden. Vi danner oss en forestilling, ikke om vesenet, men om visdommen til Han som gjorde alt med visdom. Og hvis vi tar i betraktning at Årsaken til vårt liv ikke tok fatt med skapelsen av mennesket av nødvendighet, men av et godt forsett, kan vi atter si at vi har skuet Gud på denne måten også, idet vi ikke begriper Hans vesen, men Hans godhet. Slik er det også med alt som leder oss oppad mot det bedre og mer opphøyde. Vi kaller det en oppfatning om Gud, fordi ethvert opphøyd begrep bringer Gud inn for vår betraktning. For kraft, renhet, konstans og å være ublandet med det motsatte samt alt slikt, innpreger i sjelen forestillingen om en guddommelig og opphøyd tanke.
Med dette har vi vist hvordan Herren taler sant når Han lover at Gud vil bli sett av de rene av hjertet, og Paulus taler ikke falskt når han med egne ord erklærer at ingen har sett Gud og heller ikke kan se Gud. For Han som er usynlig av natur, blir synlig i sine virksomheter (energeiais), idet Han kan sees i de egenskaper som omgir Ham.
Gud kan skues når Han gjenspeiles i sjelens renhet
Men saligprisningens mening viser ikke alene til muligheten av å resonnere analogt fra en virksomhet til den som virker, for selv denne verdens vise kan kanskje ha en oppfatning om den transcendente visdom og kraft gjennom den kosmiske harmonien. Det synes meg som om det er noe annet saligprisningens storhet viser til for de som er i stand til å motta dens råd. Det jeg har i sinne vil bli klart ved noen eksempler.
Legemlig sunnhet er en god ting i menneskelivet, men det salige er ikke bare å kjenne sunnhetens definisjon, men å leve i sunnhet. For hvis den som lovpriser sunnheten skulle velge en fordervelig og usunn diett, hvilken nytte ville han ha av sine lovprisninger når sykdommen hjemsøker ham? Slik er det derfor at vi skal forstå det ord som er lagt frem. Herren sier ikke at det er salig å vite noe om Gud, men å ha Gud i seg selv. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. For meg ser det ikke ut til at det er en beskuelse av Gud ansikt til ansikt som er blitt lovet dem hvis sjels øye har blitt renset, men det som utsagnet i sin storhet lover, er det som Ordet også setter frem på en klarere måte for andre når Han sier at Guds rike er inneni oss, slik at vi kan lære at den som har renset sitt hjerte fra enhver lidenskapelig tilstand skuer i sin egen skjønnhet den guddommelige naturens bilde. For meg ser det ut til at Ordet med de få ordene Han har brukt gir følgende råd: Dere mennesker som har lengselen etter kontemplasjonen av det virkelige Gode, når dere hører at den guddommelige majestet overgår himlene, at dens ære ikke kan fortolkes, dens skjønnhet er uutsigelig, dens natur er ubegripelig, fortvil da ikke over muligheten til noen gang å se det du begjærer. For det er innen din rekkevidde siden målestokken for oppfattelsen av Gud er i deg, for Han som dannet deg, utstyrte din natur med et slikt gode. Gud innpreget i din konstitusjon lignelsene av sin egen naturs gode ting, likesom voks blir stemplet med en gravert figur. Men lasten, som har tildekket det gudformede mønsteret, har gjort det gode som er skjult under skammens slør, unyttig for deg. Hvis du atter, gjennom et oppmerksomt liv, vasker bort det smuss som har festet seg til ditt hjerte, vil den gudformede skjønnhet skinne for deg. Likesom med jern – når det renses for rust med et bryne vil det som før var mørkt, skinne av seg selv når det vendes mot solen og avgir stråler av lys – slik vil også det indre menneske, som Herren kaller hjertet, straks det rustaktige smusset som ondskapen har lagt på dets form har blitt fjernet, atter gjenvinne likheten med forbildet og bli godt. For det som er likt det Gode, er visselig godt.
Derfor, den som ser på seg selv, ser i seg selv det han begjærer, og dermed blir de rene av hjertet salige, for når man ser på sin egen renhet, ser man forbildet i bildet. Det er liksom når man ser solen i et speil, for selv om man ikke ser direkte mot himmelen, ser man ikke i mindre grad solen i det lys som stråler fra speilet enn om man ser på solens skive. På samme måte, sier han, er det med dere. For om dere enn er for svake til å oppfatte det utilgjengelige lyset, hvis dere vender om til bildets nåde som ble formet i dere fra begynnelsen, vil dere besitte det dere søker i dere selv. For guddommen er renhet og lidenskapsløshet og adskillelse fra alt ondt. Hvis disse er i deg, da er sannelig Gud i deg. Hvis din tanke er ublandet med det onde, fri fra lidenskap og plettfri, er du salig for ditt klarsyn, for ved å ha blitt ren har du skuet det som er usynlig for de som ikke er renset, og når materialismens formørkelse er fjernet fra sjelens øye ser du det salige synet i hjertets rene stråleglans. Og hva er det så du ser? Renheten, helligheten, enkelheten, ja, alle slike lysende utstrålinger fra den guddommelige naturen, ved hvilke Gud blir sett.
Det vanskelige i å rense et lidenskapelig hjerte
Ut fra det som er sagt, tviler vi ikke på at disse tingene forholder seg slik. Likevel møter talen den samme vanskeligheten som i begynnelsens veiløshet. Den som har kommet til himmelen, deltar riktignok i de underfulle himmelske ting, men siden oppstigningens vei er umulig, kan ingen av disse tingene bli til nytte for oss. Selv om det ikke hersker tvil om at salighet kommer fra et renset hjerte, ser det ut til at midlene til å rense det fra smuss er like langt fra oss som oppstigningen til himmelen. Hva slags Jakob-stige, hva slags ildvogn - lik den som fraktet profeten Elia til himmelen - kan vi finne, slik at også vårt hjerte kan bli løftet opp til de underfulle ting der oppe, og riste av seg denne jordiske byrden?
Enhver som overveier de lidenskaper som er knyttet til sjelen, vil anse det umulig og ugjørlig å bli skilt fra de laster som den er forbundet med. Allerede vår tilblivelse skyldes lidenskap, vi vokser videre ved hjelp av lidenskap, og vårt liv finner sin ende i lidenskap. Lasten er på et vis blandet med vår natur gjennom de som i begynnelsen slapp lidenskapen inn, de som ved sin ulydighet ga rom for denne sykdommen. Likesom naturen vedvarer i det avkom som oppstår i hver enkelt art av levende vesener, slik at det som blir til ifølge naturens prinsipp (logos) vil være identisk med det som det ble til fra, slik blir mennesket til fra mennesket, det lidenskapelige fra det lidenskapelige, det syndige fra sin like. Synden, derfor, oppstår på en måte med de som blir til, bringes til fødsel med dem, vokser med dem og opphører med dem ved livets ende.
Vi lærer ofte av Den hellige skrift at dyden er vanskelig å oppnå, at den knapt oppnås selv med mye svette og smerte, iver og slit; vi har hørt at veien til Riket er trang og leder gjennom en smal passasje, mens en bred nedoverbakke, lett å følge, er det lastefulle livet som fører til ødeleggelse. Likevel erklærer ikke Skriften at det høyere livet er totalt uoppnåelig da den har berettet om de underfulle gjerningene til store menn i de hellige bøkene. Men siden løftet om å se Gud har en tofoldig mening, enten å erkjenne den natur som transcenderer altet, eller å bli forenet med Ham gjennom et rent liv, så erklærer de helliges røst den første form for oppfatning umulig, mens den andre er lovet til den menneskelige naturen gjennom Herrens lære når Han sier: Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Helbredelse fra synd gjennom gode intensjoner
Hvordan man kan bli ren, kan man lære nærmest fra hele evangeliets undervisning. Hvis du følger forskriftene én for én, vil du opplagt finne det som renser hjertet. Lasten kan deles i to typer, den ene består av gjerninger, den andre av tanker. Mens Han tidligere, gjennom den gamle loven, straffet den urett som er åpenbar i gjerninger, lar Herren nå loven ta den andre formen for synd i betraktning, ikke ved å straffe den onde gjerningen, men ved å forebygge at lasten får noen begynnelse. Å fjerne lasten fra beslutningen, står høyere enn frigjøringen av livet fra onde gjerninger. Siden lasten har mange former og skikkelser, setter Han nå gjennom sine forskrifter opp en egen behandling for hver av de ting man skal avverge. Da vrede er en sykdom som ofte foreligger i livet, begynner Han handlingen med det som er mest fremtredende, og foreskriver først å avstå fra vrede. Dere har lært, sier Han, fra den gamle loven ikke å slå i hjel, lær nå å adskille sjelen fra vrede mot din neste. Han forbød ikke vrede helt og holdent, for det er til tider mulig å bruke denne sjelens impuls for et vakkert formål, men stadig vekk og uten god grunn å innta en vred holdning til sin bror, dette er hva forskriften forbyr. Enhver som blir vred på sin bror uten grunn, sier Han. Tillegget "uten grunn" viser at bruk at temperamentet ofte er på sin plass, nemlig når lidenskapen vekkes for refselse av synd. Skriften bærer vitnesbyrd om denne form for vrede i forbindelse med Pinhas, da han ved å slå i hjel overtrederne vendte bort Guds harme mot folket.
Han går videre med å anvende behandlingen på de forseelser som oppstår gjennom nytelse, og Han driver horeriets unaturlige begjær fra hjertet ved hjelp av sin forskrift. På samme måten vil du finne at Herren i det følgende korrigerer hver overtredelse i tur og orden, idet Han ved sine lover motsetter seg enhver form for last. Han forhindrer fra begynnelsen av urettferdig vold ved ikke engang å tillate selvforsvar. han bannlyser grådighetens lidenskap ved å beordre at vi overgir selv den kledning vi har fått beholde til den som vil ta den. Han behandler feighet ved å påby oss å innta en foraktfull holdning til døden. Generelt vil du i hver forskrift finne et skarpslipt ord som lik en plog graver ut røttene til syndens ondskap fra dypet av vårt hjerte, og gjennom dette renses vi fra å frembringe torner.
Det gode og det dårlige forbilde
På to måter, derfor, gjør Han vel mot vår natur, både ved løftet om det gode, og ved å legge frem den undervisning som leder til det som ligger foran oss. Men hvis du anser iver for det gode som noe slitsomt, sammenlign det da med den motsatte levemåten, og du vil finne hvor mye mer slitsom lastens vei er, hvis du fester blikket ikke på det som er nå, men på det som kommer etterpå. For den som hører om "genenna", vil ikke lenger unngå syndens nytelser med slit og iver, men den frykt man forestiller seg vil være nok til å bannlyse lidenskapene. Snarere er det nyttig å danne seg en oppfatning om det som impliseres med dette, for på denne måten å unnfange et heftigere begjær. Hvis de rene av hjertet er salige, da er de med et skittent sinn totalt ulykkelige, fordi de ser inn i motstanderens åsyn (prosopon). Hvis selve den guddommelige karakteren er innpreget i det livet som følger dyden, er det klart at lastens liv tar form og skikkelse (prosopon) fra motstanderen. Men hvis Gud, i overensstemmelse med forskjellige oppfatninger, blir benevnt ut fra hvert godt begrep, som lys og liv og uforgjengelighet og alt slikt som er av samme slag, blir omvendt lastens opphavsmann benevnt med hvert motsatt begrep, det vil si mørke og død og forgjengelighet og alt som er ensartet med dette og beslektet med det. Derfor, når vi nå har lært midlene ved hvilke lasten og livet i dyd blir formet, siden makt til å gå hver av disse veiene er gitt oss ifølge beslutningens selvbestemmelse, la oss da unnfly den djevelske formen, la oss flykte fra ondskapens maske, la oss ta opp det guddommelige bildet, la oss bli rene av hjertet for at vi kan bli salige, med det guddommelige bildet formet i oss gjennom ren livsførsel i Jesus Kristus, vår Herre, til hvem være ære i evighetenes evigheter. Amen (Amadou (red.), 2002, s. 47-60).
Kilde: Amadou, Christine (red.). (2002). Østkirken. Skrifter fra bysantisk og ortodoks kristendom. Oslo: De norske bokklubbene.