Simeon (390-459) fastet i 40 dager i 28 år etter hverandre

Simeon (390-459) fastet i 40

dager i 28 år etter hverandre

 

Harald Olsen skriver:

”Den syriske ørkentradisjonen er den som var sterkest preget av en radikal og utpreget kroppslig form for askese. Det er derfor ikke overraskende at det er fra denne tradisjonen at den mest spektakulære formen av dem alle vokser fram, nemlig stylittene (stylos: søyle) eller søylehelgenene.

Simon Stylitten (390-459) var pioneren og den som dannet skole. Ifølge hagiografen – Theodoret fra Kyros – var han født av fromme kristne foreldre i landsbyen Sis i grenseområdet mellom Syria og Kilikia. Barndommen tilbrakte han som gjetergutt, og han fikk ikke noe særlig skolegang. Men alene ute i det åpne fjellandskapet opplevde han en rekke religiøse åpenbaringer og visjoner. Og bare 16 år gammel gikk han i kloster, der han var i 10 år. Men allerede som ung munk skremte han brødrene og abbeden med sin selvpining. Mens de andre fastet hver tredje dag spiste Simeon bare én gang i uka. Han gikk med et grovt tau flettet av palmeblader under klærne og direkte på kroppen. Da han fikk et verkende sår av dette, nektet han å ta imot behandling. Han fikk en advarsel, men da han ikke tok hensyn til denne ble han kastet ut av klosteret.

Simeon slo seg ned i fjellområdene øst for Antiokia. Her krevde han å bli murt inne i en hule i den store fasten (40 dager fram til påske). Da han ble hentet fram igjen var han døden nær, men han skal ikke ha rørt noe av den maten han hadde fått med seg. Han fikk behandling, og kom til hektene igjen. Men senere skal han ha gjennomført det samme i 28 år etter hverandre i den store fasten.

Nå begynte allerede gjetordet å gå om denne spesielle asketen, og mennesker oppsøkte hans eneboercelle. Ifølge vitaene viste deg seg at han også hadde helbredende evner, og dette økte tilstrømningen ytterligere. Trafikken var nå blitt så stor at det plaget asketen. Særlig var det plagsomt at de besøkende betraktet ham som så hellig at de skar biter av klærne hans som relikvier. For å skape den nødvendige avstanden til menneskemengden fant han på å lage en søyle som han kunne stå på, i likhet med Mesteren selv, som måtte ut i båt for å få avstand til tilhørerne på stranda ved Gennesaretsjøen. Denne søyla forlenget han to ganger. Til slutt var den 20 meter høy, med en liten plattform på toppen. Her holdt Simeon til i hele 37 år, i vær og vind uten noen form for beskyttelse, dag og natt, år ut og år inn. Det lille han trengte av mat og klær ble heist  opp til ham, og de få som fikk anledning til direkte kontakt med asketen kunne komme opp i taustige.

På søyla ba Simeon tidebønner to ganger om dagen, og han ba hele natta igjennom med løftede hender. Han benyttet prostrasjon i sin bønn, det vil si knefall med panna helt ned mot underlaget. Ifølge vitaene skal han ha lært dette av en engel. Man skal ha talt opp til 1400 prostrasjoner per dag. Fra søyla forkynte og velsignet han, og ga veiledning og råd til den stadig økende massen av pilegrimer. Han ble etter hvert en av de mest berømte personene i hele kristenheten, og pilegrimer – keiserinner som fattigfolk – kom fra Persia i øst til Britannia i vest. Til og med en hedensk arabisk fyrste skal ha kommet og bedt om forbønn. Det vokste etter hvert fram et helt samfunn rundt Simeons søyle. Keiseren og hans søstre sendte en stor delegasjon med biskoper for å be ham komme til hovedstaden. Men han lot seg ikke friste.

Simeon var ikke bare forkynner, helbreder og åndelig veileder. Han fungerte også som megler og dommer. Hele landsbyer kunne komme til søyla for å få hans syn på interne konflikter, og de respekterte hans dom. Med sin uavhengighet av både politiske og kirkelige myndigheter kunne han være upartisk og objektiv. Men han hadde en særlig omsorg for de fattige, og ivaretok spesielt deres interesser og behov. Med sin selvstendige posisjon og sine radikale uttrykksformer kunne stylitten også provosere sin samtid og dens politiske og kirkelige autoriteter. Stylitten representerte en form for karismatisk autoritet som sto opp mot den institusjonalisterte.

Etter Simeons død ble det på slutten av 400-tallet bygget et stort valfartssenter rundt hans søyle, med fire store basilikakirker i hver av himmelretningene ut fra en oktogon som omga søyla. Bygningskomplekset på Simeonhøyden var på 5000 kvm, og kunne romme 10 000 mennesker. Det var den største bygningen i kristenheten nest etter Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel. Anlegget representerte det fremste i samtidas kristne arkitektur og utsmykningskunst. I tillegg omfattet helligstedet eget dåpskapell for de mange pilegrimene som ennå ikke var døpt, et utall herberger og hospitser, og det var sentrum for et omfattende system av pilegrimsveier gjennom Lilleasia, Syria og Palestina. Pilegrimsvandringen endte opp med at man gikk syv ganger rundt Simeons søyle, i bønn og kontemplasjon. Ifølge Theodoret fra Kyros var det rundt Simeons søyle ”et hav av folk”. Det kom pilegrimer fra hele kristenheten, til og med fra Spania, Gallia (Frankrike) og Britannia (England).

Simeon Stylitten dannet skole, og det var mange som valgte den samme formen for askese. Bare i Syria er det registrert 44 stylittsøyler. Noen benyttet eksisterende søyler fra eldre bygninger, andre bygde sine egne. Navnebroren Simoen Stylitten den yngre (d. 592) fra Edessa holdt ut i hele 45 år på søyla utenfor Antiokia, og skal ha utført en lang rekke undergjerninger. I tillegg til Syria var det etter hvert stylitter i en rekke land i Orienten, og fenomenet forekom så langt vest som Trier i Gallia.

(...) Det Simeon gjør med sin egen kropp er ikke uttrykk for en forakt for kroppen. Det er en overskridelse av de kroppslige begrensningene og en mestring av den menneskelige natur, for at man skal nå fram til den sanne og gudskapte menneskelighet - og dermed en avbildning av Guds vesen. Livet på søyla er derfor heller ikke en botshandling, men et tegn. I vedvarende bønn med utstrakte armer utgjorde Simeon et kors (Olsen, 2008, s. 118-121).”

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum